Bare Line · Reise

EUROTRIPPIN’ PT. 3

Les del 1 her, og del 2 her.


Jeg forlot Sveits tidlig tidlig om morgenen dag 13 på tur, og satt kursen mot Nederland. Hvis du nå tenker at det er litt langt, så har du helt rett. Det er langt. Over 12 timer langt, for å være litt mer presis. Jeg lærte at selv om man strengt talt ikke  reservere sete på tog i Tyskland, så kan det være en lur idé likevel (om du ikke liker å sitte på baggen din ved siden av søppelbøttene, da), jeg har lært at Frankfurt Main Süd ikke er det samme som Frankfurt Main HBF, at det absolutte ekleste toalettet jeg var innom på hele turen befinner seg på nettopp Frankfurt Main Süd, og jeg har lært at det ikke er noen passkontroll fra Sveits via Tyskland til Nederland (det er det for så vidt ikke mellom Slovenia – Italia og Italia – Sveits heller). Uansett, dagen kom og gikk, og halv åtte på kvelden ankom jeg Den Haag! 

Marjolein hentet meg på togstasjonen, serverte meg middag (frossenpizza, diggg) – og så skravlet vi til vi sovnet. Søndag reiste vi på gratisfestival i Leiden (bare ukjente band, silent disco og sjukt god stemning), kjørte til hennes foreldre i Boskoop (gledelig gjensyn!) og så hjalp jeg henne med å pakke (og rydde, og vaske – jeg hadde helt glemt hvor mye jeg liker å pusle med sånt på dette punktet på tur).

Hei fornøyd turist!

Mandagen måtte Marjolein på jobb og så videre på ferie, så jeg tilbragte dagen på stranda, og hjemme. Beste M lånte meg både sykkel og leilighet til dagen etter, og jeg storkoste meg virkelig. Selv om det å sykle i trafikken i Nederland er helt umulig å forstå og muligens litt dødsønske-aktig om du er turist og skikkelig nybegynner. Men jeg overlevde. Uansett, på kvelden satt jeg på moloen og så på solnedgangen, jeg vandret barbeint i sanda, sov lenge om morgenen og bare, nøyt. 

Selv om jeg egentlig bare ville bli i Nederland og nyte-nyte sommeren der et par dager ekstra, måtte jeg videre. Jeg hadde jo booket et rom i en leilighet i hjertet av Bremen, Tyskland!

Usikker på hva slags type by jeg hadde i vente kastet jeg meg på nok et tog (og satt nok en gang på gulvet sammen med søppelkassene), og jeg må helt ærlig innrømme det; førsteinntrykket var ikke helt tipp topp. Det er åpenbart ikke alle utleiere som liker å være like tydelige – «hjertet» av Bremen viste seg å være 3,5 lange kilometer unna Bremen togstasjon, og dermed «bare» 3 kilometer unna sentrum og det faktiske hjertet av Bremen. Ikke var det spesielt mye å se på der jeg gikk langs en bilvei i et industriområde heller, og fra vinduet på rommet hadde jeg god utsikt til en godt trafikkert tysk highway. Men så!

Våknet jeg dag 17 på tur og hadde egentlig ikke lyst til å gå ut av døra – … fordi jeg ikke orket å gå til sentrum og derfor måtte jeg kjøre trikk, og jeg klarer aldri å finne ut av hvordan man kjøper billett på trikk (det er helt sant, jeg er håpløs på trikk), og jeg mener, snike på trikken i Tyskland?! Det rangerer jo nesten like høyt på dødsønske-skalaen som å sykle i Nederland.

Jeg endte opp med å snike på trikken likevel, på tross av høy puls og angst for autoriteter, men jeg turte selvfølgelig ikke å ta den helt frem. Jeg gikk av når den nærmet seg noe som så ut som sentrum, og så begynte jeg å gå. Og så, så kom jeg til det virkelige hjertet av Bremen. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne med å beskrive hvor utrolig vakkert, sjarmerende, eget, nydelig, herlig og fantastisk synet som møtte meg var. Markeds/rådhusplassen, musikantene som bringer lykke, Schnoor, Böttcherstraße. Statuene av grisene plassert sånn cirka veldig tilfeldig midt i en handlegate, og den gamle vindmølla gjort om til restaurant.

