Mørk fargefest

Det er på tide å innse det, kameraet mitt er ødelagt. Jeg prøver meg i blant, fordi lysten til å få til dette ↑. Anbefaling om type kamera, objektiv og redigeringsprogram ønskes sterkt!! 


Ordene sitter fast i halsen, jeg vil formidle noe men jeg vet ikke hvordan. Så ender jeg opp med dette ↑, setter punktum og lurer på om det kanskje bare er å slette hele denne posten også. Fingrene mine skriver ikke det som hodet mitt tenker, og noen ganger blir jeg usikker på om jeg egentlig vet hva jeg tenker. Formidler jeg den jeg er, den jeg vil være, eller den andre tror at jeg er? Er publisert tekst på nett egentlig noe for meg? Hvorfor var det det før, men ikke nå? Tør jeg ikke lenger å være helt ærlig? Vil jeg egentlig være helt ærlig? Hva med de postene jeg har planlagt i hodet, som hadde tatt seg så godt ut, som hadde blitt så fine – hvorfor vil de ikke ut?

Mange spørsmål, få svar.

Vil, og vil ikke

Noen ganger synes jeg det er vanskelig å finne ut av hva jeg skal gjøre. Både nå, og fremover. Det er så mange «burde», «skulle ha gjort», «må» og så videre. Sammen med «egentlig så», «det kunne jo hende at» og «jeg tror det» har det en tendens til å bli et såre kaos. Spesielt når andres meninger og mine tanker om hva andre tror at det er best at jeg gjør finner veien inn i kaoset.

I forskjellige sammensetninger har disse ordene fått råde fritt i snart to måneder, helt til det gikk opp for meg at det ikke handler om hva jeg «burde» gjøre, eller hva jeg «må» – «bare fordi atte». Det handler om hva jeg vil, og hva jeg ikke vil. Hva har jeg lyst til å gjøre? Det handler ikke om hva andre tror og tenker er det lureste. Det handler rett og slett om å følge magefølelsen.

Det hjelper å skjønne hva magefølelsen egentlig dreier seg om, da.

I mellomtiden fryder jeg meg over at det ble én solsikke i år også. Og at høsten kommer!

thumb__mg_9138_1024 thumb__mg_9171_1024 thumb__mg_9177_1024

Bedre nå!

Kasper fikk seg én dag i barnehagen før påskeferie, det blir hyttetur, det blir bachelorintervjuer, jeg har vært på ‘jobbintervju’, det er sol og varmt og årstid for vakre solnedganger – og plutselig smilte livet litt likevel!

_MG_0988

Jeg gikk inn i påskeferien med latter og litt gåsehud, takket være andreklasse idrett’s fantastiske og morsomme dansepresentasjoner tidligere i dag. Like gøy å overvære i dag som det er hvert år! I morgen kommer Kristine, vi skal være effektive studenter og feire oss selv med en tur på kino, bedre start kunne vel påska egentlig ikke fått?

_MG_0956 1God påske!

 

Ferie, sa du?

«Går det bra?»

«Nei. Men det går bra»


Søndagen som kommer skulle jeg egentlig dratt avgårde på hyttetur. Målet var ei hytte på fjellet, 11km med ski på beina for å komme frem. Ikke innlagt vann, ikke strøm, ingen dekning. Jeg så for meg kortspill, frisk luft, sol og god mat. Appelsiner og kvikklunsj, en snømann eller tre – kanskje til og med en real snøborg. Solbrente fjes på vei hjem igjen. Skikkelig påskeferieJeg har gledet meg som en unge i en godtebutikk, og skrytt ferien jeg skulle på opp i skyene til alle som har hatt et ledig øre. Sommerfuglene har flagret mens jeg har tenkt på den planlagte ferien som et realt spa-opphold: stressdempende og godt for sjela.

Og så – schwoop, poof! Det var den ferien. Den forsvant som dugg for sola, kan man vel si, da det ene reisefølget bestemte seg for at hele opplegget var som en bøtte isvann over hodet – og avlyste med den dårligste unnskyldningen jeg har fått på lenge. Det er lov å si at man angrer. Det er drittsekk-oppførsel å lyve seg unna.

