Innlagt

Jeg har ikke pokerfjes, og jeg svarer ærlig når noen spør meg om noe. På godt og vondt. Dette innlegget er derfor skrevet for meg selv, men også til alle dere jeg skulle ha ringt som jeg ikke har ringt, til alle dere som fortsatt venter på svar på en SMS eller en messenger-melding, og til alle dere jeg hadde avtaler med som jeg avlyste. 


I november, den niende for å være litt accurate, knakk jeg helt sammen. Årevis med følelser, redsler og tanker måtte ut, og som man sier: lokket fløy av trykkokeren. Jeg ble kjørt på legevakta, og videre til DPS akutt i Skien. Der hadde jeg mange fine samtaler med lege og kontakter, og etter to netter ble jeg flyttet til psykiatrisk avdeling på Notodden sykehus.

Det jeg husker aller best fra oppholdet i Skien, er alle de fine folka, all latteren, alle de nye kortspillene jeg lærte, og muligheten til å ikke si noen ting som helst, om jeg ikke hadde lyst til å si noen ting som helst. Jeg brukte flere timer på å legge puslespill, jeg fikk lurt til meg en kaffekopp etter klokka 19.00, jeg spilte piano, og jeg tror kanskje jeg virkelig slappet av, selv om omstendighetene var som de var.

På Notodden var jeg innlagt i to og en halv uke. Jeg begynte på antidepressiva, lærte at jeg har angst, at angsten er grunnen til at magen ikke vil samarbeide, at jeg hadde kyssesyken for to og et halvt år siden, at jeg sliter med traumer, og at det ikke er så veldig rart at jeg generelt sliter som jeg gjør.

Første desember var jeg hjemme igjen, og tida gikk på å gi Kasper den beste adventsmåneden jeg kunne, situasjonen tatt i betraktning. Vi bakte pepperkaker to ganger, pynta pepperkakehus, og hadde generelt en av de bedre adventsmånedene vi har hatt.

Jula kom, og jeg tok et valg. Jeg ble hjemme. Kasper skulle feire med pappaen sin, og jeg var sliten. På julaften ringte vekkerklokka 11.00, så jeg kunne slumre til Tre Nøtter til Askepott, alle gavene var åpnet før 12, og nabojenta kom på besøk. Selve aftenen ble feiret på Notodden Frivilligsentral med god mat, julesang og gaver, og jeg storkoste meg virkelig. Resten av ferien var helt nydelig, jeg sov, spiste, spilte playstation med nabojenta, og sov litt til.

Før jeg ble skrevet ut fra sykehuset, ba jeg innstendig om en time på poliklinikken. Jeg ønsket ikke å falle mellom to stoler nok en gang, på grunn av mitt automatiske smilende fjes og generelle ståpåvilje. Det tok litt tid, men jeg er endelig i systemet. Etter mange timer med kartlegging, skal jeg nå begynne med traumebehandling. Det blir tungt. I tillegg jobber jeg hver eneste dag med å holde hodet over vannet, jeg later som, jeg biter tenna sammen, gjør jobben min og prøver så godt jeg kan. Det går på bekostning av psyken, og jeg har derfor tatt en vanskelig avgjørelse, sammen med barnevernet, og pappaen til Kasper.

Første mars flytter Kasper til Larvik, og jeg blir helgemamma.

kaspersolfestrjukan

Dårlig samvittighet, en følelse av å skylde noen noe, at alt er mitt ansvar, at jeg ikke er god nok, at jeg må. At jeg er et dårlig menneske som reagerer som jeg gjør, føler som jeg gjør, sier og gjør som jeg gjør. At alt er min skyld. At det ikke er håp om å bli bedre, og at jeg er dømt til et liv i mørke, nettopp fordi alt er min skyld. Jeg skal ikke si at jeg håper, for det er rimelig mørkt i tunnelen, men alle disse tingene håper jeg likevel å komme en vei med, så jeg kan flytte etter til sommer’n, som et menneske som er litt mer glad i seg selv, og som har litt mer overskudd og energi. Som kan være den personen jeg fortjener å være, men også den mammaen Kasper fortjener at jeg er.