Og katedralen, sånn seriøst, katedralen. Jeg tror jeg tilbrakte nærmere to timer her, organisten sendte så utrolig vakre og flotte og skjøre men sterke og fine og magiske toner ut i kirkerommet, atmosfæren var nydelig på tross av turister, og så satt jeg bare der. Tenkte på alt og ingenting, og tok det hele inn. Og så rasa jeg til toppen av tårnet, og var heldig nok til å få toppen helt for meg selv! Derfra kunne jeg spent og interessert kikke utover plassen (mellom gitteret), danse litt rundt, ta surrete selfies og være blidfis helt uten irriterende turister tilstede.

Bremen var den eneste byen jeg var i hvor jeg mer eller mindre ikke brukte kart for å finne frem (kun når jeg skulle finne den idiotisk plasserte leiligheten). Jeg trengte det liksom ikke, for uansett hvor jeg snudde meg var det noe vakkert og fantastisk å se på, og istedenfor å lure på hvor jeg var tusla jeg bare fram og tilbake, på kryss og tvers og frydet meg over hvor fint det var.

Det absolutt kuleste og merkeligste og mest interessante jeg så var faktisk ikke større enn at jeg kunne dekke hele «attraksjonen» med begge bena. Selv om jeg visste sånn cirka hvor jeg skulle finne den, var det fryktelig vanskelig likevel. Hva snakker jeg om? «The spitting stone of Bremen» vel!

«The stone in the cobbles of cathedral square is a reminder of the public execution of the infamous poisoner Gesche Gottfried. The spitting stone allows locals to convey their disgust for the notorious poisoner to this day. Between 1813 and 1828, Gesche Gottfried murdered a total of 15 people with arsenic. Her motives remain the subject of speculation. On 21 April 1831, she was executed in Domshof square – the last public execution in Bremen. The story of Gesche Gottfried has been turned into a number of books, and is also told in detail at the House of History in the Schnoor quarter» (kilde).

Jeg mener, hvor kult (selv om det ikke er kult) er vel ikke det der?!

Det er ingen tvil om at Bremen var et virkelig høydepunkt på turen min, og om jeg noen gang får mulighet skal jeg definitivt reise tilbake (med selskap, alt er morsommere med selskap). Selv om jeg hadde lyst til å bli igjen (her også), måtte jeg selvfølgelig reise videre. Neste og siste stopp på ruta var Kiel – før jeg reiste fant jeg nemlig ut at jeg sikkert kom til å være lei av tog mot slutten, så jeg booket meg plass på Color Fantasy i god tid før jeg reiste (altså en liten uke før tur).

Dag 18, nest siste dag på tur, våknet jeg tidlig, sneik på trikken (igjen, herregud jeg er gæren) og vendte nesen mot Kiel og veien hjem. Det var litt rart, for jeg hadde endelig begynt å virkelig like meg på den dårlig planlagte og impulsive hurramegrundt turen min, men all good things comes to end sies det, og et cruiseskip er jo ikke den verste måten å avslutte noe bra på. Til og med været var litt lei seg for at jeg måtte hjem, solen var borte og alt var dekket av grått, og stemningen var nesten til å ta og føle på.

Mange minner rikere, lærdom visere og med mer farge på kroppen enn da jeg startet la jeg meg til å sove i Tyskland, og våknet i Norge. Jeg tok toget hjem, broder’n møtte meg på stasjonen med flagg, og det faktiske eventyret var over. Minnene derimot, de blir aldri borte, og jeg? Jeg har lært at impulsivt ikke alltid er bra, men at det meste kan bli fint hvis du er litt løsningsorientert, positivt innstilt og har et åpent sinn.

The end. 

Advertisements
Bare Line · Reise

EUROTRIPPIN’ PT. 2

Etter en heisatur fra Kroatia til Slovenia via Italia, havnet jeg i Brig, Sveits (eller Sveitserland, som jeg har begynt å kalle det. Forbanna norsk – engelske oversettelse).

Maxisengen jeg hadde bestilt var bare to enkeltsenger skjøvet sammen og jeg var så sliten, men jeg var likevel fornøyd. Jeg hadde jo utsikt til den eneste attraksjonen i hele byen – selveste slottet! Dessuten var det ikke så alt for varmt, det regnet og tordnet 3 av 4 dager, og det var akkurat det jeg trengte. Jeg tuslet litt rundt i blant, kjøpte meg en bok, drakk kaffe på kafé, tok manikyr, og så utallige dokumentarer på Netflix som ikke er tilgjengelig i Norge. Det var også her i Brig jeg lærte at Sveits mer eller mindre ligger på samme prisnivå som Norge, og det var derfor jeg stod opp klokka åtte hver eneste dag. Frokosten kostet hele 13 CHF (altså litt over 100 NOK, dyrt for en stakkars backpacker på «billigtur»).