Så her sitter jeg. Skulle egentlig skrevet ferdig et arbeidskrav – holdt på å bestille meg en trøste-ferie til Mallorca med en drøy prislapp på 15 000,- isteden. Lurer på om 5 minutter i skolens solarium hver dag i hele påska vil ha samme nytte. Billigere er det, i alle fall. Skyter i blinde og håper jeg kan få til to bachelor-intervju i påska. Kanskje i Tromsø, så blir det litt ferie likevel.


Kasper har vært hjemme fra barnehagen siden torsdag, og med unntak av fredagen har formen vært god. Stadig tilbakevendende små-feber har holdt han hjemme, og vi har tatt livet med ro. Heldigvis har jeg en helt fantastisk søster, som stiller opp og har vært hjemme med godklumpen i dag så jeg slapp å gå glipp av enda en forelesning. Takk! På den positive siden har hvilepulsen fått senke seg, og alle de småtingene som egentlig tar veldig kort tid men som man aldri helt får seg til å gjøre – er gjort. Støv er tørket, bokhylla er ryddet og nattbordet som fungerte som rundkjøring midt på stuegulvet er plassert i boden. Vasken på badet er ikke tett lenger, og sengetøyet er skiftet.

Sånn sett har de siste dagene vært veldig mye bedre enn de syv dagene før der igjen, og om ferien blir hjemme så skal jeg da klare å nyte den også. Må bare justere topplokket litt først. Kanskje ta litt sol. Se frem til å kunne sove ut. Krysse fingrene for fint vær og lange rusleturer uten noe å rekke. Jada, det skal da bli ferie av det også.

God mandag!

 

Laurdag ♥

IMG_0672 IMG_0676I dag har vi hatt besøk av tante, kost oss på tur rundt Tinnemyra, og slappet av etterpå på kino. Formen er stigende og det er håp for en bedre neste uke! Nå skal jeg kose meg og slappe godt av resten av kvelden, og håpe på at søndagen i morgen blir like fin.

God helg!

Tilbakeblikk på 2015

Selv om 2015 var et år fullt av sykdom, var det også et år fullt av fine opplevelser og gode øyeblikk. Jeg har endelig ryddet i dokumenter, bilder, på eksterne harddisker og usb’er og har lagt ikke mindre enn 450 bilder i en egen mappe til fremkalling. Da det er 1,5 år siden sist jeg sist bestilte fotokopier til meg selv, ga det meg mulighet til å gå igjennom hele 2015’s forevigede øyeblikk. Og siden jeg sitter her og prøver å bli frisk, kommer det her et positivt tilbakeblikk på 2015!

_MG_7984

Januar: Vi startet året med besøk av verdens beste Laurence ♥ og nøt det faktum at vinteren kom med snø! Da Laurence reiste hjem igjen til Canada var Kasper godt fornøyd, han synes ikke noe om å ha besøk av noen som mamma kun snakket spansk og engelsk med. Jeg derimot, synes det hele var ganske trist, men vi fortsatte januar med å ta med oss akebrettet ut på tur, lage snølykter og snømenn – og krysset fingrene for at vinteren skulle bli lang og lys. Jeg ristet tristheten av meg, og begynte å planlegge familietur til Montrèal i 2017 med familien isteden!

IMG_9318

Februar: Været var fortsatt på vår side, og vi fortsatte med å grille, ake, lage snømenn og nyte livet. Frozen var en favoritt – og Olaf dukket opp både her og der. Kasper skjønte etter en ekstra kald tur at det var lurt å bruke votter i kulda, men før det rakk han å gi fra seg vinterens artigste gullkorn:
– Meg: Kom igjen Kasper, du må ha på deg votter!
– Kasper: Jeg. Har. Lommer!
(Hvorpå han demonstrativt stappet begge hendene i lommene på dressen).

IMG_9488
_MG_9360

Mars: Denne måneden forsvant snøen, før den like plutselig kom tilbake igjen. Vi rakk å finne frem sandkassa, og å lage vinterens siste Olaf. Kasper lagde egen sparebøsse i barnehagen, og jeg nøt utsikten av sola som går ned bak fjellene.

