35 centimeter

Ute snør, sludder og regner det. Inne spirer det! Avokadobeibis nummer én har blitt hele 35cm høy, og begynner så smått å få blader. Beibis to og tre koser seg fortsatt på kjøkkenbenken, men den ene begynner så vidt å dele seg så rota kan begynne å vokse skikkelig. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så inspirert av å putte en stein i jorda!

I kveld kommer Kasper, vi skal kose oss masse i helga, blant annet på el-innebandy-cup! God helg ♥

Insomnia

Du vet den følelsen når du ikke egentlig er så trøtt så du skal bare se et par episoder før du legger deg til å sove? Og så blir de to episodene til ti femten, og plutselig har sola stått opp og fuglene synger og du innser at du har vært våken hele natta? Og at om du legger deg nå, så kommer du til å våkne alt for sent i kveld, og så har du snudd hele døgnet fullstendig?

Jepp. God morgen verden. Det hjelper selvfølgelig ikke at Viaplay gnir det inn og sier i fra i store røde bokstaver at alle sesongene av Grey’s Anatomy forsvinner om 10 dager. Og du bare er på sesong 8. Av 12. Jeg får flashbacks fra videregående med tilhørende blandede følelser.

Og forresten! Påska var nydelig. Litt slitsom, men mest fin med akkurat passe lite innhold.

Påskeferie

I morgen starter jeg ferien og reiser sørover, påsken i år skal tilbringes med familie. Kasper og jeg skal plante påskeliljer og bygge fuglekasse, og jeg krysser fingrene for sol og varme og late deilige dager på verandaen. Og påskequiz i sofakroken. Påskeeggjakt i hagen, og alt mulig annet som ikke krever allverdens av form, men som bare er kos og nyt.

Og så håper jeg virkelig, inderlig at de nye avokadobeibisene har begynt å spire og gro bittelittegranne innen jeg kommer hjem igjen ♥ Glad påsk!

Tom for ork

Kjære Line.

Det er helt greit å være tom for ork. Du skal ikke skamme deg fordi du så vidt orker å gå ut av senga. Det er heller ingenting i veien for å gå i joggebukse en hel uke i strekk, og ligge på sofaen og se tre sesonger av Skam på bare 2 dager. Det er også lov å være så sliten at du ender opp med å sove 24 timer sammenlagt på de samme to dagene.

Jeg vet at du er så sliten at bare det å skulle gå ut med søpla er et ork. Jeg vet at du har det fysisk vondt inni deg fordi du ikke har energi til å være tilstede sammen med folk, og fordi du ikke orker å gå deg en tur i det fine vårværet. Jeg vet at du er så innmari lei deg fordi kroppen din er så sinnsykt tung og sliten, når du aller helst skulle ønske at den var sterk, frisk og sunn.

Jeg vet at du har dårlig samvittighet fordi du ikke har tatt en runde med støvsugeren, ikke har vasket opp, og ikke har tørket støv. Jeg vet også at du prøver å late som ingenting, og at du ikke vil vise verden at hverdagen er tung og vanskelig fordi du er så sliten.

Men kjære Line, vet du hva? I dag sto du opp. Du gikk ut av senga, og tok på deg joggebuksa. Du spiste frokost. Du vannet plantene. Du dusja, til og med. Og noen ganger så er det det eneste du trenger å tenke at du må gjøre. Stå opp, altså. Orker du ikke å dusje, så orker du ikke å dusje. Det kommer en dag i morgen også. Nyt det å gjøre ingenting, kast den dårlige samvittigheten ut av vinduet, aksepter at du er sliten og kast bort tid med den største glede.

Slapp av ♥

De siste 14

Fine mennesker, ikke fullt så fine mennesker, oppturer, nedturer, såpebobler mot blå himmel, nye grønne planter og selvfølgelig – å komme hjem til et avokadotre som vokser og stortrives og nyter livet på kjøkkenbenken.

Mengder med sushi, tårer, latterkramper, seminar i Oslo, møte med rektor, et øyeblikks klarhet og en lørdagskveld i uklarhet – som resulterte i et par knær som aldri har vært så blålilla som de er nå.

Og ikke minst; det blir varmere, og lysere!
14 dager med nedtur og opptur.
Helt alright. 

Plantejord på stuegulvet

Jeg hadde tenkt å vente til det ble varmere ute, så plantene kunne få seg en ordentlig dusj med vannslangen og kose seg i sola etterpå, men så gikk prosjekt kaffegrut-i-blomsterjorda skikkelig skeis. Jeg glemte å lese det med liten skrift: kaffegruten må være tørr, og blandes inn med jorda. Hvis ikke? Da får du mugg. Masse mugg. Og om du har gjort som meg, spedd på med litt utejord fordi du ikke hadde nok blomsterjord – ja, da skal du ikke se bort i fra at du får en aldri så liten ute-sopp i potta også.