2016 var et forferdelig mørkt år, men jeg har klart å leite frem noen få høydepunkter likevel. Kanskje kommer jeg på fler, kanskje ikke. Disse tre står i alle fall klart og tydelig frem som deilige og gode minner, og tre er bedre enn ingen, så here goes:

pa%cc%8aske2016Hyttetur i Hjartdal med denne gjengen!!

prepteammeetingÅ arrangere høstseminar med dette flotte prep-teamet!!

leirawesomeÅ komme på tredjeplass av 67 lag med denne vakre buketten 4H’ere på landsleir!!

Until next time:
img_0159

 

Én svartmeis, og én støyskade

Okei, så er jeg pinlig klar over at ingen av fuglene på bildet over er en svartmeis. Det er tre kjøttmeiser og en spurv. Men, svartmeisen er her stadig vekk og henter seg litt å spise, og nå som mamma har vasket vinduer for meg – så kan jeg snikfotografere hele gjengen! Toppmeiser, kjøttmeiser, svartmeisen, spettmeiser, flaggspetter, spurv, blåmeis og en og annen forbanna skjære. Jeg ble så glad da jeg skjønte at den lille fuglen som lignet på en baby-kjøttmeis viste seg å være en svartmeis, at jeg hoppet i sofaen av glede og skremte vekk alle sammen. Heldigvis begynner de å bli vant til at fuglehuset er flyttet mye nærmere vinduet, og at det ikke er noe farlig å spise fuglemat til de sprekker bare fordi Kasper og jeg bråker litt på innsiden. Spettmeisen er den minst sjenerte, med flaggspetten på en god andreplass, mens kjøttmeisene trenger litt mer tid på seg. De har heldigvis begynt å forstå at jeg ikke er så farlig (bare littegranne gira), så når jeg er ute med fuglemat ser jeg de samler seg i trærne, roper på hverandre og bare venter til jeg kommer meg inn døra igjen så de kan begynne å spise ♥

Men nok om svartmeisen og andre fjærballer. Timen hos ØNH gikk mye bedre enn ventet, og det selv etter å ha fått påvist en støyskade. Eller et diskanttap, om du vil. Krystallsyken kunne legen (dessverre) utelukke, og fordi MR-undersøkelsen jeg var på i vår ikke var til hjelp for annet enn å ekskludere svulst og sånne kjipe ting, så kan jeg vel pent si at jeg fortsatt er i en utredningsprosess. Legen lurer på om jeg kan ha det samme som jeg selv har lurt på om jeg kan ha (selv om jeg ikke nevnte det med et ord!), og i neste runde følger blodprøver, ekko og ny hørselstest. Nervene er ikke lenger i høyspenn, og jeg føler meg ikke like gæren i hodet. Tinnitusen må jeg antagelig leve med, men om jeg har den sykdommen jeg utredes for er det håp om at både svimmelheten og trykket i ørene minsker med tiden, og det, det er en sinnsykt deilig tanke.

Balansen er det for øvrig heller ikke noe å skryte av, så i dag tok jeg med meg kameraet og gikk på jakt etter fine farger i den deilige, småkrispe, alltid-så-fantastiske høstlufta. Både blodtrykket og ørene har godt av å bevege seg i litt ulendt terreng, og en liten tur opp i åsen her resulterte i noen fine minner fra denne høsten også. Jeg føler meg litt i limbo, men den nye legen virker kompetent, og jeg har håp for at dette greine her kanskje retter seg litt på sikt. I mellomtiden skal jeg riste litt på kroppen og prøve å dra meg selv ut av «det er så mange tanker at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre så jeg sitter bare her i sofaen isteden»-tilstanden, trekke litt frisk luft og slappe litt mer av.

