Dear Kasper, today you’re five years old.

Finding the right words to describe how much I love and appreciate you is difficult. You are tough, kind, smart, caring and intelligent. You never cease to impress me, and sometimes I’m so proud of you I think my heart will burst. You amaze me every single day. I love you.

Our last year has had a lot of ups and downs, but you never once stopped trusting me. Even when I told you you had to move to your fathers’ and leave your friends and the only place you’ve known as home behind, you trusted me. You cried once, when you realised you had to tell your best friend you were moving and you knew he would be upset. Your heart is filled with love, and how you care for others even at the age of five is beautiful. I’m the proudest mom on earth, and you are the best boy in the world.

Every time I get to see you I can see you flourish. Moving to a stable home, predictable with healthy adults and reliable routines was and is the best for you right now. And even though my heart breaks every time I think about how I can’t give you that at this moment in life, I know that you trust me enough to know that one day we’ll be a safe and sound team again. I know you know that I love you, that I’ll never leave you behind, and that I’ll always be there for you – no matter what. Even though you don’t live where I live – I’m here. And I’ll always be here.

Every day I work hard to become better, healthier and happier. Because of you. Because you deserve it. The right words are so hard to find and this should probably be a «yay – you’re five!» post, but this is what I have. Raw words, pride and love. Pride because I get to be your mother, raw words because even at my worst, you love me. Love, because you are you and I love you for it. Never change.

These words are so hard to write, think of and take in – but I love you kiddo and I wish you a happy birthday! Today we will celebrate with old friends, cake and laughter, and I hope you will trust me forever.


Mental health


The last seven weeks I’ve been all over – moving from the city I’ve lived in for the last four years with all the practicalities that follows, and traveling from one happening to the other. A board meeting, a reunion, a meeting with social health services, interrail all the way from Zagreb through Europe to Kiel and Oslo, vacation with K-man, visiting the city I just left, Nordic 4H camp, and last but not least; European Rally in Latvia. It’s been intense, and not exactly what I thought it would be. But, it has also been amazing, informative and interesting. I’ve learned a lot about Europe, the cities and habitants; the different cultures, traditions and languages; and I’ve learned a lot about myself.

If you’ve met me somewhere during my travels, you might have seen me with my notebook as well. Not really a diary, but a book with notes from journeys, quotes I like, and words to myself from myself. Sometimes kind, sometimes horribly judgemental, and most of the time reflective texts about a moment, a feeling or something I read or heard somewhere. More or less just stuff about life and death and everything in between. Moments I don’t want to forget, and strains of thoughts I really should and have to remember. But why? And what is really my point with this post?

Well. People I’ve met during the last seven weeks have been asking me what I’m doing now and what I will do in the months to come. Am I studying? Am I working? What will I do with my life now that summer is over? I’ve moved from one city to another, probably because I have something planned, right?

I don’t like giving superficial or shallow answers to a question, but on the other hand I don’t like to be inappropriate and give people the story of my last year just right there and then without a warning. The real, long and explaining answer is screaming mental health from the top of it’s lungs – and I’m sure a lot of people would feel very uncomfortable if I suddenly told them all the scary details to it (which I happen to do anyways). Today, all over Europe, it’s still – sadly – a huge taboo talking about mental health; something 27% of the adult population in the European Union (including Norway, Switzerland and Iceland) has been struggling with for the last year. In 2014 around 3.5 million in-patients with mental and behavioural disorders were discharged from the hospitals in the EU, and I doubt the number is lower today.

We need to talk about mental health guys! It shouldn’t feel uncomfortable telling people we struggle with depression, anxiety or other mental disorders. We need to defuse and neutralize the taboo, the entire topic is so common it is in itself normal. You are normal, and you are never less than good enough! I have raised my voice to my Norwegian friends and acquaintances for a while now, through this blog, different conversations with people, and even at a one day seminar themed «why continue to develop the field special needs education in universities all over Norway». It’s time for me to raise my voice in English as well, so here you have it, the story behind the answer to the questions about what I will do next.

What most people, and even some of you who actually know me well, don’t know, is the story I posted right here on this blog (in Norwegian) the 15th of February this year, with the following post «Kjære Line» March 12th.

Most people don’t know how I was admitted to the psychiatric ward November 9th last year, after a terrible mental breakdown. I had just spent a wonderful weekend in Trondheim with Kasper, visiting my brother, and suddenly all went wrong. I had thought I was getting better, I had just talked about overcoming anxieties at the Autumn Seminar in October, I had just started my masters. But my body was shaking in distress and anxiety, and my soul felt broken. I was scared, I didn’t know what was going on with my body and my brain – I wasn’t sure if I wanted to continue living in this world. My whole body was literally trembling in fear, and whenever I opened my mouth I just couldn’t talk. I hadn’t cried for over six months, and now it was all I could do. The burning sensation in my stomach was horrible, I felt the need to throw up and give up, and more than once I wanted to run away, build myself a black cave beneath tons of blankets and mean thoughts and surrender to the darkness. It was so bad I had to start with a two-nights stay at the emergency ward in another town, and then I was transferred to my local hospitals’ psychiatric ward for another 16 nights.