Med tanke på at Brig bare hadde denne ene attraksjonen (med guida tur kun på tysk, til og med), er det nesten rart at jeg likte meg der så godt som jeg gjorde. Etter 3 netter måtte jeg likevel reise videre, og med litt sorg i hjertet og fortsatt litt lyst til å bare reise hjem, hoppet jeg på toget tidlig om morgenen dag 9 på tur. Målet denne gangen var:

Zermatt, fortsatt i Sveitserland. 

Matterhorn!

Som nevnt er det ikke billig å feriere i Sveits, selv ikke for en nordmann, og på dette punktet på reisen hadde jeg opparbeidet meg en holdning lik «f**n ta, jeg er jo på ferie for h****te» (jeg var fortsatt sliten og deppa, med andre ord). Med den tanken i bakhodet fant jeg ut at jeg like så greit kunne kaste 94 CHF rett inn i vinduet på Gornergrat Bahn, så jeg sjekket inn på hotellet før 12.00, kastet bagasjen på senga, tok på meg tights, ullgenser, skjerf, jakke og lue – og satte meg på toget uten helt å vite hva jeg gikk til.

Åh hello – jeg skjønte det ikke da jeg satt på toget på vei til Gornergrats topp 3130 meter over havet, og jeg skjønte det hvertfall ikke da jeg senere på kvelden søkte på billigste flybilletter hjem fordi jeg var så dårlig at jeg bare ville flykte fra verden og aldri bevege meg igjen; men sånn i retrospekt var dette turens absolutte vendepunkt. Hvorfor det? Derfor:

Fornøyd turist!

Det snødde på toppen, det var ikke varmt (helt nydelig, spør du meg), og det var rett og slett bare ubeskrivelig vakkert. Matterhorn var innhyllet i skyer for anledningen, men da jeg var på toget på vei ned igjen virket det som om jeg kunne være heldig, så jeg hoppet av og ruslet mot den lille hytta foran det ruvende fjellet. Der ble jeg sittende i 2 timer ventende på å se et skyfritt fjell. Ikke så veldig spennende kanskje, å se på skyer sakte gli forbi, men jeg fikk meg en artig seanse med selvutløseren på kameraet, og ellers satt jeg bare der i sola og nøyt, nøyt, nøyt. Matterhorn fikk jeg ikke sett uten skyer før dagen etterpå, men det gjorde absolutt ingenting. 

Som skrevet var jeg mer eller mindre fullstendig ødelagt kvelden dag 9 og jeg var derfor uhyre spent da jeg våknet opp dag 10 og skulle kjøre kjøre isbreekspressen fra Zermatt til Chur (jada, fortsatt i Sveitserland. Chur uttales forresten slik: harkelyd + hor).

Selve togturen tok 5,5 time, og det var egentlig litt som å kjøre opp og ned og bort og fram i Vestlandsfjella her hjemme. Når alt er 1000+ meter over havet, er det vanskelig å skjønne at fjella du stirrer på fort kan være 3 eller 4000 meter høye. Uansett. Jeg satt ved siden av tre fantastisk hyggelige mennesker, som villig delte både potetgull og fersken (fint for meg som hadde glemt å kjøpe matpakke), og som lærte meg en to-tre-fire setninger på hindi. Jeg ankom Chur litt mindre sliten, og etter å ha sjekket inn på hotellet tok jeg meg en aldri så liten rusletur i den 5000 år gamle byen:

I Chur begynte jeg for alvor å merke at formen sakte men sikkert ble bedre, og da jeg la meg om kvelden gledet jeg meg for første gang på tur til dagen etter (tok bare 10 dager liksom, jadda). Jeg skulle besøke en kamerat, men han var på jobb hele dagen og hadde derfor lagt opp en rute til meg: jeg reiste fra Chur til Filisur, fra Filisur til Davos Platz, fra Davos Platz til Davos Dorf, fra Davos Dorf til Landquart, og fra Landquart til Bad Ragaz, hvor jeg ble hentet på togstasjonen.

Sånn bortsett fra å se mye fin natur og arkitektur (Sveits mest berømte viaduct med togskinner på, for eksempel), gjorde jeg ikke annet enn å pådra meg en nesten-andregradsforbrenning ved lake Davorsee – i været over. Jeg satt i ullgenser og frøys egentlig litt, det var kraftig vind og rimelig overskya, men du skal ikke kødde med Sveits, og resten av turen brukte jeg solfaktor 50, for å si det sånn.