Galgenhumor

Mens jeg venter på en time hos ØreNeseHals om fire dager, overlever jeg på dårlig galgenhumor. Det er helt sant at jeg tror jeg holder på å bli gæren i hodet, men det er ikke nødvendig å bekymre seg for at jeg er på vei inn i håpløsheten, likegyldigheten og den mørke depresjonshula, helt enda. Jeg blir dårligere og dårligere til å svare på meldinger, jeg bruker dagene på å ligge på sofaen og lure på om jeg har vondt i ørene fordi jeg faktisk har vondt i ørene, eller om det bare er fordi jeg tror at jeg har det, om det er placebo, om det er psykisk, eller om jeg rett og slett har blitt gæren i hodet. 

Jeg tar dårlige hørselstester på nett, leser meg opp på legehelsehandboka.no, pugger forskjellen på nautisk og rotatorisk svimmelhet, og lurer på hvordan jeg skal klare å forklare legen at trykk i hodet ikke er det samme som vondt i hodet. En liten del av meg håper at jeg har krystallsyken og at jeg endelig, etter to år med dritt, kan kalle meg frisk etter behandling til jul.

Så, min dårlige oppskrift på hvordan man blir koko i hodet, var bare et lite forsøk på å gjøre en forholdsvis kjip situasjon litt morsom. Jeg, synes i alle fall det var morsomt. Litt.

 

Koko

Oppskrift på å bli koko i toppen: 

Ta

× En god dose tinnitus
× En kopp lavt blodtrykk
× En bolle kvalme og svimmelhet

Bland med

× Ventetid i helsevesenet
× Et vanskelig studie du tror du liker men som du aldeles ikke forstår
× Økonomisk bekymring

Miks alle ingrediensene sammen, og stek dem på 140 grader (høysensitivitet). Bakes i rundt to-tre uker (eller lenger). Pynt med litt helseangst, håpløshet og mørke morgener, og tada!

Du er nå koko i toppen!

Oktober

thumb__mg_9200_1024

Varmt i sola, is, ny bok i posten, pysjbukse og varme ullsokker. Starten på oktober kunne ikke vært bedre. Huseieren har skjært ned to store furutrær i hagen, og plutselig har jeg sol inne hele dagen. Det som var mørkt er blitt lyst, så selv om kveldene blir mørkere har dagene blitt lysere. Jeg er fornøyd.

thumb__mg_9212_1024

Jeg har toppmeis, spettmeis, kjøttmeis, blåmeis, grønnfink, en og annen spurv, og tre hakkespetter utenfor vinduet. De grønne plantene i vinduskarmen nyter høstsola, og det gjør jeg også. Jeg er fornøyd.

Mørk fargefest

Det er på tide å innse det, kameraet mitt er ødelagt. Jeg prøver meg i blant, fordi lysten til å få til dette ↑. Anbefaling om type kamera, objektiv og redigeringsprogram ønskes sterkt!! 


Ordene sitter fast i halsen, jeg vil formidle noe men jeg vet ikke hvordan. Så ender jeg opp med dette ↑, setter punktum og lurer på om det kanskje bare er å slette hele denne posten også. Fingrene mine skriver ikke det som hodet mitt tenker, og noen ganger blir jeg usikker på om jeg egentlig vet hva jeg tenker. Formidler jeg den jeg er, den jeg vil være, eller den andre tror at jeg er? Er publisert tekst på nett egentlig noe for meg? Hvorfor var det det før, men ikke nå? Tør jeg ikke lenger å være helt ærlig? Vil jeg egentlig være helt ærlig? Hva med de postene jeg har planlagt i hodet, som hadde tatt seg så godt ut, som hadde blitt så fine – hvorfor vil de ikke ut?

Mange spørsmål, få svar.

Vil, og vil ikke

Noen ganger synes jeg det er vanskelig å finne ut av hva jeg skal gjøre. Både nå, og fremover. Det er så mange «burde», «skulle ha gjort», «må» og så videre. Sammen med «egentlig så», «det kunne jo hende at» og «jeg tror det» har det en tendens til å bli et såre kaos. Spesielt når andres meninger og mine tanker om hva andre tror at det er best at jeg gjør finner veien inn i kaoset.