To remove all responsibility from my shoulders was well needed, and even though staying at the psychiatric ward for three weeks was filled with more laughter than you would expect, it was immensely difficult. I worked hard to accept the whole situation, to not feel bad about leaving everything behind and just focusing on myself. After 18 nights I was discharged, and life was supposed to continue. Kasper came home again, I continued to push myself with everything and especially as campus chairman within the student parliament, and I smiled on the outside even though my inside was broken.

Most of the days I didn’t even want to wake up, but I didn’t want to go to bed and sleep either. I couldn’t eat, and I had no energy left what so ever. Even though the physical reactions I experienced when I first was admitted were gone, the horrible thoughts and the darkness still haunted me. I couldn’t see the light in anything, and everything felt like a burden. I felt like I was a burden to everyone, that I didn’t deserve people even liking me. I was done. There was no energy left. Some days I couldn’t manage to turn on the TV, far less go out with the trash. Being social was a struggle, just as reading was, or doing the dishes and tidying up my apartment. Being a mom with everything it brings was so difficult I didn’t know what to make of it, and even though I tried my best I could sense and see the concern building in my 4 year old sons eyes. It was heartbreaking.

I started therapy, anti depressants and sleeping pills, quit my studies at university and after a while I also left the position as campus chairman – and then I gave up full custody of Kasper. I spent Christmas alone, and when K moved to his father in March I slept for 12 hours a day for three weeks.

Admitting that my health and situation was so bad that I couldn’t even take care of my own son was difficult. I’ve always wanted to be perceived as good enough at what I do, wether it be studying, parenting, public speaking, being friendly and everything else. Anything you would think I’m good at, I probably would think it’s not even close to being proud of myself for. I have always felt like there was something wrong with me, that I didn’t deserve happiness and success. That whatever I said or did in a way never could be good enough, because I was wrong.

Even at the age of 10, I wrote in my diary that there was an empty hole inside my heart and that I felt like something important and crucial was missing from my life. I doubted myself even back then, and I swear I can remember the feeling of not being good enough at that time as well. At the age of ten. It’s sad and crazy and horrible, but the last year I’ve learned that it’s something I can change. I can be good enough, I am good enough, and even though I haven’t for the last 25 years, I can learn to love myself.

I still struggle, and some days I have to knock myself on the head and scream in to my own ears that mental health disorders are a real thing, and just as you heal from a broken bone, you can heal from depression and anxiety as well. I can get rid of the patterns of thought that makes me feel like everyone dislikes me, and the thoughts that keep telling me I’m not worth anything and not worthy of anything can, with a lot of work, disappear.

The last nine months I’ve been moving from being careless, empty, and thinking I deserve all my struggles, depression and anxiety, to actually feeling something else than just plain darkness. I have cried my guts out because of a sad youtube video like I used to before, I’ve laughed so hard my stomach hurt for two days – like I used to before. I’ve said something smart that have actually made me feel proud of myself. I’ve gone from stupidly insecure to more secure – and I’ve had moments when I’ve been thinking of myself as someone worthy of love, happiness and success like I’ve never done before. It’s new, scary and weird, but I think this is what it’s supposed to be like. I think.

My interrail trip was horrible at times, but it was also great and I laughed and I recognised the good moments. I was tired when I got back home and yes, I let Kasper watch TV for two entire days, but I also brought him to camp and gave him the best vacation experience I could have possible done. I got the stomach flu at the Rally and I thought everyone hated me and that I didn’t belong there, but I also managed to stop myself and say «wait«. «This is not real. This is your illness, the illness you are battling and trying to overcome» (hence the notebook I bring with me everywhere, and why it’s handy).

Every day I work on becoming better, and every month it becomes easier. But 20 or so years of feeling worthless doesn’t disappear in a day, and maybe not even in a year – and that is why I don’t know what my next months will look like. I don’t know if I’m healthy enough yet to have a full time job, I don’t even know if having a full time job is what I want, far less if it’s the best thing for my mental health. I don’t know if I want to study more, but I do know I can’t start a new education focusing on kids and mental health (which I actually think I want to do, some day) without being 100% sure that my own mental health can handle it. I don’t know what the next years of my life will look like, but I do know that I’m finally on a path that leads me to good things and that it slowly will heal my mental health disorder.

I know that traveling, meeting new, amazing and interesting people (all of you, as a matter of fact!) and encounter situations and moments that make me feel valuable is good for me right where I’m at now, and that’s why I’ll continue doing that. I’m going to Estonia in September, Austria in October (and hopefully also Germany) and to Latvia (again ♥) in November. I’ll continue with my position as a board member at the board of student welfare at the University I spent my last four years. I’ll hopefully work a bit as a substitute in a nearby kindergarten. I’ll keep hiking, swimming, drinking coffee and writing in my notebook – and hopefully, sometime next year or the year after that; I can declare myself free from mental disorders and secure in my own skin.

Until then (and after); I’ll continue to use my own experience with mental health disorders as a way to break boundaries, even when it’s scary and feels vulnerable and gives me butterflies in my stomach.

Thanks for reading my story, hopefully it gave you something to think about.