_MG_9873
_MG_9870
_MG_9855

April: Vi startet med påskestemning og hjemmelaget påskekylling, og fortsatt ferien hos mamma og pappa. Kasper bestemte seg for at fremmespråk ikke lenger var så farlig, og løp rundt og sa «hola guapa» og «adios» til brodern’s spanske venninne som var kommet på besøk. Jeg fikk sakte men sikkert formen tilbake, og fikk for første gang på lenge karret meg helt til topps på Eikeskar! Våren kom og med den kom humøret, vi koste oss i sola og den snikende varmen, og nøt hverandres selskap og stille morgener. April var også toppmåneden for blinkskudd og fine forevigelser:

_MG_9879
_MG_9898
IMG_9973
_MG_0124
_MG_0140
_MG_0127

Mai: Kontrastene var store mellom 80årslag og konfirmasjon, og fire eksamener på fem uker. Det ble en intens måned, men vi storkoste oss og visste at snart skulle sommeren komme og da kunne vi virkelig slappe av. Som vanlig fikk vi lurt til oss noen små rusleturer og pust i bakken, mens tiden fløy forbi samtidig som vi blunket.

_MG_0189
_MG_0111
_MG_0446

Juni: Jeg ble ferdig med eksamener og startet ferien, og ble bitt av basillen og skrev mye om #hjemmeferie. Vi fylte dagene med hjemmekos og utekos, og deltok på så mange familieaktiviteter i byen som vi hadde tid til. Jeg ble intervjuet av avisa, og synes det var meget stor stas (og litt flaut) da jeg fikk en tosiders med et gedigent bilde av meg på midten! Spenningen var til å ta og føle på – nå var det snart juli og vi skulle ut på årets store eventyr!

IMG_0775
_MG_0887

Juli: E N D E L I G! Årets viktigste feriemåned! Til å være godt planlagt var bilturen lite planlagt, men vi la i vei på årets varmeste dag, fant fram til brodern’s leilighet i Haugesund, kjørte videre til Hareidlandet, gikk på fjellet, besøkte familie, dro på Sightseeing i Ålesund og gjorde hjemturen til nok et eventyr. Jeg skrev «en uhøytidelig guide til bilferien» og reiste glad og fornøyd videre på Nordisk 4Hleir i Finland. Juli var forresten også måneden hvor jeg logget av internett, en gryende tradisjon jeg har store planer om å følge opp også i år.

_MG_7693
_MG_7555
IMG_7784
IMG_0021
IMG_0368
IMG_7540

August: Der juli var begivenhetsrik var august ganske tom. Kasper fortsatte i barnehagen, og jeg gikk tur i skogen. I retrospekt ser jeg at det egentlig var en helt fantastisk ting, jeg bearbeidet inntrykk fra en fin sommer, og ladet opp til en spennende høst. På ettermiddagene koste vi oss i hagen, og på kveldene satt jeg i sola og leste. Den største happeningen bortsett fra skolestart, var en heidundranes tur på Gaustatoppen – og Kasper’s 3års dag, ikke minst!

IMG_8176
_MG_0106 (2)
_MG_0177

September: Høsten kom med alle sine fine farger, og samtidig som jeg øvde meg på å finne roen løp jeg fra det ene kontoret til det andre mens jeg engasjerte meg i alt jeg synes var spennende. På ettermiddagene koste vi oss i hagen eller på tur rundt Tinnemyra, og jeg klarte nok en gang å forundre meg over hvor vakker høsten egentlig er.

_MG_0418
_MG_0328
_MG_0294

Oktober: Jeg hadde bursdag, den ble ikke feiret med noe større om-og-men, nabojenta og Ida kom innom en tur og vi nøt å bare være sammen. I oktober glemte jeg tydeligvis at et kamera (som jeg eier fler av) er til for å ta bilder med, og jeg ser nå at jeg kanskje kjørte ut litt hardt med engasjementet. Det er viktig å ta vare på balansen, og den fant jeg igjen i:

November: Jeg reiste til Slovenia! Jeg har hverken før eller siden vært på en så flott tur, hvor jeg lærte så utrolig masse og samtidig fikk slappet av og bare vært meg selv. Forberedelsene var krevende og angsten ble utfordret, men jeg kom hjem igjen et litt bedre menneske enn da jeg dro. Kasper og jeg fikk besøk av mormor og tante, og så avsluttet vi november med en tur til Gaustablikk før eksamensforberedelsene i gang.