Da jeg var vel innlosjert hos Andreas (og innsmurt med after-sun, burn-gel og hydrokortison), reiste vi en liten tur opp på fjellet for å spise middag på en restaurant midt i ingenting, omgitt av Sveits’ storslagne natur. «Liten» var forresten turens absolutt største underdrivelse, det var 1 time å gå én vei, og med mine nå hovne lår, var jo ikke dét bare-bare, akkurat. Men – det var absolutt nydelig, og jeg er veldig glad for at vi tok turen. Jeg mener, bare se på det her:

Dag 2 på besøk hos Andreas regnet det – og takk og lov for det, han hadde planlagt en «liten» haik, og med kombinasjonen hans oppfattelse av liten og mine bein våknet jeg, kikket ut av vinduet og tenkte «halleluja». Vi endte opp med å kjøre fra et nydelig sted til et annet, jeg ble profesjonelt guidet rundt, og da vi avsluttet dagen med besøk på gården til foreldrene hans og jeg fikk kose litt med ei ku, tenkte jeg at oppholdet mitt i Sveits ikke var så verst likevel (jeg har alltid vært over gjennomsnittet glad i kuer. Veit ikke hvorfor. Hønene likte meg ikke, for å si det sånn).

I Sveits er det så mye opp og ned at det visst ikke er noe poeng i å skrive kilometer på skiltene, de mener det er mye bedre å skrive tid (jeg fant ut at jeg bruker dobbelt så lang tid som det skiltene mener burde være realistisk). 

Etter en hel uke i Sveits var det nå blitt på tide å reise videre. Dag 13 på tur var reisedag, jeg tok tog fra Sveits via Tyskland til Nederland, med endelig stopp i Haag. Mer om det i del 3!

PS: Tok turen innom Liechtenstein.

PPS: Og Østerrike ♥

Bare Line · Reise

EUROTRIPPIN’ PT. 1

Impulsivt, spontant, sånn passe dårlig planlagt og uten mål og mening bestemte jeg meg midt i juni for å bruke størstedelen av juli på tog i Europa. Helt ærlig, så var hele greia et desperat forsøk på å finne tilbake til den deilige følelsen av lykke, mening og tanken om at jeg også duger til noe. Det gikk sånn passe, og den første delen av turen var mer eller mindre grusom. Jeg var deppa, det var varmt, jeg var aleine, og jeg var så sliten at jeg ikke egentlig orket noenting. Helst ville jeg sove dagen lang hver dag – men jeg hadde jo betalt for frokost, så da måtte jeg jo opp klokka åtte hver dag for å spise den ævv da. Hallo. 

Uansett; første stopp var Zagreb, Krotia! 

Jeg ankom flyplassen etter 15 timer og to mellomlandinger, taxi var bestilt, og sjåføren var av den stille typen. Eller så var han ikke så god i engelsk, hva vet vel jeg. «Shit» sa han, da vi holdt på å bli tatt i fartskontroll på vei inn til byen, og «vet du hvor du skal?» da han plutselig stoppa midt i en gate. «Nei», sa jeg. «Ok, høyre og så venstre», sa han. Så stod jeg der da, midt i storbyen i 23-tida på kvelden, seende ut som et pakkesel og uten peiling på hvor dette hostellet jeg skulle bo på faktisk var. Takk og lov for ‘roam like home’. Jeg fant frem, og gikk rett i seng.

Heldigvis ble den andre dagen på tur litt bedre enn den første; jeg fikk nye romkamerater, og vi tilbragte en hel ettermiddag og kveld sammen. Vi tok det som må være Europas korteste men mest sjarmerende funicular til gamlebyen (66 meter fra start til slutt), hvor vi lo, lå på bakken og så på stjernene mens deilig pianomusikk fylte lufta, og besøkte «Museum of Broken Relationships». Absolutt verdt et besøk.

Etter å ha fått meg nye venner for livet (hei Andorra, jeg kommer snart på besøk!), fortsatte jeg videre til Doslovce, en liten plass i Zirovnica, Slovenia! 

