EUROTRIPPIN’ PT. 3

Les del 1 her, og del 2 her.

---

Jeg forlot Sveits tidlig tidlig om morgenen dag 13 på tur, og satt kursen mot Nederland. Hvis du nå tenker at det er litt langt, så har du helt rett. Det er langt. Over 12 timer langt, for å være litt mer presis. Jeg lærte at selv om man strengt talt ikke må reservere sete på tog i Tyskland, så kan det være en lur idé likevel (om du ikke liker å sitte på baggen din ved siden av søppelbøttene, da), jeg har lært at Frankfurt Main Süd ikke er det samme som Frankfurt Main HBF, at det absolutte ekleste toalettet jeg var innom på hele turen befinner seg på nettopp Frankfurt Main Süd, og jeg har lært at det ikke er noen passkontroll fra Sveits via Tyskland til Nederland (det er det for så vidt ikke mellom Slovenia – Italia og Italia – Sveits heller). Uansett, dagen kom og gikk, og halv åtte på kvelden ankom jeg Den Haag! 

Marjolein hentet meg på togstasjonen, serverte meg middag (frossenpizza, diggg) – og så skravlet vi til vi sovnet. Søndag reiste vi på gratisfestival i Leiden (bare ukjente band, silent disco og sjukt god stemning), kjørte til hennes foreldre i Boskoop (gledelig gjensyn!) og så hjalp jeg henne med å pakke (og rydde, og vaske – jeg hadde helt glemt hvor mye jeg liker å pusle med sånt på dette punktet på tur).

Hei fornøyd turist!

Mandagen måtte Marjolein på jobb og så videre på ferie, så jeg tilbragte dagen på stranda, og hjemme. Beste M lånte meg både sykkel og leilighet til dagen etter, og jeg storkoste meg virkelig. Selv om det å sykle i trafikken i Nederland er helt umulig å forstå og muligens litt dødsønske-aktig om du er turist og skikkelig nybegynner. Men jeg overlevde. Uansett, på kvelden satt jeg på moloen og så på solnedgangen, jeg vandret barbeint i sanda, sov lenge om morgenen og bare, nøyt. 

Selv om jeg egentlig bare ville bli i Nederland og nyte-nyte sommeren der et par dager ekstra, måtte jeg videre. Jeg hadde jo booket et rom i en leilighet i hjertet av Bremen, Tyskland!

Usikker på hva slags type by jeg hadde i vente kastet jeg meg på nok et tog (og satt nok en gang på gulvet sammen med søppelkassene), og jeg må helt ærlig innrømme det; førsteinntrykket var ikke helt tipp topp. Det er åpenbart ikke alle utleiere som liker å være like tydelige – «hjertet» av Bremen viste seg å være 3,5 lange kilometer unna Bremen togstasjon, og dermed «bare» 3 kilometer unna sentrum og det faktiske hjertet av Bremen. Ikke var det spesielt mye å se på der jeg gikk langs en bilvei i et industriområde heller, og fra vinduet på rommet hadde jeg god utsikt til en godt trafikkert tysk highway. Men så!

Våknet jeg dag 17 på tur og hadde egentlig ikke lyst til å gå ut av døra – … fordi jeg ikke orket å gå til sentrum og derfor måtte jeg kjøre trikk, og jeg klarer aldri å finne ut av hvordan man kjøper billett på trikk (det er helt sant, jeg er håpløs på trikk), og jeg mener, snike på trikken i Tyskland?! Det rangerer jo nesten like høyt på dødsønske-skalaen som å sykle i Nederland.

Jeg endte opp med å snike på trikken likevel, på tross av høy puls og angst for autoriteter, men jeg turte selvfølgelig ikke å ta den helt frem. Jeg gikk av når den nærmet seg noe som så ut som sentrum, og så begynte jeg å gå. Og så, så kom jeg til det virkelige hjertet av Bremen. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne med å beskrive hvor utrolig vakkert, sjarmerende, eget, nydelig, herlig og fantastisk synet som møtte meg var. Markeds/rådhusplassen, musikantene som bringer lykke, Schnoor, Böttcherstraße. Statuene av grisene plassert sånn cirka veldig tilfeldig midt i en handlegate, og den gamle vindmølla gjort om til restaurant.