IMG_8552
IMG_8630
_MG_0499
_MG_0480
IMG_0516

Desember: Jeg har korttidshukommelse og tror ikke desember bestod av så mye mer enn eksamener og fullstendig slappe-av ferie hjemme hos mamma og pappa, men det skal jo ikke sies for sikkert. At jeg fikk roet ned på den annen side, ble understreket av at hvilepulsen sank med hele 10, og kvaliteten på nattesøvnen bedret seg. Vi nøt det hele, og avsluttet året med våre kjære Odin, Bettina og Jesper ♥

IMG_0223

Så var det året gått, vi er allerede halvveis i februar og jeg gruer meg nesten litt til dette årets tilbakeblikk. Jeg har blitt en periodeblogger, som bruker plattformen til å holde følge med når Kasper er syk og når jeg er syk, og til å lufte når luftingen trengs. Neida. Joda. Det er nyttig da, for meg. Kanskje ikke så mye for den som leser. Men, med lysere tider kommer bedre humør, og så fort jeg er litt i overskudd på økonomien skal jeg kjøpe meg et nytt objektiv. Og kamerahus. Ja! (Noe sier meg at det blir finn.no eller langt ut i 2018). Jeg hadde en god trend gående en stund der i 2015 når det kom til blogging, og det er noe jeg håper å få tatt fatt på igjen.

Frem til det – plutselig på gjensyn!

Coxsackie A

Denne gangen måtte det jo bare være vannkopper. Det startet med feber og nedsatt allmenntilstand, og så kom prikkene, blemmene. Jeg lurte selvfølgelig litt, det var ganske konsentrert til å skulle være vannkopper, men da både farmor og mormor sa seg enige tenkte jeg at ja – denne gangen er det vannkopper. Kasper fikk en ekstra overnatting hos mormor og morfar så jeg slapp å gå glipp av bachelorveiledning, og reiste glad og fornøyd til pappaen sin dagen etter.

Så ble jeg dårlig. Ida og jeg reiste til Eidfjord på fredag, turen gikk overraskende raskt til å være så lang og vi storkoste oss på veien over vidda med Ida’s hjemsted som mål. Lørdagen gikk vi en lang tur med Bahia og det var så deilig å endelig få den timeouten jeg lenge har tenkt at jeg trengte. Og så ble jeg så innmari sliten. Jeg sovnet, og våknet med feber. Influensa, tenkte jeg. Hodet verket, kroppen verket, nakket var stiv, feberen økte, halsen ble vond. Typisk for årstiden.

Hjemturen ble på langt nær så kort som turen oppover, for å si det mildt. Veien over Hardangervidda var stengt på grunn av været, og vi måtte kjøre omveien over Haukeli. Forsåvidt greit det, det var blå himmel og sol, men under to lag med ull, hals, skjerf, lue og to tepper kjente jeg at seks timer i bil ikke passer seg med influensa. I det hele tatt. Da vi endelig kom hjem bar det rett under dyna sammen med paraceten, feberen ville ikke gi seg og jeg er sikker på at jeg svettet oppover. Det måtte jo bare være influensa?

Og så kom dagen i går. Jeg har verdens snilleste huseier som kom med smoothie, og som senere på dagen laget middag til meg. Nå er han ute å handler så kjøleskapet er klart til at Kasper kommer hjem senere i dag. Nevnte jeg verdens snilleste huseier? Uansett, jeg følte meg på mirakuløst vis bedre, og tenkte at det måtte være tidenes beste influensa. Tre dager? Det skulle til og med jeg klare å overleve. Jeg var fortsatt sliten og tilbringer mesteparten av tiden i senga, men så.. så kom prikkene. Blemmene. Vondten.