Heldigvis for meg så er det ikke mye jeg setter større pris på enn de vakre grønne plantene mine (jeg ser forresten at jeg må kjøpe enda fler, har alt for mange tomme potter!), så da var det bare å finne frem de grønne fingrene, sette på godmusikk og kooose seg. Jeg skrapte vekk både mugg og sopp, fant frem de riktige kjøkkenredskapene og pottet om mens jeg fryyyda meg. Nå står det en-to-tre nydusja planter og koser seg på det varme badegulvet, og den aller største (som snart fyller hele 5 år, altså!) venter pent på tur.

Det er like før jeg raser ut på Hageland for å utvide familien med enda et par skjønnheter, jeg ser at jeg blant annet ‘mangler’ en aldri så liten Aloe Vera-herlighet, men så kan det hende at jeg burde rydde opp før jeg tenker på å reise herfra. Overskriften lyver ikke, det er plantejord på stuegulvet. Og i vasken. Og på badegulvet. Hehehe.

Obligatorisk Line-rydder-men-så-blir-det-sykt-rotete bilde ♥

Kjære Line

Jeg vet at du er sykere enn du viser verden, jeg vet at du sliter og jeg vet at du har lyst til å gi opp. Jeg vet at du er redd for hva morgendagen bringer hver eneste kveld, og at angsten og depresjonen drar deg inn i mørket. Pulsen stiger, kroppen fylles av uro, og du får ikke sove. Du våkner like trøtt og sliten som da du la deg, hever hodet og prøve å kjempe deg igjennom en ny dag. Jeg vet at du tror at alt du gjør er feil, og at du tror alle tenker at du bare sier dumme og teite ting, og at du oppfører deg som en snørrunge og er et forferdelig menneske. Jeg vet at du er usikker og nervøs, stressa og mye redd. Jeg vet at du tror at du ikke får til noen ting, og at du tror det du får til ikke er bra nok, godt nok eller mye nok.

Men, jeg er her for deg. Jeg står som en bautastein, ved siden av deg eller bare inni ditt eget hode. Jeg snakker ikke så mye, men jeg er trygg og varm og god, du kan stole på meg og jeg vil alltid, alltid være her. Jeg godter meg ikke, jeg er ikke skadefro, jeg holder deg i hånden når du trenger det og stryker deg over hodet om det er det du ønsker. Jeg er din egen lille Skybert, med selektiv mutisme og et godt og varmt innbilt fang. Jeg er din gode selvfølelse, ditt gode selvbilde – som du tror er så langt unna deg at du bare kan se meg for deg som en aldri så liten usynlig bestemorskikkelse ved din side.

Over tid vil du forhåpentligvis forstå at jeg er en del av deg, at du er meg, og at den roen og tryggheten du ser for deg at jeg har – den har du også. I mellomtiden gir jeg deg et aldri så lite tilbakeblikk på uke 10, en uke med både oppturer, nedturer og spennende og morsomme opplevelser.

Mandag: Du var så trøtt der du satt med kaffekoppen i hånda at du ikke skjønte at den varme følelsen på magen var deg selv som helte kaffen ut av koppen og utover t-skjorta. Du slappet av med andre ord, og det er bra!  Tirsdag: For å kvitte deg med rastløsheten tok du et gedigent oppgjør med boden, badet og bokhylla, mens du tulledanset til Dollie på kassett på boomblasteren. Du storkoste deg med andre ord, og det er bra!Fredag/lørdag/søndag: Du hentet Kasper i ny barnehage, dere besøkte oldeforeldre og gode venner, bygget lego, togbane og lo, og Kasper lekte Kaptein Sabeltann i badekaret. Du nøt det med andre ord, og det er bra!

Og sist men ikke minst, avokadospiren blir større og større for hver eneste dag som går, og du gleder deg så innmari til å komme hjem i morgen for å se hvor mye lengre den har blitt. Du har noe å se frem til med andre ord, og det er bra!

Kjære Line: du er god nok – hilsen deg selv.

The times they are a changing

Superbesøk fra Tønsberg, syrisk mat, dans og eksotisk musikk midt på dagen, glade mennesker og god stemning. Gull på tremila, en avokadostein som spirer, hvilepuls som synker og nye tider.

Den nye hverdagen er rar, rolig, komfortabel, og litt tom. Jeg har utfordret meg selv med en aldri så liten Facebook-pause, og har plutselig veldig mye tid. Kroppen som har skreket etter pause i lang tid får endelig, virkelig hvile, og det er godt. Jeg sover, pusler, rydder, kikker i taket og puster.

Den nye kjøkkenkroken er helt, helt ferdig, og er selvfølgelig full av grønne planter. Med litt hjelp fra denne siden (takk Nadia!) og kaffegrut håper jeg et par eller flere kvikner til, og snart snart snart ser jeg at avokadospiren titter ut av toppen av steinen og jeg elsker det.