Og katedralen, sånn seriøst, katedralen. Jeg tror jeg tilbrakte nærmere to timer her, organisten sendte så utrolig vakre og flotte og skjøre men sterke og fine og magiske toner ut i kirkerommet, atmosfæren var nydelig på tross av turister, og så satt jeg bare der. Tenkte på alt og ingenting, og tok det hele inn. Og så rasa jeg til toppen av tårnet, og var heldig nok til å få toppen helt for meg selv! Derfra kunne jeg spent og interessert kikke utover plassen (mellom gitteret), danse litt rundt, ta surrete selfies og være blidfis helt uten irriterende turister tilstede.

Bremen var den eneste byen jeg var i hvor jeg mer eller mindre ikke brukte kart for å finne frem (kun når jeg skulle finne den idiotisk plasserte leiligheten). Jeg trengte det liksom ikke, for uansett hvor jeg snudde meg var det noe vakkert og fantastisk å se på, og istedenfor å lure på hvor jeg var tusla jeg bare fram og tilbake, på kryss og tvers og frydet meg over hvor fint det var.

Det absolutt kuleste og merkeligste og mest interessante jeg så var faktisk ikke større enn at jeg kunne dekke hele «attraksjonen» med begge bena. Selv om jeg visste sånn cirka hvor jeg skulle finne den, var det fryktelig vanskelig likevel. Hva snakker jeg om? «The spitting stone of Bremen» vel!

«The stone in the cobbles of cathedral square is a reminder of the public execution of the infamous poisoner Gesche Gottfried. The spitting stone allows locals to convey their disgust for the notorious poisoner to this day. Between 1813 and 1828, Gesche Gottfried murdered a total of 15 people with arsenic. Her motives remain the subject of speculation. On 21 April 1831, she was executed in Domshof square – the last public execution in Bremen. The story of Gesche Gottfried has been turned into a number of books, and is also told in detail at the House of History in the Schnoor quarter» (kilde).

Jeg mener, hvor kult (selv om det ikke er kult) er vel ikke det der?!

Det er ingen tvil om at Bremen var et virkelig høydepunkt på turen min, og om jeg noen gang får mulighet skal jeg definitivt reise tilbake (med selskap, alt er morsommere med selskap). Selv om jeg hadde lyst til å bli igjen (her også), måtte jeg selvfølgelig reise videre. Neste og siste stopp på ruta var Kiel – før jeg reiste fant jeg nemlig ut at jeg sikkert kom til å være lei av tog mot slutten, så jeg booket meg plass på Color Fantasy i god tid før jeg reiste (altså en liten uke før tur).

Dag 18, nest siste dag på tur, våknet jeg tidlig, sneik på trikken (igjen, herregud jeg er gæren) og vendte nesen mot Kiel og veien hjem. Det var litt rart, for jeg hadde endelig begynt å virkelig like meg på den dårlig planlagte og impulsive hurramegrundt turen min, men all good things comes to end sies det, og et cruiseskip er jo ikke den verste måten å avslutte noe bra på. Til og med været var litt lei seg for at jeg måtte hjem, solen var borte og alt var dekket av grått, og stemningen var nesten til å ta og føle på.

Mange minner rikere, lærdom visere og med mer farge på kroppen enn da jeg startet la jeg meg til å sove i Tyskland, og våknet i Norge. Jeg tok toget hjem, broder’n møtte meg på stasjonen med flagg, og det faktiske eventyret var over. Minnene derimot, de blir aldri borte, og jeg? Jeg har lært at impulsivt ikke alltid er bra, men at det meste kan bli fint hvis du er litt løsningsorientert, positivt innstilt og har et åpent sinn.

The end. 

EUROTRIPPIN’ PT. 2

Etter en heisatur fra Kroatia til Slovenia via Italia, havnet jeg i Brig, Sveits (eller Sveitserland, som jeg har begynt å kalle det. Forbanna norsk – engelske oversettelse).