Det gikk et lys opp for meg. Kasper har ikke vannkopper denne gangen heller, han har hånd-, fot-, og munnsyken, og det har jeg og!! Hendene mine er fulle av røde prikker og verker som om de er sendt av djevelen selv, føttene mine brenner og ansiktet mitt klør. I halsen skulle man tro jeg hadde halsbetennelse, og det at jeg et kort øyeblikk i går trodde at jeg raskt skulle bli bedre viste seg å være veldig feil. Jeg skjønner plutselig hvorfor Kasper våkner om natta og skriker etter sykehuset når det står på som verst.

For det er jo ikke første gangen vi er borti dette, det er bare drøye tre måneder siden Kasper hadde dette sist. Og jeg er helt sikker på at han har hatt det enda en gang før det, da han var mindre. At man blir immun og bare får sykdommen en gang vil jeg dermed si er bare tull, og samtidig kan jeg legge til at joda – voksne kan også bli smittet. Jeg skal visst ikke tro alt jeg leser på det o’ store internettet. Det at besteforeldrene trodde det var vannkopper er forsåvidt heller ikke så rart, alle jeg har snakket med som hadde småbarn da jeg var liten eller før har aldri hørt om sykdommen. Dere er tilgitt. Jeg får bare vente på vannkoppene, men jeg må innrømme at jeg ikke tenker på det på samme måte lenger. Det kan umulig være verre enn dette maset her.

Nå skal jeg krype under dyna og vente på at Kasper kommer hjem, og på at prikkene forsvinner. Helst i går, liksom.

_MG_0537Fine Bahia ♥

(den irriterende) balansen

I fjor sommer skjønte jeg noe. Noe jeg kanskje burde ha skjønt lenge før, men som jeg plutselig en dag satt og tenkte på – og så bare var den der. Forståelsen altså. Jeg hadde logget av det o’store internettet, vært med gode mennesker, tatt livet med ro, engasjert meg og beveget meg. Samtidig som jeg engasjerte meg kjente jeg at jeg utfordret meg, og det endte opp meg at jeg sakte men sikkert utviklet meg.

Jeg hadde bestemt meg for at angst og depresjon og sykdom ikke skulle få vinne over meg, at jeg skulle møte den forbaska veggen med slegge og bane meg i vei igjennom. Jeg skulle ut og opp og fram. Jeg fant arenaene jeg kunne kjempe og engasjere meg på, samtidig som jeg brukte beina og luftet hode for meg selv i blant. Jeg passet på å være aktiv, men samtidig lytte til kroppen og slappe av.

Og så glemte jeg det litt, og plutselig sto jeg der med to overbelastede knær, to hulføtter og kunnskapen om at jeg trengte briller. Ja vel, så måtte jeg omstille meg. Jeg kjøpte fotsenger, gikk mindre, kjøpte briller og slappet mer av. Det fungerte, og jeg var tilbake. Opp og frem. Jeg meldte meg på seminar i Slovenia, kom hjem og følte meg som kongen av verden. Jeg skalv ikke lenger like mye på møter og var ikke kvalm under fremføringer i klassen.

Selvfølgelig har det ikke bare vært gull og grønne skoger helt siden juli, men det har sakte men sikkert gått fremover på sitt vis. Jeg har tatt meg i å virkelig kjenne på utviklingen, og begynt å leke med tanken på å studere litt til for å kunne sette av tid til å virkelig gønne på og selvrealisere meg selv. Bli trygg og frisk, aktiv og ordentlig glad. Bruke studentfriheten til det jeg burde ha gjort for lenge siden.

Så kom eksamenstid og jul, den vanlige senebetennelsen, jeg glippet og stresset tok meg igjen. Ikke det at jeg vet hva jeg stresser over, men jeg merker det til og med når jeg går. Fort og fram og puh og hei, wæh. Men så skjedde det noe igjen, jeg kom hjem fra juleferie, Kasper fikk influensa, og jeg var ikke lenger uggen når jeg sto opp om morgenen. Restene etter grunnlaget for to gastroskopier så ut til å ha forduftet, jeg spiste frokost, lunsj, middag og kveldsmat og følte på seieren. Yes! Jeg var så innmari klar for å begynne på den delen av livet hvor mat bare skulle vært godt og en helt naturlig del av hverdagen, uten å føle meg sliten og litt kvalm og ganske sur i magan.