I forskjellige sammensetninger har disse ordene fått råde fritt i snart to måneder, helt til det gikk opp for meg at det ikke handler om hva jeg «burde» gjøre, eller hva jeg «må» – «bare fordi atte». Det handler om hva jeg vil, og hva jeg ikke vil. Hva har jeg lyst til å gjøre? Det handler ikke om hva andre tror og tenker er det lureste. Det handler rett og slett om å følge magefølelsen.

Det hjelper å skjønne hva magefølelsen egentlig dreier seg om, da.

I mellomtiden fryder jeg meg over at det ble én solsikke i år også. Og at høsten kommer!

thumb__mg_9138_1024 thumb__mg_9171_1024 thumb__mg_9177_1024

Bedre nå!

Kasper fikk seg én dag i barnehagen før påskeferie, det blir hyttetur, det blir bachelorintervjuer, jeg har vært på ‘jobbintervju’, det er sol og varmt og årstid for vakre solnedganger – og plutselig smilte livet litt likevel!

_MG_0988

Jeg gikk inn i påskeferien med latter og litt gåsehud, takket være andreklasse idrett’s fantastiske og morsomme dansepresentasjoner tidligere i dag. Like gøy å overvære i dag som det er hvert år! I morgen kommer Kristine, vi skal være effektive studenter og feire oss selv med en tur på kino, bedre start kunne vel påska egentlig ikke fått?

_MG_0956 1God påske!

 

Ferie, sa du?

«Går det bra?»

«Nei. Men det går bra»


Søndagen som kommer skulle jeg egentlig dratt avgårde på hyttetur. Målet var ei hytte på fjellet, 11km med ski på beina for å komme frem. Ikke innlagt vann, ikke strøm, ingen dekning. Jeg så for meg kortspill, frisk luft, sol og god mat. Appelsiner og kvikklunsj, en snømann eller tre – kanskje til og med en real snøborg. Solbrente fjes på vei hjem igjen. Skikkelig påskeferieJeg har gledet meg som en unge i en godtebutikk, og skrytt ferien jeg skulle på opp i skyene til alle som har hatt et ledig øre. Sommerfuglene har flagret mens jeg har tenkt på den planlagte ferien som et realt spa-opphold: stressdempende og godt for sjela.

Og så – schwoop, poof! Det var den ferien. Den forsvant som dugg for sola, kan man vel si, da det ene reisefølget bestemte seg for at hele opplegget var som en bøtte isvann over hodet – og avlyste med den dårligste unnskyldningen jeg har fått på lenge. Det er lov å si at man angrer. Det er drittsekk-oppførsel å lyve seg unna.

Så her sitter jeg. Skulle egentlig skrevet ferdig et arbeidskrav – holdt på å bestille meg en trøste-ferie til Mallorca med en drøy prislapp på 15 000,- isteden. Lurer på om 5 minutter i skolens solarium hver dag i hele påska vil ha samme nytte. Billigere er det, i alle fall. Skyter i blinde og håper jeg kan få til to bachelor-intervju i påska. Kanskje i Tromsø, så blir det litt ferie likevel.


Kasper har vært hjemme fra barnehagen siden torsdag, og med unntak av fredagen har formen vært god. Stadig tilbakevendende små-feber har holdt han hjemme, og vi har tatt livet med ro. Heldigvis har jeg en helt fantastisk søster, som stiller opp og har vært hjemme med godklumpen i dag så jeg slapp å gå glipp av enda en forelesning. Takk! På den positive siden har hvilepulsen fått senke seg, og alle de småtingene som egentlig tar veldig kort tid men som man aldri helt får seg til å gjøre – er gjort. Støv er tørket, bokhylla er ryddet og nattbordet som fungerte som rundkjøring midt på stuegulvet er plassert i boden. Vasken på badet er ikke tett lenger, og sengetøyet er skiftet.

Sånn sett har de siste dagene vært veldig mye bedre enn de syv dagene før der igjen, og om ferien blir hjemme så skal jeg da klare å nyte den også. Må bare justere topplokket litt først. Kanskje ta litt sol. Se frem til å kunne sove ut. Krysse fingrene for fint vær og lange rusleturer uten noe å rekke. Jada, det skal da bli ferie av det også.

God mandag!