Last note, just to make it clear (because that horrible insecurity of mine kicked in at the last minute here):

I’m not saying we should start to categorize two days of feeling bad and uneasy as a mental disorder – life is good and bad and that is normal – but when the symptoms of depression (which can be read in the blue book of the ICD10 here, page 100, for especially interested individuals as myself) last longer than two weeks, I strongly urge you to talk to someone. Call a help service, go see your doctor. Don’t suppress it, and don’t feel bad asking for help!

The main reason I just can’t shut up and stop talking about this topic is that so many people, way too many, believe mental health disorders are socially looked down upon and are therefore afraid of telling someone how they feel, and that is, in my humble opinion, horribly wrong. We shouldn’t walk around diagnosing ourselves, but we shouldn’t keep our mouths shut either.

Trust me; talk to someone about it. Don’t do what I did, it’s more painful than opening up to someone you love and trust (even though that is scary as well).


Bare Line · Reise


Les del 1 her, og del 2 her.

Jeg forlot Sveits tidlig tidlig om morgenen dag 13 på tur, og satt kursen mot Nederland. Hvis du nå tenker at det er litt langt, så har du helt rett. Det er langt. Over 12 timer langt, for å være litt mer presis. Jeg lærte at selv om man strengt talt ikke  reservere sete på tog i Tyskland, så kan det være en lur idé likevel (om du ikke liker å sitte på baggen din ved siden av søppelbøttene, da), jeg har lært at Frankfurt Main Süd ikke er det samme som Frankfurt Main HBF, at det absolutte ekleste toalettet jeg var innom på hele turen befinner seg på nettopp Frankfurt Main Süd, og jeg har lært at det ikke er noen passkontroll fra Sveits via Tyskland til Nederland (det er det for så vidt ikke mellom Slovenia – Italia og Italia – Sveits heller). Uansett, dagen kom og gikk, og halv åtte på kvelden ankom jeg Den Haag! 

Marjolein hentet meg på togstasjonen, serverte meg middag (frossenpizza, diggg) – og så skravlet vi til vi sovnet. Søndag reiste vi på gratisfestival i Leiden (bare ukjente band, silent disco og sjukt god stemning), kjørte til hennes foreldre i Boskoop (gledelig gjensyn!) og så hjalp jeg henne med å pakke (og rydde, og vaske – jeg hadde helt glemt hvor mye jeg liker å pusle med sånt på dette punktet på tur).

Hei fornøyd turist!

Mandagen måtte Marjolein på jobb og så videre på ferie, så jeg tilbragte dagen på stranda, og hjemme. Beste M lånte meg både sykkel og leilighet til dagen etter, og jeg storkoste meg virkelig. Selv om det å sykle i trafikken i Nederland er helt umulig å forstå og muligens litt dødsønske-aktig om du er turist og skikkelig nybegynner. Men jeg overlevde. Uansett, på kvelden satt jeg på moloen og så på solnedgangen, jeg vandret barbeint i sanda, sov lenge om morgenen og bare, nøyt. 

Selv om jeg egentlig bare ville bli i Nederland og nyte-nyte sommeren der et par dager ekstra, måtte jeg videre. Jeg hadde jo booket et rom i en leilighet i hjertet av Bremen, Tyskland!

Usikker på hva slags type by jeg hadde i vente kastet jeg meg på nok et tog (og satt nok en gang på gulvet sammen med søppelkassene), og jeg må helt ærlig innrømme det; førsteinntrykket var ikke helt tipp topp. Det er åpenbart ikke alle utleiere som liker å være like tydelige – «hjertet» av Bremen viste seg å være 3,5 lange kilometer unna Bremen togstasjon, og dermed «bare» 3 kilometer unna sentrum og det faktiske hjertet av Bremen. Ikke var det spesielt mye å se på der jeg gikk langs en bilvei i et industriområde heller, og fra vinduet på rommet hadde jeg god utsikt til en godt trafikkert tysk highway. Men så!

Våknet jeg dag 17 på tur og hadde egentlig ikke lyst til å gå ut av døra – … fordi jeg ikke orket å gå til sentrum og derfor måtte jeg kjøre trikk, og jeg klarer aldri å finne ut av hvordan man kjøper billett på trikk (det er helt sant, jeg er håpløs på trikk), og jeg mener, snike på trikken i Tyskland?! Det rangerer jo nesten like høyt på dødsønske-skalaen som å sykle i Nederland.

Jeg endte opp med å snike på trikken likevel, på tross av høy puls og angst for autoriteter, men jeg turte selvfølgelig ikke å ta den helt frem. Jeg gikk av når den nærmet seg noe som så ut som sentrum, og så begynte jeg å gå. Og så, så kom jeg til det virkelige hjertet av Bremen. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne med å beskrive hvor utrolig vakkert, sjarmerende, eget, nydelig, herlig og fantastisk synet som møtte meg var. Markeds/rådhusplassen, musikantene som bringer lykke, Schnoor, Böttcherstraße. Statuene av grisene plassert sånn cirka veldig tilfeldig midt i en handlegate, og den gamle vindmølla gjort om til restaurant.

Og katedralen, sånn seriøst, katedralen. Jeg tror jeg tilbrakte nærmere to timer her, organisten sendte så utrolig vakre og flotte og skjøre men sterke og fine og magiske toner ut i kirkerommet, atmosfæren var nydelig på tross av turister, og så satt jeg bare der. Tenkte på alt og ingenting, og tok det hele inn. Og så rasa jeg til toppen av tårnet, og var heldig nok til å få toppen helt for meg selv! Derfra kunne jeg spent og interessert kikke utover plassen (mellom gitteret), danse litt rundt, ta surrete selfies og være blidfis helt uten irriterende turister tilstede.