Og så kom forrige uke. Vi skulle bare sjekke hvor mange hertz vi kunne høre, og er det noe jeg syns er gøy – så er det sånt. Det var bare det at jeg skulle ha godt ut av rommet da vi startet på 20Hz. Plutselig kjente jeg at blodet forsvant fra ansiktet, jeg fikk den store skjelven, og magen gjorde oppgjør. Da jeg skjønte at jeg satt med den samme følelsen som jeg gjorde da jeg kontinuerlig brakk meg av Nexium for bare litt under et år siden, hadde jeg lyst til å synke ned i et sort hull og gråte. Ikke nå! Jeg hadde liksom nok med den forbanna kne-vondten som er på vei tilbake og som gjør at jeg ikke klarer å gå så mye som jeg orker, og så skulle jeg bli satt tilbake åtte måneder med den forbanna mage-sliten-hvorerenergien-helsa også?

I tillegg fortalte min fantastisk snille NAV-veileder meg at jeg ikke kan få den utvidede støtten jeg så sårt hadde håpet på så jeg faktisk kan få litt kompetanse sammen med denne bacheloren jeg nå skal skrive, og jeg må ut å søke jobb. For jeg må faktisk få meg en jobb. Når jeg er ferdig med studiet. Om fire måneder. Så i tillegg til å finne motivasjon til å faktisk skrive den bacheloren, så må jeg finne motivasjon til å skrive gode søknader også. Bæsj.

Som om ikke det skulle være nok, så sitter jeg nå her med betennelse i overarm/skulder, fordi bilen min er som en ismagnet som aldri vil varme seg opp og krever større styrke enn jeg tydeligvis har for å gjøre den trygg og kjøreklar hver bidige morgen. Hver bidige morgen, som jeg egentlig aller helst bare vil GÅ den kilometeren til skolen, som jeg ikke klarer fordi jeg har så FORBANNA vondt i kneet. Jeg vil jo egentlig bare ut, kjenne at jeg lever og fungerer og kjenne sola varme i iskalde kinn. Kroppen skriker «kom deg ut!» og «hold deg hjemme!» på en gang, og jeg vil gjøre begge deler eller kanskje aller helst ingenting som helst.

Det var heller ikke meningen at jeg skulle bli så innmari irritert på verden av å skrive dette her, det skulle handle om det jeg skjønte da jeg innså at kroppen min har så godt av balansen mellom god fysisk aktivitet, herlig engasjement og deilige kvelder hjemme med en god bok og ingen planer. For jeg har jo skjønt det. Steinene i muren har bare falt oppå meg og ikke fremover så jeg kan bruke dem som trapp og klatre oppover.

Jaja, nå har jeg i det minste lada opp slegga. Monday you come here I will kick your ass!


Det er ikke bare helvette altså, her om dagen sovnet jeg da Kasper skulle legge seg, våknet en time seinere, plukket opp en bok og befant meg plutselig i et slags vakuum mellom to dager. Det føltes ikke ut som tirsdag, men det var jo heller ikke onsdag. Det ble en liten frihetsboble som jeg ikke ville ut av, men som jeg samtidig nøt til det fulle. Og så har Kasper fått sansen for vitser, han foretrekker «svensken, dansken og nordmannen i grisebingen» og vi ler og vi ler. Eller så leker vi stein-saks-papir hvor Kasper alltid trumfer igjennom med lighter (.. hvor han fikk det fra er jeg usikker på), hvorpå jeg alltid og uten unntak taper. Her om dagen var jeg på et møte med kommunen og høyskolen og turte og komme med et innlegg uten å bli kvalm, og levde på adrenalin-rush resten av dagen. Jeg måtte smile da 11åringen passet 3åringen og fortalte at ho hadde mistet han litt og plutselig kom han ut av heisen – selvtilfreds som bare det. Vi har også utviklet verdens beste kveldsrutine, og leser bøker og sier «jeg elsker deg» og smiler og ler litt da den ene åpner øynene og kikker rett inn i øynene på den andre som bare har ventet på det øyeblikket. Og så sovner den ene, eller den andre – og slutten på dagen kunne ikke vært bedre. Jeg omstiller meg altså, jeg gjør det. Og det er tross alt bedre med masse følelser enn absolutt ingen i det hele tatt. Så det så. God natt.