Maxisengen jeg hadde bestilt var bare to enkeltsenger skjøvet sammen og jeg var så sliten, men jeg var likevel fornøyd. Jeg hadde jo utsikt til den eneste attraksjonen i hele byen – selveste slottet! Dessuten var det ikke så alt for varmt, det regnet og tordnet 3 av 4 dager, og det var akkurat det jeg trengte. Jeg tuslet litt rundt i blant, kjøpte meg en bok, drakk kaffe på kafé, tok manikyr, og så utallige dokumentarer på Netflix som ikke er tilgjengelig i Norge. Det var også her i Brig jeg lærte at Sveits mer eller mindre ligger på samme prisnivå som Norge, og det var derfor jeg stod opp klokka åtte hver eneste dag. Frokosten kostet hele 13 CHF (altså litt over 100 NOK, dyrt for en stakkars backpacker på «billigtur»).

Med tanke på at Brig bare hadde denne ene attraksjonen (med guida tur kun på tysk, til og med), er det nesten rart at jeg likte meg der så godt som jeg gjorde. Etter 3 netter måtte jeg likevel reise videre, og med litt sorg i hjertet og fortsatt litt lyst til å bare reise hjem, hoppet jeg på toget tidlig om morgenen dag 9 på tur. Målet denne gangen var:

Zermatt, fortsatt i Sveitserland. 

Matterhorn!

Som nevnt er det ikke billig å feriere i Sveits, selv ikke for en nordmann, og på dette punktet på reisen hadde jeg opparbeidet meg en holdning lik «f**n ta, jeg er jo på ferie for h****te» (jeg var fortsatt sliten og deppa, med andre ord). Med den tanken i bakhodet fant jeg ut at jeg like så greit kunne kaste 94 CHF rett inn i vinduet på Gornergrat Bahn, så jeg sjekket inn på hotellet før 12.00, kastet bagasjen på senga, tok på meg tights, ullgenser, skjerf, jakke og lue – og satte meg på toget uten helt å vite hva jeg gikk til.

Åh hello – jeg skjønte det ikke da jeg satt på toget på vei til Gornergrats topp 3130 meter over havet, og jeg skjønte det hvertfall ikke da jeg senere på kvelden søkte på billigste flybilletter hjem fordi jeg var så dårlig at jeg bare ville flykte fra verden og aldri bevege meg igjen; men sånn i retrospekt var dette turens absolutte vendepunkt. Hvorfor det? Derfor:

Fornøyd turist!

Det snødde på toppen, det var ikke varmt (helt nydelig, spør du meg), og det var rett og slett bare ubeskrivelig vakkert. Matterhorn var innhyllet i skyer for anledningen, men da jeg var på toget på vei ned igjen virket det som om jeg kunne være heldig, så jeg hoppet av og ruslet mot den lille hytta foran det ruvende fjellet. Der ble jeg sittende i 2 timer ventende på å se et skyfritt fjell. Ikke så veldig spennende kanskje, å se på skyer sakte gli forbi, men jeg fikk meg en artig seanse med selvutløseren på kameraet, og ellers satt jeg bare der i sola og nøyt, nøyt, nøyt. Matterhorn fikk jeg ikke sett uten skyer før dagen etterpå, men det gjorde absolutt ingenting. 

Som skrevet var jeg mer eller mindre fullstendig ødelagt kvelden dag 9 og jeg var derfor uhyre spent da jeg våknet opp dag 10 og skulle kjøre kjøre isbreekspressen fra Zermatt til Chur (jada, fortsatt i Sveitserland. Chur uttales forresten slik: harkelyd + hor).

Selve togturen tok 5,5 time, og det var egentlig litt som å kjøre opp og ned og bort og fram i Vestlandsfjella her hjemme. Når alt er 1000+ meter over havet, er det vanskelig å skjønne at fjella du stirrer på fort kan være 3 eller 4000 meter høye. Uansett. Jeg satt ved siden av tre fantastisk hyggelige mennesker, som villig delte både potetgull og fersken (fint for meg som hadde glemt å kjøpe matpakke), og som lærte meg en to-tre-fire setninger på hindi. Jeg ankom Chur litt mindre sliten, og etter å ha sjekket inn på hotellet tok jeg meg en aldri så liten rusletur i den 5000 år gamle byen:

I Chur begynte jeg for alvor å merke at formen sakte men sikkert ble bedre, og da jeg la meg om kvelden gledet jeg meg for første gang på tur til dagen etter (tok bare 10 dager liksom, jadda). Jeg skulle besøke en kamerat, men han var på jobb hele dagen og hadde derfor lagt opp en rute til meg: jeg reiste fra Chur til Filisur, fra Filisur til Davos Platz, fra Davos Platz til Davos Dorf, fra Davos Dorf til Landquart, og fra Landquart til Bad Ragaz, hvor jeg ble hentet på togstasjonen.