Bremen var den eneste byen jeg var i hvor jeg mer eller mindre ikke brukte kart for å finne frem (kun når jeg skulle finne den idiotisk plasserte leiligheten). Jeg trengte det liksom ikke, for uansett hvor jeg snudde meg var det noe vakkert og fantastisk å se på, og istedenfor å lure på hvor jeg var tusla jeg bare fram og tilbake, på kryss og tvers og frydet meg over hvor fint det var.

Det absolutt kuleste og merkeligste og mest interessante jeg så var faktisk ikke større enn at jeg kunne dekke hele «attraksjonen» med begge bena. Selv om jeg visste sånn cirka hvor jeg skulle finne den, var det fryktelig vanskelig likevel. Hva snakker jeg om? «The spitting stone of Bremen» vel!

«The stone in the cobbles of cathedral square is a reminder of the public execution of the infamous poisoner Gesche Gottfried. The spitting stone allows locals to convey their disgust for the notorious poisoner to this day. Between 1813 and 1828, Gesche Gottfried murdered a total of 15 people with arsenic. Her motives remain the subject of speculation. On 21 April 1831, she was executed in Domshof square – the last public execution in Bremen. The story of Gesche Gottfried has been turned into a number of books, and is also told in detail at the House of History in the Schnoor quarter» (kilde).

Jeg mener, hvor kult (selv om det ikke er kult) er vel ikke det der?!

Det er ingen tvil om at Bremen var et virkelig høydepunkt på turen min, og om jeg noen gang får mulighet skal jeg definitivt reise tilbake (med selskap, alt er morsommere med selskap). Selv om jeg hadde lyst til å bli igjen (her også), måtte jeg selvfølgelig reise videre. Neste og siste stopp på ruta var Kiel – før jeg reiste fant jeg nemlig ut at jeg sikkert kom til å være lei av tog mot slutten, så jeg booket meg plass på Color Fantasy i god tid før jeg reiste (altså en liten uke før tur).

Dag 18, nest siste dag på tur, våknet jeg tidlig, sneik på trikken (igjen, herregud jeg er gæren) og vendte nesen mot Kiel og veien hjem. Det var litt rart, for jeg hadde endelig begynt å virkelig like meg på den dårlig planlagte og impulsive hurramegrundt turen min, men all good things comes to end sies det, og et cruiseskip er jo ikke den verste måten å avslutte noe bra på. Til og med været var litt lei seg for at jeg måtte hjem, solen var borte og alt var dekket av grått, og stemningen var nesten til å ta og føle på.

Mange minner rikere, lærdom visere og med mer farge på kroppen enn da jeg startet la jeg meg til å sove i Tyskland, og våknet i Norge. Jeg tok toget hjem, broder’n møtte meg på stasjonen med flagg, og det faktiske eventyret var over. Minnene derimot, de blir aldri borte, og jeg? Jeg har lært at impulsivt ikke alltid er bra, men at det meste kan bli fint hvis du er litt løsningsorientert, positivt innstilt og har et åpent sinn.

The end. 

Bare Line · Reise


Etter en heisatur fra Kroatia til Slovenia via Italia, havnet jeg i Brig, Sveits (eller Sveitserland, som jeg har begynt å kalle det. Forbanna norsk – engelske oversettelse).

Maxisengen jeg hadde bestilt var bare to enkeltsenger skjøvet sammen og jeg var så sliten, men jeg var likevel fornøyd. Jeg hadde jo utsikt til den eneste attraksjonen i hele byen – selveste slottet! Dessuten var det ikke så alt for varmt, det regnet og tordnet 3 av 4 dager, og det var akkurat det jeg trengte. Jeg tuslet litt rundt i blant, kjøpte meg en bok, drakk kaffe på kafé, tok manikyr, og så utallige dokumentarer på Netflix som ikke er tilgjengelig i Norge. Det var også her i Brig jeg lærte at Sveits mer eller mindre ligger på samme prisnivå som Norge, og det var derfor jeg stod opp klokka åtte hver eneste dag. Frokosten kostet hele 13 CHF (altså litt over 100 NOK, dyrt for en stakkars backpacker på «billigtur»).

Med tanke på at Brig bare hadde denne ene attraksjonen (med guida tur kun på tysk, til og med), er det nesten rart at jeg likte meg der så godt som jeg gjorde. Etter 3 netter måtte jeg likevel reise videre, og med litt sorg i hjertet og fortsatt litt lyst til å bare reise hjem, hoppet jeg på toget tidlig om morgenen dag 9 på tur. Målet denne gangen var:

Zermatt, fortsatt i Sveitserland. 


Som nevnt er det ikke billig å feriere i Sveits, selv ikke for en nordmann, og på dette punktet på reisen hadde jeg opparbeidet meg en holdning lik «f**n ta, jeg er jo på ferie for h****te» (jeg var fortsatt sliten og deppa, med andre ord). Med den tanken i bakhodet fant jeg ut at jeg like så greit kunne kaste 94 CHF rett inn i vinduet på Gornergrat Bahn, så jeg sjekket inn på hotellet før 12.00, kastet bagasjen på senga, tok på meg tights, ullgenser, skjerf, jakke og lue – og satte meg på toget uten helt å vite hva jeg gikk til.