Og med liten så mener jeg liten; veien fra Doslovce-start til Doslovce-slutt var kanskje 500 meter lang kort. Jeg leide et rom i en AirBnB-leilighet, ble hentet av svigerfaren og dattera til utleier, så en halv sesong med «Crazy Ex-Girlfriend» og koste meg gløgg i hjæl med å gjøre ingenting. Dagen etter reiste jeg til Lake Bled, gikk den alt for bratte veien opp til slottet, bada, solte meg litt, glemte å ta ut kontanter og måtte gå alle 8 kilometerne rundt hele innsjøen, kjørte pletna og snakket med en sykt kul dame fra Chile som bodde i Australia, og det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord så her har dere resten av den dagen:

På vei videre – fra Slovenia til Italia – møtte jeg ei venninne i Ljubljana. Det var fantastisk. Jeg trengte å snakke med noen og føle meg mindre aleine, og selv om det var grusomt varmt og jeg måtte bære rundt på min 10 kilos sekk – så koste vi oss vitterlig likevel. Vi var skjønt enige om at turister er pakk og noe man må sky som ilden (man stopper ikke midt i ei gate uten noe som helst forvarsel, for eksempel), men at vi selvfølgelig var et unntak og vi betalte oss derfor inn i tårnet på slottet i hovedstaden og lekte turister med liv og lyst. Vesna bor i Ljubljana, og jeg fikk et guidet overblikk over byen helt gratis. Helt ok. Ljubljana, I’ll be back.

Sliten turist.

Vesna måtte videre og det måtte jeg også, jeg hadde tross alt planer om å gjøre det absolutt kuleste på turen min hittil:  over grensa fra Slovenia til Italia. Det viste seg å være en lite minneverdig greie: da jeg gikk ut av togstasjonen i Nova Gorica i Slovenia, gikk jeg over et fotgjengerfelt og lurte litt på hvor den kule grenseovergangen var, og forstod plutselig at jeg ved å gå over de hvite stripene allerede hadde passert grensa, og nå befant meg i Gorizia, Italia. Jaja, shit au. For å gjøre en lang historie kort: hostellet jeg hadde forsøkt å bestille dagen i forveien viste seg å være supershady, så jeg endte opp med å kapitulere på et dyrt firestjernershotell isteden. Stor takk til resepsjonisten for ikke å gjøre store øyne da jeg dukket opp i resepsjonen seende ut som en blanding av et takras og en druknet katt (neida, det regnet ikke – jeg var svett), med ønske om et rom for natten.

Italia var for varmt for meg, og allerede morgenen etter reiste jeg videre. Jeg smilte og takket pent til mannen på togstasjonen i Milano da jeg ga han «alt jeg hadde» (1 euro og 50 cent) fordi han viste meg vei til et billettkontor uten kø (jeg hadde ikke rukket toget videre om ikke) og sa «trudde du» høyt til meg selv da jeg raste videre til riktig perrong. Han ville ha 30 euro, og det trodde han han kunne få – bare fordi jeg er ung, blond og så superstressa ut. «Glem det», tenkte jeg og raste videre til Sveits, sjukt sliten og nedfor, men fornøyd med at Italia bare klarte å ‘robbe’ meg for penger én gang (på det sjukt dyre firestjernershotellet, altså, jeg har fortsatt lommeboka mi).

Dag 6 på tur ankom jeg Brig i Sveits, og der skjedde det så mye og så lite at den delen av turen fortjener å være Eurotrippin’ del 2. Stay tuned.

PS: Var på sykkeltur i Slovenia. Det var fint.

Bare Line · Reise

THANK YOU LATVIA

After 5 nights in Latvia I fell in love. From countryside to city to beach; I had no idea one single country could meet all my travel needs and make me feel that satisfied. I’ve been chilling in a hammock, staring at the fields during them late nights, laughed and danced, felt at ease at the beach, and seen the jugend style in Riga.

Staying at Rāmavas muiza gave me so much time to think about what is important to me. The entire trip gave me back some of my lust for life and showed me that I can still enjoy living. I started to remember the spark, and now that I’m back home I’ve impulsively made a massive decision. I’m going interrailing through Europe! 

Third of July I will be off, and I’ll be back sometime around the 22nd. I feel desperate, crazy, scared, anxious, dumb, hopeless, courageous, stupid, way too committed, and I’m seriously worried about what others will think – but. I also have butterflies in my stomach, and when I manage to zone out everyone else a huge grin appears and I feel excited. I will do this for me, and if it all goes wrong I can always go back home.

I’m remembering how I felt when I spontaneously went to live in Madrid six years ago, when I went to camp in Finland in 2015. How amazing deciding to attend the autumn seminar in Slovenia two years ago made me feel. The intens feeling of joy after camp last year. Not to mention the trip to Italy in 2014. Boskoop, Amsterdam, Miami and Orlando in 2013. And now going to a grand prep team meeting in Latvia for almost a week. I’ve felt happy, a feeling that sadly rarely appears in my life.

I’ve been afraid of traveling for so long, because of my mental and physical health, and I thought I was done with traveling for many years. I actually thought it was bad for me. I’m so scared of this trip I’m about to shit my pants, which all in all makes be believe this is what I need right now. I will challenge myself, breathe, and go on an adventure.