Sånn bortsett fra å se mye fin natur og arkitektur (Sveits mest berømte viaduct med togskinner på, for eksempel), gjorde jeg ikke annet enn å pådra meg en nesten-andregradsforbrenning ved lake Davorsee – i været over. Jeg satt i ullgenser og frøys egentlig litt, det var kraftig vind og rimelig overskya, men du skal ikke kødde med Sveits, og resten av turen brukte jeg solfaktor 50, for å si det sånn.

Da jeg var vel innlosjert hos Andreas (og innsmurt med after-sun, burn-gel og hydrokortison), reiste vi en liten tur opp på fjellet for å spise middag på en restaurant midt i ingenting, omgitt av Sveits’ storslagne natur. «Liten» var forresten turens absolutt største underdrivelse, det var 1 time å gå én vei, og med mine nå hovne lår, var jo ikke dét bare-bare, akkurat. Men – det var absolutt nydelig, og jeg er veldig glad for at vi tok turen. Jeg mener, bare se på det her:

Dag 2 på besøk hos Andreas regnet det – og takk og lov for det, han hadde planlagt en «liten» haik, og med kombinasjonen hans oppfattelse av liten og mine bein våknet jeg, kikket ut av vinduet og tenkte «halleluja». Vi endte opp med å kjøre fra et nydelig sted til et annet, jeg ble profesjonelt guidet rundt, og da vi avsluttet dagen med besøk på gården til foreldrene hans og jeg fikk kose litt med ei ku, tenkte jeg at oppholdet mitt i Sveits ikke var så verst likevel (jeg har alltid vært over gjennomsnittet glad i kuer. Veit ikke hvorfor. Hønene likte meg ikke, for å si det sånn).

I Sveits er det så mye opp og ned at det visst ikke er noe poeng i å skrive kilometer på skiltene, de mener det er mye bedre å skrive tid (jeg fant ut at jeg bruker dobbelt så lang tid som det skiltene mener burde være realistisk). 

Etter en hel uke i Sveits var det nå blitt på tide å reise videre. Dag 13 på tur var reisedag, jeg tok tog fra Sveits via Tyskland til Nederland, med endelig stopp i Haag. Mer om det i del 3!

PS: Tok turen innom Liechtenstein.

PPS: Og Østerrike ♥

EUROTRIPPIN’ PT. 1

Impulsivt, spontant, sånn passe dårlig planlagt og uten mål og mening bestemte jeg meg midt i juni for å bruke størstedelen av juli på tog i Europa. Helt ærlig, så var hele greia et desperat forsøk på å finne tilbake til den deilige følelsen av lykke, mening og tanken om at jeg også duger til noe. Det gikk sånn passe, og den første delen av turen var mer eller mindre grusom. Jeg var deppa, det var varmt, jeg var aleine, og jeg var så sliten at jeg ikke egentlig orket noenting. Helst ville jeg sove dagen lang hver dag – men jeg hadde jo betalt for frokost, så da måtte jeg jo opp klokka åtte hver dag for å spise den ævv da. Hallo. 

Uansett; første stopp var Zagreb, Krotia! 

Jeg ankom flyplassen etter 15 timer og to mellomlandinger, taxi var bestilt, og sjåføren var av den stille typen. Eller så var han ikke så god i engelsk, hva vet vel jeg. «Shit» sa han, da vi holdt på å bli tatt i fartskontroll på vei inn til byen, og «vet du hvor du skal?» da han plutselig stoppa midt i en gate. «Nei», sa jeg. «Ok, høyre og så venstre», sa han. Så stod jeg der da, midt i storbyen i 23-tida på kvelden, seende ut som et pakkesel og uten peiling på hvor dette hostellet jeg skulle bo på faktisk var. Takk og lov for ‘roam like home’. Jeg fant frem, og gikk rett i seng.