Åh hello – jeg skjønte det ikke da jeg satt på toget på vei til Gornergrats topp 3130 meter over havet, og jeg skjønte det hvertfall ikke da jeg senere på kvelden søkte på billigste flybilletter hjem fordi jeg var så dårlig at jeg bare ville flykte fra verden og aldri bevege meg igjen; men sånn i retrospekt var dette turens absolutte vendepunkt. Hvorfor det? Derfor:

Fornøyd turist!

Det snødde på toppen, det var ikke varmt (helt nydelig, spør du meg), og det var rett og slett bare ubeskrivelig vakkert. Matterhorn var innhyllet i skyer for anledningen, men da jeg var på toget på vei ned igjen virket det som om jeg kunne være heldig, så jeg hoppet av og ruslet mot den lille hytta foran det ruvende fjellet. Der ble jeg sittende i 2 timer ventende på å se et skyfritt fjell. Ikke så veldig spennende kanskje, å se på skyer sakte gli forbi, men jeg fikk meg en artig seanse med selvutløseren på kameraet, og ellers satt jeg bare der i sola og nøyt, nøyt, nøyt. Matterhorn fikk jeg ikke sett uten skyer før dagen etterpå, men det gjorde absolutt ingenting. 

Som skrevet var jeg mer eller mindre fullstendig ødelagt kvelden dag 9 og jeg var derfor uhyre spent da jeg våknet opp dag 10 og skulle kjøre kjøre isbreekspressen fra Zermatt til Chur (jada, fortsatt i Sveitserland. Chur uttales forresten slik: harkelyd + hor).

Selve togturen tok 5,5 time, og det var egentlig litt som å kjøre opp og ned og bort og fram i Vestlandsfjella her hjemme. Når alt er 1000+ meter over havet, er det vanskelig å skjønne at fjella du stirrer på fort kan være 3 eller 4000 meter høye. Uansett. Jeg satt ved siden av tre fantastisk hyggelige mennesker, som villig delte både potetgull og fersken (fint for meg som hadde glemt å kjøpe matpakke), og som lærte meg en to-tre-fire setninger på hindi. Jeg ankom Chur litt mindre sliten, og etter å ha sjekket inn på hotellet tok jeg meg en aldri så liten rusletur i den 5000 år gamle byen:

I Chur begynte jeg for alvor å merke at formen sakte men sikkert ble bedre, og da jeg la meg om kvelden gledet jeg meg for første gang på tur til dagen etter (tok bare 10 dager liksom, jadda). Jeg skulle besøke en kamerat, men han var på jobb hele dagen og hadde derfor lagt opp en rute til meg: jeg reiste fra Chur til Filisur, fra Filisur til Davos Platz, fra Davos Platz til Davos Dorf, fra Davos Dorf til Landquart, og fra Landquart til Bad Ragaz, hvor jeg ble hentet på togstasjonen.

Sånn bortsett fra å se mye fin natur og arkitektur (Sveits mest berømte viaduct med togskinner på, for eksempel), gjorde jeg ikke annet enn å pådra meg en nesten-andregradsforbrenning ved lake Davorsee – i været over. Jeg satt i ullgenser og frøys egentlig litt, det var kraftig vind og rimelig overskya, men du skal ikke kødde med Sveits, og resten av turen brukte jeg solfaktor 50, for å si det sånn.

Da jeg var vel innlosjert hos Andreas (og innsmurt med after-sun, burn-gel og hydrokortison), reiste vi en liten tur opp på fjellet for å spise middag på en restaurant midt i ingenting, omgitt av Sveits’ storslagne natur. «Liten» var forresten turens absolutt største underdrivelse, det var 1 time å gå én vei, og med mine nå hovne lår, var jo ikke dét bare-bare, akkurat. Men – det var absolutt nydelig, og jeg er veldig glad for at vi tok turen. Jeg mener, bare se på det her:

Dag 2 på besøk hos Andreas regnet det – og takk og lov for det, han hadde planlagt en «liten» haik, og med kombinasjonen hans oppfattelse av liten og mine bein våknet jeg, kikket ut av vinduet og tenkte «halleluja». Vi endte opp med å kjøre fra et nydelig sted til et annet, jeg ble profesjonelt guidet rundt, og da vi avsluttet dagen med besøk på gården til foreldrene hans og jeg fikk kose litt med ei ku, tenkte jeg at oppholdet mitt i Sveits ikke var så verst likevel (jeg har alltid vært over gjennomsnittet glad i kuer. Veit ikke hvorfor. Hønene likte meg ikke, for å si det sånn).

I Sveits er det så mye opp og ned at det visst ikke er noe poeng i å skrive kilometer på skiltene, de mener det er mye bedre å skrive tid (jeg fant ut at jeg bruker dobbelt så lang tid som det skiltene mener burde være realistisk). 

Etter en hel uke i Sveits var det nå blitt på tide å reise videre. Dag 13 på tur var reisedag, jeg tok tog fra Sveits via Tyskland til Nederland, med endelig stopp i Haag. Mer om det i del 3!