_mg_0021_mg_0019_mg_0014

Spirer, tid, hvile, puster, elsker det ♥

Innlagt

Jeg har ikke pokerfjes, og jeg svarer ærlig når noen spør meg om noe. På godt og vondt. Dette innlegget er derfor skrevet for meg selv, men også til alle dere jeg skulle ha ringt som jeg ikke har ringt, til alle dere som fortsatt venter på svar på en SMS eller en messenger-melding, og til alle dere jeg hadde avtaler med som jeg avlyste. 


I november, den niende for å være litt accurate, knakk jeg helt sammen. Årevis med følelser, redsler og tanker måtte ut, og som man sier: lokket fløy av trykkokeren. Jeg ble kjørt på legevakta, og videre til DPS akutt i Skien. Der hadde jeg mange fine samtaler med lege og kontakter, og etter to netter ble jeg flyttet til psykiatrisk avdeling på Notodden sykehus.

Det jeg husker aller best fra oppholdet i Skien, er alle de fine folka, all latteren, alle de nye kortspillene jeg lærte, og muligheten til å ikke si noen ting som helst, om jeg ikke hadde lyst til å si noen ting som helst. Jeg brukte flere timer på å legge puslespill, jeg fikk lurt til meg en kaffekopp etter klokka 19.00, jeg spilte piano, og jeg tror kanskje jeg virkelig slappet av, selv om omstendighetene var som de var.

På Notodden var jeg innlagt i to og en halv uke. Jeg begynte på antidepressiva, lærte at jeg har angst, at angsten er grunnen til at magen ikke vil samarbeide, at jeg hadde kyssesyken for to og et halvt år siden, at jeg sliter med traumer, og at det ikke er så veldig rart at jeg generelt sliter som jeg gjør.

Første desember var jeg hjemme igjen, og tida gikk på å gi Kasper den beste adventsmåneden jeg kunne, situasjonen tatt i betraktning. Vi bakte pepperkaker to ganger, pynta pepperkakehus, og hadde generelt en av de bedre adventsmånedene vi har hatt.

Jula kom, og jeg tok et valg. Jeg ble hjemme. Kasper skulle feire med pappaen sin, og jeg var sliten. På julaften ringte vekkerklokka 11.00, så jeg kunne slumre til Tre Nøtter til Askepott, alle gavene var åpnet før 12, og nabojenta kom på besøk. Selve aftenen ble feiret på Notodden Frivilligsentral med god mat, julesang og gaver, og jeg storkoste meg virkelig. Resten av ferien var helt nydelig, jeg sov, spiste, spilte playstation med nabojenta, og sov litt til.

Før jeg ble skrevet ut fra sykehuset, ba jeg innstendig om en time på poliklinikken. Jeg ønsket ikke å falle mellom to stoler nok en gang, på grunn av mitt automatiske smilende fjes og generelle ståpåvilje. Det tok litt tid, men jeg er endelig i systemet. Etter mange timer med kartlegging, skal jeg nå begynne med traumebehandling. Det blir tungt. I tillegg jobber jeg hver eneste dag med å holde hodet over vannet, jeg later som, jeg biter tenna sammen, gjør jobben min og prøver så godt jeg kan. Det går på bekostning av psyken, og jeg har derfor tatt en vanskelig avgjørelse, sammen med barnevernet, og pappaen til Kasper.

Første mars flytter Kasper til Larvik, og jeg blir helgemamma.

kaspersolfestrjukan

Dårlig samvittighet, en følelse av å skylde noen noe, at alt er mitt ansvar, at jeg ikke er god nok, at jeg må. At jeg er et dårlig menneske som reagerer som jeg gjør, føler som jeg gjør, sier og gjør som jeg gjør. At alt er min skyld. At det ikke er håp om å bli bedre, og at jeg er dømt til et liv i mørke, nettopp fordi alt er min skyld. Jeg skal ikke si at jeg håper, for det er rimelig mørkt i tunnelen, men alle disse tingene håper jeg likevel å komme en vei med, så jeg kan flytte etter til sommer’n, som et menneske som er litt mer glad i seg selv, og som har litt mer overskudd og energi. Som kan være den personen jeg fortjener å være, men også den mammaen Kasper fortjener at jeg er.


2016 var et forferdelig mørkt år, men jeg har klart å leite frem noen få høydepunkter likevel. Kanskje kommer jeg på fler, kanskje ikke. Disse tre står i alle fall klart og tydelig frem som deilige og gode minner, og tre er bedre enn ingen, så here goes:

pa%cc%8aske2016Hyttetur i Hjartdal med denne gjengen!!

prepteammeetingÅ arrangere høstseminar med dette flotte prep-teamet!!

leirawesomeÅ komme på tredjeplass av 67 lag med denne vakre buketten 4H’ere på landsleir!!

Until next time:
img_0159