//all the pictures are taken by Enni Liinoja.

Jeg har forelsket meg i Latvia. Jeg har stått rett opp og ned og pustet og sett utover jorder og hav, ligget i en hengekøye og kikket på himmelen mens fuglene sang. Jeg har ledd, danset og følt meg levende.

Jeg har på sett og vis fått livslysten tilbake, og jeg har derfor bestemt meg for å reise med tog gjennom Europa fra tredje til sånn cirka 22 juli. Jeg føler meg gal, dum og litt sjuk i huet. Men nå er det bestemt. Flybilletter til Zagreb og interrail-pass bestilt, jeg drar! 

Kjærlighet · Reise

En uhøytidelig guide til bilferien

Er det mulig å kjøre 200 mil på 9 dager uten å ta i bruk nettbrett eller smartapper for å beholde roen? Ja, det er det faktisk! Med lite praktisk planlegging, rom for mye dårlig humor og en helt egen evne til å ta ting på sparket går det aller meste helt greit, men skulle du være i beita og er på utkikk etter noen smarte tips kommer det her en meget uhøytidelig liste med saker og ting det kan være verdt å huske på før bilturen starter. Det overordnet mottoet for turen er selvfølig gi og ta, og punktene er som følger:

1: Hvis det er 28 grader i lufta gjennom to hele (store) fylker og dere ikke har aircondition i bilen, pass på å legge matpausen til det stedet på reisen der det er mest snø og is. Gjerne på Haukeliseter, de har de beste potetene på strekningen Sandefjord – Haugesund – Ålesund – Dovre – Larvik. Og om det skulle være nesten like varmt i det neste fylket dere kjører inn i, stopp for all del for en kalddusj om dere kommer over en. Anbefales! (Ellers kan det være greit å belage seg på badstueforhold, og kle seg deretter).
IMG_0055 IMG_0070 2: Hvis dere skulle være så flinke å få hele entouraget samt all bagasjen samlet i bilen klare til avgang klokken 07.00 om morgenen, pass på å tusle ut på dekk på første og beste bilferge i så lite klær som respektabelt mulig. Det er langt igjen, og hele reisefølget er antageligvis ikke ordentlig våkne enda. Det viktigste er forsåvidt at passasjeren foran sørger for at sjåføren er våken og i stand til å ta dere videre, men det hjelper selvfølgelig om den yngste i baksetet også får våknet skikkelig. Det er som sagt langt igjen, og han får da ekstra med tid til å leke utrykningsbilsirene, noe som fører til at innen dere når neste fergekai har dere begynt å lure på om tinnitusen har blitt permanent eller ikke.IMG_75133: Pass på å ikke sjekke fergetidene på forhånd, spesielt ikke når det bare er en av fire igjen og dere alle har lyst til å ramle ut av bilen og puste inn luft som ikke stinker sure sokker. Dette kan være spesielt greit å ha med seg når baksetesjåføren begynner å bli bilsyk, for om dere da skulle miste ferga med to minutter har dere nok av tid til å gjøre narr av vedkommende og samtidig gjøre gjeldene sjåfør skamflau over resten av familien som plutselig har fått seg en halvtime til å løpe opp og ned, rundt og fram og litt baklengs mens publikumet vokser med mengden biler i køen. Her godt presentert på Folkestad fergekai, mens vi venter på ferga over til Volda. 
IMG_75314:
Om noen skulle finne på å spørre om hvor langt det er igjen, eller hvordan dere ligger an på reisens ekstremt dårlig tima tidsskjema, pass på å alltid legge på minst en time ekstra. Man vet jo aldri om man kommer til å kjøre forbi det ene skiltet etter det andre med akkurat det samme navnet en av dere er så heldige å ha som etternavn, og da er det faktisk obligatorisk å stoppe – samt å posere så godt det lar seg gjøre. Ta gjerne en tur innom grandtante Olga som dere ikke har sett på 15 år i samme slengen, heter plassen det samme som deg finner du nemlig garantert noen fjerne slektinger der også!
IMG_76615:
Sjekk aldri reiseruta på forhånd, men anta at det er like mange ferger på dagens strekning som det var på den forrige og kjør på den første og beste dere ser. En ferge fra eller til er ikke så farlig – i hvertfall ikke så lenge de selger sveler ombord. Når dere så to minutter ut i seilasen finner ut at dere har kjørt feil er det på tide å ta frem kartet, og gjøre omveien langs fjorden til et spennende eventyr. Før dere vet ord av det har dere havnet midt i selveste Paddeland, og plutselig står det en padde på 3,5 tonn langs veien som bare venter på å bli klatret på. Hopp ut av bilen, le litt av feiltagelsen, les dere opp på infotavlen om padder i Europa og kjør glade og fornøyde videre.IMG_02116: Ettersom ingen har sjekket hverken fergetider eller reiserute får dere fort noen timers ventetid i Hellesylt, hvis planen er å ta ferga inn til Geiranger. Da er det bare å ta på seg spanderbuksene, og kle seg i det norske flagg fra topp til tå. Dette garanterer hele reisefølget en ordentlig god latter, og de resterende turistene på dagens rute får ikke bare oppleve norsk verdensarv på sitt beste, men også en ekte (gal) nasjonalromantisk nordmann som aldri har vært så beigestra for hva Norge har å by på i hele sitt 30 år gamle liv. Om norske flagg på alle klesplagg inkludert sokker og undertøy ikke frister, finnes det også et fint lite Devold-outlet det er verdt å ture innom mens man venter. 
_MG_02257:
Om punktene over er gjenkjennbare, er det viktig å sette av tid i det nå helt ødelagte reiseskjemaet til felles lunsj i bobilen til en av familiens andre bilturgale medlemmer. Man vet jo aldri helt hvem som er på vei hvor, og med litt kommunikasjon er sjansen stor for at dere finner ut at det andre entouraget skal overnatte i Åndalsnes, og absolutt ikke har noe i mot å kjøre opp Trollstigen for en liten oppdatering før den ene gjengen kjører nedover mens den andre kjører oppover. Finnes det en som nevnt halvgal nasjonalromantisk entusiast i deres familie også, er utkikkspunktet på toppen det absolutt perfekte sted for et ordentlig familiebilde! Her snakker vi nok årets julekort, og muligens også femten minutter med berømmelse i en eller annen beigestret familie fra et annen kontinent enn vårt.   
_MG_03378:
Nå skulle man snart tro at det ikke var flere punkter igjen å hente ut fra årets ferie, men som nevnt tidligere finnes det ikke noe viktigere på bilturen enn å legge inn nok timer i skjemaet så dere får tid til å stoppe på så mange plasser som mulig. På Trollveggen turistsenter har de både Gråtass, Pelle Politibil og gravemaskiner, og det sier seg selv at det også her er obligatorisk med en nasjonalromantisk selfie i majestetisk norsk natur og med poserende troll. Hvis dere som oss allerede er to timer forsinka til bookingen på Dovre bensin, kro og motell, er det bare å utnytte moroa i han som har kledd seg opp for anledningen, og hvis du leser dette og kjenner at du blir stressa foreslår jeg å legge ned forbud mot å kjøpe noe som helst med norske flagg på. Det gjør det hele litt enklere.
_MG_0383 1 IMG_03689:
Etter en natt på Dovre bensin, kro og motell – som for øvrig reklamerer med fargeTV og et godt utvalg musikkassetter, vil de fleste bare hjem. Den største feilen du da kan gjøre er å anta at turen så godt som er over, for plutselig er det en som syns det er passende å spille Bønda ifra Nord så høyt det lar seg gjør uten å trigge tinnitusen som endelig har lagt seg – og dere er på’n igjen. Stemningen faller ikke med det første, og når det nærmer seg lunsjtid og skilter til Eidsvoll dukker opp er det ingen tvil – vi klarer litt til, og alle ramler ut av den sure sokkelukta klare for påfyll av norsk kulturarv. Heldigvis er ikke energinivået like høyt her som da turen startet, og etter en god lunsj og litt omvisning trøkker alle seg inn i bilen igjen klare for siste etappe. 
_MG_0438Oppsummerende 
er det passende å si at om du har planer om å fylle en stasjonsvogn med fire voksne og en gutt på 3 samt bagasje, for så å kjøre 200 mil på kryss og tvers i Norge – så er det beste tipset jeg kan gi å legge lista lavt og passe på at det er tid til det meste. Da trenger du plutselig ikke nettbrett eller smartapper, og kan skryte av dét til alle og en hver resten av høsten! :)

 

Kjærlighet · Reise

Tidenes helg

Vi landet i Madrid 00.15 torsdag natt og lurte stort på hvordan vi skulle komme oss til hostellet vi ikke egentlig var helt sikre på hvor var hen. Vi var heller ikke helt sikre på om metroen fortsatt gikk, men tenkte at det ordner seg vel på et vis. Nå har det seg sånn at ting har en tendens til å gå vår vei når vi er ute og turer, og jaggu – sjefen jeg hadde da jeg jobbet i Madrid var på samme fly som oss og tilbød seg å kjøre. Ja! svarte vi og slokna endelig da klokka bikka 02.00.