PS: Tok turen innom Liechtenstein.

PPS: Og Østerrike ♥

Bare Line · Reise


Impulsivt, spontant, sånn passe dårlig planlagt og uten mål og mening bestemte jeg meg midt i juni for å bruke størstedelen av juli på tog i Europa. Helt ærlig, så var hele greia et desperat forsøk på å finne tilbake til den deilige følelsen av lykke, mening og tanken om at jeg også duger til noe. Det gikk sånn passe, og den første delen av turen var mer eller mindre grusom. Jeg var deppa, det var varmt, jeg var aleine, og jeg var så sliten at jeg ikke egentlig orket noenting. Helst ville jeg sove dagen lang hver dag – men jeg hadde jo betalt for frokost, så da måtte jeg jo opp klokka åtte hver dag for å spise den ævv da. Hallo. 

Uansett; første stopp var Zagreb, Krotia! 

Jeg ankom flyplassen etter 15 timer og to mellomlandinger, taxi var bestilt, og sjåføren var av den stille typen. Eller så var han ikke så god i engelsk, hva vet vel jeg. «Shit» sa han, da vi holdt på å bli tatt i fartskontroll på vei inn til byen, og «vet du hvor du skal?» da han plutselig stoppa midt i en gate. «Nei», sa jeg. «Ok, høyre og så venstre», sa han. Så stod jeg der da, midt i storbyen i 23-tida på kvelden, seende ut som et pakkesel og uten peiling på hvor dette hostellet jeg skulle bo på faktisk var. Takk og lov for ‘roam like home’. Jeg fant frem, og gikk rett i seng.

Heldigvis ble den andre dagen på tur litt bedre enn den første; jeg fikk nye romkamerater, og vi tilbragte en hel ettermiddag og kveld sammen. Vi tok det som må være Europas korteste men mest sjarmerende funicular til gamlebyen (66 meter fra start til slutt), hvor vi lo, lå på bakken og så på stjernene mens deilig pianomusikk fylte lufta, og besøkte «Museum of Broken Relationships». Absolutt verdt et besøk.

Etter å ha fått meg nye venner for livet (hei Andorra, jeg kommer snart på besøk!), fortsatte jeg videre til Doslovce, en liten plass i Zirovnica, Slovenia! 

Og med liten så mener jeg liten; veien fra Doslovce-start til Doslovce-slutt var kanskje 500 meter lang kort. Jeg leide et rom i en AirBnB-leilighet, ble hentet av svigerfaren og dattera til utleier, så en halv sesong med «Crazy Ex-Girlfriend» og koste meg gløgg i hjæl med å gjøre ingenting. Dagen etter reiste jeg til Lake Bled, gikk den alt for bratte veien opp til slottet, bada, solte meg litt, glemte å ta ut kontanter og måtte gå alle 8 kilometerne rundt hele innsjøen, kjørte pletna og snakket med en sykt kul dame fra Chile som bodde i Australia, og det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord så her har dere resten av den dagen:

På vei videre – fra Slovenia til Italia – møtte jeg ei venninne i Ljubljana. Det var fantastisk. Jeg trengte å snakke med noen og føle meg mindre aleine, og selv om det var grusomt varmt og jeg måtte bære rundt på min 10 kilos sekk – så koste vi oss vitterlig likevel. Vi var skjønt enige om at turister er pakk og noe man må sky som ilden (man stopper ikke midt i ei gate uten noe som helst forvarsel, for eksempel), men at vi selvfølgelig var et unntak og vi betalte oss derfor inn i tårnet på slottet i hovedstaden og lekte turister med liv og lyst. Vesna bor i Ljubljana, og jeg fikk et guidet overblikk over byen helt gratis. Helt ok. Ljubljana, I’ll be back.

Sliten turist.

Vesna måtte videre og det måtte jeg også, jeg hadde tross alt planer om å gjøre det absolutt kuleste på turen min hittil:  over grensa fra Slovenia til Italia. Det viste seg å være en lite minneverdig greie: da jeg gikk ut av togstasjonen i Nova Gorica i Slovenia, gikk jeg over et fotgjengerfelt og lurte litt på hvor den kule grenseovergangen var, og forstod plutselig at jeg ved å gå over de hvite stripene allerede hadde passert grensa, og nå befant meg i Gorizia, Italia. Jaja, shit au. For å gjøre en lang historie kort: hostellet jeg hadde forsøkt å bestille dagen i forveien viste seg å være supershady, så jeg endte opp med å kapitulere på et dyrt firestjernershotell isteden. Stor takk til resepsjonisten for ikke å gjøre store øyne da jeg dukket opp i resepsjonen seende ut som en blanding av et takras og en druknet katt (neida, det regnet ikke – jeg var svett), med ønske om et rom for natten.