Heldigvis ble den andre dagen på tur litt bedre enn den første; jeg fikk nye romkamerater, og vi tilbragte en hel ettermiddag og kveld sammen. Vi tok det som må være Europas korteste men mest sjarmerende funicular til gamlebyen (66 meter fra start til slutt), hvor vi lo, lå på bakken og så på stjernene mens deilig pianomusikk fylte lufta, og besøkte «Museum of Broken Relationships». Absolutt verdt et besøk.

Etter å ha fått meg nye venner for livet (hei Andorra, jeg kommer snart på besøk!), fortsatte jeg videre til Doslovce, en liten plass i Zirovnica, Slovenia! 

Og med liten så mener jeg liten; veien fra Doslovce-start til Doslovce-slutt var kanskje 500 meter lang kort. Jeg leide et rom i en AirBnB-leilighet, ble hentet av svigerfaren og dattera til utleier, så en halv sesong med «Crazy Ex-Girlfriend» og koste meg gløgg i hjæl med å gjøre ingenting. Dagen etter reiste jeg til Lake Bled, gikk den alt for bratte veien opp til slottet, bada, solte meg litt, glemte å ta ut kontanter og måtte gå alle 8 kilometerne rundt hele innsjøen, kjørte pletna og snakket med en sykt kul dame fra Chile som bodde i Australia, og det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord så her har dere resten av den dagen:

På vei videre – fra Slovenia til Italia – møtte jeg ei venninne i Ljubljana. Det var fantastisk. Jeg trengte å snakke med noen og føle meg mindre aleine, og selv om det var grusomt varmt og jeg måtte bære rundt på min 10 kilos sekk – så koste vi oss vitterlig likevel. Vi var skjønt enige om at turister er pakk og noe man må sky som ilden (man stopper ikke midt i ei gate uten noe som helst forvarsel, for eksempel), men at vi selvfølgelig var et unntak og vi betalte oss derfor inn i tårnet på slottet i hovedstaden og lekte turister med liv og lyst. Vesna bor i Ljubljana, og jeg fikk et guidet overblikk over byen helt gratis. Helt ok. Ljubljana, I’ll be back.

Sliten turist.

Vesna måtte videre og det måtte jeg også, jeg hadde tross alt planer om å gjøre det absolutt kuleste på turen min hittil: gå over grensa fra Slovenia til Italia. Det viste seg å være en lite minneverdig greie: da jeg gikk ut av togstasjonen i Nova Gorica i Slovenia, gikk jeg over et fotgjengerfelt og lurte litt på hvor den kule grenseovergangen var, og forstod plutselig at jeg ved å gå over de hvite stripene allerede hadde passert grensa, og nå befant meg i Gorizia, Italia. Jaja, shit au. For å gjøre en lang historie kort: hostellet jeg hadde forsøkt å bestille dagen i forveien viste seg å være supershady, så jeg endte opp med å kapitulere på et dyrt firestjernershotell isteden. Stor takk til resepsjonisten for ikke å gjøre store øyne da jeg dukket opp i resepsjonen seende ut som en blanding av et takras og en druknet katt (neida, det regnet ikke – jeg var svett), med ønske om et rom for natten.

Italia var for varmt for meg, og allerede morgenen etter reiste jeg videre. Jeg smilte og takket pent til mannen på togstasjonen i Milano da jeg ga han «alt jeg hadde» (1 euro og 50 cent) fordi han viste meg vei til et billettkontor uten kø (jeg hadde ikke rukket toget videre om ikke) og sa «trudde du» høyt til meg selv da jeg raste videre til riktig perrong. Han ville ha 30 euro, og det trodde han han kunne få – bare fordi jeg er ung, blond og så superstressa ut. «Glem det», tenkte jeg og raste videre til Sveits, sjukt sliten og nedfor, men fornøyd med at Italia bare klarte å ‘robbe’ meg for penger én gang (på det sjukt dyre firestjernershotellet, altså, jeg har fortsatt lommeboka mi).

Dag 6 på tur ankom jeg Brig i Sveits, og der skjedde det så mye og så lite at den delen av turen fortjener å være Eurotrippin’ del 2. Stay tuned.

PS: Var på sykkeltur i Slovenia. Det var fint.