Italia var for varmt for meg, og allerede morgenen etter reiste jeg videre. Jeg smilte og takket pent til mannen på togstasjonen i Milano da jeg ga han «alt jeg hadde» (1 euro og 50 cent) fordi han viste meg vei til et billettkontor uten kø (jeg hadde ikke rukket toget videre om ikke) og sa «trudde du» høyt til meg selv da jeg raste videre til riktig perrong. Han ville ha 30 euro, og det trodde han han kunne få – bare fordi jeg er ung, blond og så superstressa ut. «Glem det», tenkte jeg og raste videre til Sveits, sjukt sliten og nedfor, men fornøyd med at Italia bare klarte å ‘robbe’ meg for penger én gang (på det sjukt dyre firestjernershotellet, altså, jeg har fortsatt lommeboka mi).

Dag 6 på tur ankom jeg Brig i Sveits, og der skjedde det så mye og så lite at den delen av turen fortjener å være Eurotrippin’ del 2. Stay tuned.

PS: Var på sykkeltur i Slovenia. Det var fint.



Fredag 30. juni tar jeg mine siste pust og steg som innbygger på Notodden, og det er. så. trist. Her har jeg bodd, traska, vært sjuk, vært lykkelig, studert, jobba og kjent på livets opp- og nedturer i fire år – og nå er det på tide å finne nye eventyr andre steder. Jeg flytter til Larvik, nærmere min besteste hjertesten, men alle (og jeg mener alle) dere jeg har blitt kjent med i denne fantastiske lille varme byen blir med meg i hjertet. Kanskje ikke verdens navle, men Notodden – jeg har forelsket meg i deg. Du har naturen, du har menneskene, du har hjerterom.

Jeg mener – seee på disse blidfisene da. Her har vi gått på tur rundt Tinnemyra og på Eikeskar, feira 17. mai, kost oss med verdens beste nabokatt (Kitty ♥), plukka blåbær og pynta gulrøtter. … snakker om Tinnemyra. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har gitt meg sjelefred. Med din vakre natur, høst, sommer, vinter og vår. Et pynta juletre på veien, tur på isen om vintern. Tåke, sol, varm vind og måker. Og menneskene; disse vakre menneskene jeg har møtt mens vi har bodd her. På voksenopplæringa, frivilligsentralen, Skoland, i barnehagen, i byen, på skolen – og ikke minst Mathea ♥ Og hallo, vi har sett Bare Egil synge «Arne går mot døra».
Høgskolen. Hvor ville jeg vært i dag uten den? Fra Høgskolen i Telemark til Høgskolen i Sørøst-Norge, fra tillitsvalgt til campusleder. Fra ufaglært til spesialpedagog. Fra ‘tør ikke rekke opp hånda i timen’ til å holde tale for hele administrasjonen og studenter på campus. Fra kjenner ingen her til møtt de beste menneskene ever. Jeg trenger egentlig ikke si mer. Hjerte-hjerte. Halloooooo Telemark! Hvorfor er du så mye vakrere enn sjø og strand?? Okei da, sjø og strand står høyt på lista, jeg er tross alt fra Vestfolds kystlinje. Men Telemark altså, du har satt spor i dette blaute natur-hjertet for alltid ♥Så må vi ikke glemme hvordan du har tatt vare på meg gjennom flere perioder med sykdom. Fra betennelse i magesekken, via kyssesyken, til et treukers opphold på psykiatrisk. Og den gangen Kasper kutta seg i finger’n. Jeg holdt på å daue. Men han var så flink, og jeg har aldri vært stoltere over hvordan hjertegullet håndterte det hele ♥Mens vi er inne på temaet hjertegullet; her på Notodden har han fått venner for livet. De aller beste vennene man kan ha, som vi fortsatt har kontakt med selv om lillegullet (som begynner å bli stor, 5 år snart hallo) bor i Larvik. Åh ♥

Haha, dette innlegget kunne jeg egentlig kalt «Ode til Notodden». Men det er nå sant, jeg elsker deg Notodden. Det er på tide å ta farvel. Au revoir, på gjensyn, hasta luego, vi snakkes, suss og klem. Tårevått. Jeg kommer til å savne deg. Masse. Jeg kommer tilbake, no worries.

Bare Line · Reise


After 5 nights in Latvia I fell in love. From countryside to city to beach; I had no idea one single country could meet all my travel needs and make me feel that satisfied. I’ve been chilling in a hammock, staring at the fields during them late nights, laughed and danced, felt at ease at the beach, and seen the jugend style in Riga.

Staying at Rāmavas muiza gave me so much time to think about what is important to me. The entire trip gave me back some of my lust for life and showed me that I can still enjoy living. I started to remember the spark, and now that I’m back home I’ve impulsively made a massive decision. I’m going interrailing through Europe! 

Third of July I will be off, and I’ll be back sometime around the 22nd. I feel desperate, crazy, scared, anxious, dumb, hopeless, courageous, stupid, way too committed, and I’m seriously worried about what others will think – but. I also have butterflies in my stomach, and when I manage to zone out everyone else a huge grin appears and I feel excited. I will do this for me, and if it all goes wrong I can always go back home.

I’m remembering how I felt when I spontaneously went to live in Madrid six years ago, when I went to camp in Finland in 2015. How amazing deciding to attend the autumn seminar in Slovenia two years ago made me feel. The intens feeling of joy after camp last year. Not to mention the trip to Italy in 2014. Boskoop, Amsterdam, Miami and Orlando in 2013. And now going to a grand prep team meeting in Latvia for almost a week. I’ve felt happy, a feeling that sadly rarely appears in my life.