Tilbakeblikk på 2015

Selv om 2015 var et år fullt av sykdom, var det også et år fullt av fine opplevelser og gode øyeblikk. Jeg har endelig ryddet i dokumenter, bilder, på eksterne harddisker og usb’er og har lagt ikke mindre enn 450 bilder i en egen mappe til fremkalling. Da det er 1,5 år siden sist jeg sist bestilte fotokopier til meg selv, ga det meg mulighet til å gå igjennom hele 2015’s forevigede øyeblikk. Og siden jeg sitter her og prøver å bli frisk, kommer det her et positivt tilbakeblikk på 2015!

Januar: Vi startet året med besøk av verdens beste Laurence ♥ og nøt det faktum at vinteren kom med snø! Da Laurence reiste hjem igjen til Canada var Kasper godt fornøyd, han synes ikke noe om å ha besøk av noen som mamma kun snakket spansk og engelsk med. Jeg derimot, synes det hele var ganske trist, men vi fortsatte januar med å ta med oss akebrettet ut på tur, lage snølykter og snømenn – og krysset fingrene for at vinteren skulle bli lang og lys. Jeg ristet tristheten av meg, og begynte å planlegge familietur til Montrèal i 2017 med familien isteden!

Februar: Været var fortsatt på vår side, og vi fortsatte med å grille, ake, lage snømenn og nyte livet. Frozen var en favoritt – og Olaf dukket opp både her og der. Kasper skjønte etter en ekstra kald tur at det var lurt å bruke votter i kulda, men før det rakk han å gi fra seg vinterens artigste gullkorn:
– Meg: Kom igjen Kasper, du må ha på deg votter!
– Kasper: Jeg. Har. Lommer!
(Hvorpå han demonstrativt stappet begge hendene i lommene på dressen).

Mars: Denne måneden forsvant snøen, før den like plutselig kom tilbake igjen. Vi rakk å finne frem sandkassa, og å lage vinterens siste Olaf. Kasper lagde egen sparebøsse i barnehagen, og jeg nøt utsikten av sola som går ned bak fjellene.

April: Vi startet med påskestemning og hjemmelaget påskekylling, og fortsatt ferien hos mamma og pappa. Kasper bestemte seg for at fremmespråk ikke lenger var så farlig, og løp rundt og sa «hola guapa» og «adios» til brodern’s spanske venninne som var kommet på besøk. Jeg fikk sakte men sikkert formen tilbake, og fikk for første gang på lenge karret meg helt til topps på Eikeskar! Våren kom og med den kom humøret, vi koste oss i sola og den snikende varmen, og nøt hverandres selskap og stille morgener. April var også toppmåneden for blinkskudd og fine forevigelser:

Mai: Kontrastene var store mellom 80årslag og konfirmasjon, og fire eksamener på fem uker. Det ble en intens måned, men vi storkoste oss og visste at snart skulle sommeren komme og da kunne vi virkelig slappe av. Som vanlig fikk vi lurt til oss noen små rusleturer og pust i bakken, mens tiden fløy forbi samtidig som vi blunket.

Juni: Jeg ble ferdig med eksamener og startet ferien, og ble bitt av basillen og skrev mye om #hjemmeferie. Vi fylte dagene med hjemmekos og utekos, og deltok på så mange familieaktiviteter i byen som vi hadde tid til. Jeg ble intervjuet av avisa, og synes det var meget stor stas (og litt flaut) da jeg fikk en tosiders med et gedigent bilde av meg på midten! Spenningen var til å ta og føle på – nå var det snart juli og vi skulle ut på årets store eventyr!

Juli: E N D E L I G! Årets viktigste feriemåned! Til å være godt planlagt var bilturen lite planlagt, men vi la i vei på årets varmeste dag, fant fram til brodern’s leilighet i Haugesund, kjørte videre til Hareidlandet, gikk på fjellet, besøkte familie, dro på Sightseeing i Ålesund og gjorde hjemturen til nok et eventyr. Jeg skrev «en uhøytidelig guide til bilferien» og reiste glad og fornøyd videre på Nordisk 4Hleir i Finland. Juli var forresten også måneden hvor jeg logget av internett, en gryende tradisjon jeg har store planer om å følge opp også i år.