I’ve been afraid of traveling for so long, because of my mental and physical health, and I thought I was done with traveling for many years. I actually thought it was bad for me. I’m so scared of this trip I’m about to shit my pants, which all in all makes be believe this is what I need right now. I will challenge myself, breathe, and go on an adventure.

//all the pictures are taken by Enni Liinoja.

Jeg har forelsket meg i Latvia. Jeg har stått rett opp og ned og pustet og sett utover jorder og hav, ligget i en hengekøye og kikket på himmelen mens fuglene sang. Jeg har ledd, danset og følt meg levende.

Jeg har på sett og vis fått livslysten tilbake, og jeg har derfor bestemt meg for å reise med tog gjennom Europa fra tredje til sånn cirka 22 juli. Jeg føler meg gal, dum og litt sjuk i huet. Men nå er det bestemt. Flybilletter til Zagreb og interrail-pass bestilt, jeg drar! 

Bare Line · Kjærlighet



IMG_0142Depresjon, er det å være: nedtrykt, nedstemt, sliten, deppa, trist, full av savn, rastløs, sint, frustrert, lei, litt uttafor?

Eller er det: håpløshet, tomhet, mørke, skam, energiløshet, selvforakt, selvhat, indre uro?

På en god dag finner jeg meg selv i den øverste kategorien. Jeg dupper inn og ut av den endeløse følelsen av å være nedstemt og uttafor, men om jeg er heldig kan jeg likevel klare å «bare». Om det er å stå opp før klokka tolv, spise mer enn en halv pakke polarbrød på en dag, pusse tenner. Flytte meg fra senga til sofaen, og fra sofaen til senga i høvelig tid. Gå en tur, kort eller lang, og tenke at det er godt nok for i dag.


På en dårlig dag er det mørkt. Selv det å gå i postkassa føles ut som et triathlon, for ikke å snakke om det å stå opp, føle seg opplagt og snakke med andre mennesker. Det er ikke «bare» å gjøre noe som helst, selv det som for friske mennesker virker tåpelig å ikke orke. På dårlige føler jeg meg ofte som dette:

«Jeg føler meg som verdens dårligste menneske. Jeg klarer ikke å være der for de jeg bryr meg om på den måten jeg ønsker. Jeg klarer ikke å konsentrere meg nok til å lese en bok, langt mindre pensum. Jeg klarer ikke å jobbe, jeg klarer så vidt å ta vare på meg selv. Å gå på butikken er et ork. Å betale regninger er et ork. Å være med folk er et ork. Å stå opp er et ork. Å leve er et ork.

Og det aller verste er meldingene jeg ser men ikke har energi til å svare på. Brevet jeg har tenkt på å skrive. Overraskelsen jeg har tenkt på å sende av gårde i posten. Deg jeg har tenkt på å besøke. Deg jeg har fortalt at jeg skal ta en kaffe med.

Deg jeg ikke har snakket med på lenge men som jeg tenker på nesten hver eneste dag. Fordi jeg er glad i deg, og jeg bryr meg om deg. Men jeg er tom for energi. Jeg er tom for livslyst. Kanskje.

Jeg vil bare ha energien tilbake! Jeg vil løpe, jakte på sommerfugler, hoppe på trampoline, blåse såpebobler, bade, lage snømann og ake, plukke blåbær. Våkne hver morgen og være uthvilt. Føle meg våken og opplagt før jeg går på jobb. Ikke ha vondt i kroppen hele tiden. Føle at kroppen er sterk, sunn og frisk. Gå på kafé, være med venner. Ha latterkrampe».

I dag er en god dag. Jeg har stått opp tidlig, spist frokost og gått en lang tur i skogen. Hvordan i morgen blir vet jeg ikke enda, og om jeg orker å snakke med noen i dag er heller uvisst. Kanskje har jeg brukt opp all energien i dag, kanskje ikke.




Du vet den følelsen når du ikke egentlig er så trøtt så du skal bare se et par episoder før du legger deg til å sove? Og så blir de to episodene til ti femten, og plutselig har sola stått opp og fuglene synger og du innser at du har vært våken hele natta? Og at om du legger deg nå, så kommer du til å våkne alt for sent i kveld, og så har du snudd hele døgnet fullstendig?

Jepp. God morgen verden. Det hjelper selvfølgelig ikke at Viaplay gnir det inn og sier i fra i store røde bokstaver at alle sesongene av Grey’s Anatomy forsvinner om 10 dager. Og du bare er på sesong 8. Av 12. Jeg får flashbacks fra videregående med tilhørende blandede følelser.

Og forresten! Påska var nydelig. Litt slitsom, men mest fin med akkurat passe lite innhold.



I morgen starter jeg ferien og reiser sørover, påsken i år skal tilbringes med familie. Kasper og jeg skal plante påskeliljer og bygge fuglekasse, og jeg krysser fingrene for sol og varme og late deilige dager på verandaen. Og påskequiz i sofakroken. Påskeeggjakt i hagen, og alt mulig annet som ikke krever allverdens av form, men som bare er kos og nyt.

Og så håper jeg virkelig, inderlig at de nye avokadobeibisene har begynt å spire og gro bittelittegranne innen jeg kommer hjem igjen ♥ Glad påsk!