August: Der juli var begivenhetsrik var august ganske tom. Kasper fortsatte i barnehagen, og jeg gikk tur i skogen. I retrospekt ser jeg at det egentlig var en helt fantastisk ting, jeg bearbeidet inntrykk fra en fin sommer, og ladet opp til en spennende høst. På ettermiddagene koste vi oss i hagen, og på kveldene satt jeg i sola og leste. Den største happeningen bortsett fra skolestart, var en heidundranes tur på Gaustatoppen – og Kasper’s 3års dag, ikke minst!

September: Høsten kom med alle sine fine farger, og samtidig som jeg øvde meg på å finne roen løp jeg fra det ene kontoret til det andre mens jeg engasjerte meg i alt jeg synes var spennende. På ettermiddagene koste vi oss i hagen eller på tur rundt Tinnemyra, og jeg klarte nok en gang å forundre meg over hvor vakker høsten egentlig er.

Oktober: Jeg hadde bursdag, den ble ikke feiret med noe større om-og-men, nabojenta og Ida kom innom en tur og vi nøt å bare være sammen. I oktober glemte jeg tydeligvis at et kamera (som jeg eier fler av) er til for å ta bilder med, og jeg ser nå at jeg kanskje kjørte ut litt hardt med engasjementet. Det er viktig å ta vare på balansen, og den fant jeg igjen i:

November: Jeg reiste til Slovenia! Jeg har hverken før eller siden vært på en så flott tur, hvor jeg lærte så utrolig masse og samtidig fikk slappet av og bare vært meg selv. Forberedelsene var krevende og angsten ble utfordret, men jeg kom hjem igjen et litt bedre menneske enn da jeg dro. Kasper og jeg fikk besøk av mormor og tante, og så avsluttet vi november med en tur til Gaustablikk før eksamensforberedelsene i gang.

Desember: Jeg har korttidshukommelse og tror ikke desember bestod av så mye mer enn eksamener og fullstendig slappe-av ferie hjemme hos mamma og pappa, men det skal jo ikke sies for sikkert. At jeg fikk roet ned på den annen side, ble understreket av at hvilepulsen sank med hele 10, og kvaliteten på nattesøvnen bedret seg. Vi nøt det hele, og avsluttet året med våre kjære Odin, Bettina og Jesper ♥

Så var det året gått!

Høsten har endelig kommet

Tinnemyra en herlig onsdags ettermiddag.

Min absolutte favorittårstid er høsten. Det har den vært så langt tilbake som jeg kan huske, og jeg er sikker på at den kommer til å være det i mange, mange år fremover. Ikke bare fordi hele verden rundt oss blir så utrolig mye mer spektakulær, med sine hundrevis av vakre farger i alle mulige spekter, men også fordi jeg er så mye mer glad i å være ute i disse tider. Det er akkurat passe temperatur, litt deilig kuldefølelse i kinnene, ikke så varmt at man svetter i hjel hvis man er aktiv, og ekstra herlig med noe varmt i koppen og et sitteunderlag under rompa. Det er med andre ord mye herligere å gjøre noe ute om høsten, og i går brettet jeg opp armene og gikk i gang med en mursteinshaug som en gang i tiden var stablet pent, men som bare har blitt skeivere og skeivere med årene vi har bodd her. Kasper hjalp til, og etter mange deilige timers arbeid kunne vi pent betrakte den nye installasjonen! Nabokatten, Kitty, kom også for å holde oss med selskap etterhvert, og for en gangs skyld fikk jeg tatt noen fine bilder av henne også. De er liksom gjengen min, Kasper og Kitty, og det finnes ikke noe bedre enn å tilbringe en ettermiddag ute sammen med de to!
Kitty dukket plutselig opp utenfor døra vår i august i fjor (rettere sagt i vinduskarmen, når jeg tenker over det), og har siden det stadig kommet på besøk for å kose og leke litt med oss. Innimellom sniker ho seg inn i stua, men vet veldig godt at det ikke er lov og fyker ut igjen med halen mellom beina om jeg får øye på henne! Ho ble fort en del av «oss», og det finnes ikke noe koseligere enn å gå ut av døra og bli møtt av blidfjeset selv. Vi ser frem til flere vakre høstdager ute!