Klokka 06.55 skreik og ljoma det i begge vekkerklokkene på en gang og vi starta dagen med et realt sjokk. Frokosten ble inntatt på Café y Te, vi reiste til togstasjonen bare for å finne ut at det var lurere å ta buss, tok metroen tilbake, drakk kaffe og leste spanske aviser, og sommerfuglene fløy. Da vi kom oss ombord viste det seg at det gikk veien denne dagen også – de to aller beste plassene på bussen var visst våre og vi seig ned i gode seter og slang beina opp på kanten foran oss med to store glis!

Vel framme i Salamanca møtte vi Laurence med «er doene på samme sted som sist? Jeg kan ikke gå ordentlig en gang!» og spratt avgårde i merkelig gange bare for å komme på at offentlige toaletter i Spania når du må skikkelig, skikkelig tisse gir en treningsøkt for låra ingen annen øvelse kan slå. Vi ruslet til skolen og overrasket vår gamle språklærer, fikk gratis t-skjorter fordi vi.. tja, karma? og avtalte søndagskaffe med vår gamle historielærer.

IMG_1573

Jeg skal stoppe med oppramsingen her, men i korte trekk hadde vi T I D E N E S helg og har allerede så smått begynt å planlegge en tur tilbake om ikke alt for lenge. Det er så deilig å reise med Isabel, og det er så naturlig og være med Laurence. Hadde jeg ikke visst bedre skulle jeg trodd vi flyttet fra hverandre i forrige uke, og ikke for tre år siden. Det ble ikke tid til så mange bilder, men sånn er det når man er i festlig lag. Fokus på å være sammen! Det er så mye mer å fortelle – bartenderen Red som kjente oss igjen (etter tre år!) og spanderte gratis shots, hvor tungt det er å være ute til 04.30, shoppingspree med tintodeverano-pause, tapas og spansk, engelsk, fransk og norsk og flerkulturell herlighet, men nå må jeg skrive den disposisjonen jeg så bastant bestemte meg for å drite i før helga. Kort fortalt kan turen oppsummeres med disse to bildene fra frokost klokka 16.00 på lørdag:

IMG_1579 IMG_1576«… og jeg glemte verden»

(PS: Gjett hvem som begynte å blø neseblod på flyet fra Berlin til Oslo da? Doh!)

Kjærlighet · Reise

Marjolein and me in Italy ♥

(English part starts below the picture!)

Jeg skjønte ikke før jeg satt på Gardemoen med tårer i øynene og sommerfugler i magen at behovet for å komme seg bort litt var større enn jeg trodde, og da jeg nådde terminalen i München kunne jeg ikke hatt det bedre. Gratis kaffe, New York Times, smilte for meg selv og ventet i spenning på neste fly til Napoli. Der ble jeg møtt i ankomsthallen av et stort smil og LINE rablet ned i tjukke bokstaver på førstesiden revet ut av ei bok – og eventyret kunne begynne!

(PS: Denne bloggposten blir muligens litt i lengste laget, jeg har lovet Marjolein å skrive på engelsk så hun kan dele med familien i Nederland (og våre felles venner i resten av verden, ikke minst), men jeg skal gjøre mitt beste for å holde det interessant og ikke gjenta meg selv for mye!)

IMG_0197

Day 1: Marjolein met me at the airport in Naples with a homemade sign just for me, and eager to begin our journey further south we headed for the train station. It was pouring buckets, but that didn’t stop us (life is about learning to dance in the rain, you know) and people were staring like they had never seen anyone walking in the streets before. Their wide eyes almost made me believe we had neon signs over our heads, but to be fair the streets were actually flooding – and we were soaking wet after walking 200 meters. When we finally found our train, it wasn’t going anywhere. After a long (and very awkward, but nice) conversation with local Italians we figured out the signals broke down because of the rain, and we were suddenly 1 hour delayed. Little did we know that this wasn’t going to be our first time waiting for local transport to leave, but we weren’t really in a rush and it was nice catching up. We also had time to learn our first Italian words: non capisco (I don’t understand) and mi scusa/scusa me (pardon/excuse me). I always thought they were words made up by some hilarious comedian, and struggled not to laugh the entire vacation when I heard them. When we finally got to Salerno we went straight to the hostel, had some dinner and went to bed with prayers for better weather the rest of our vacation. With that start, it could only get better anyways!

_MG_0156 _MG_0136

Day 2: And so it did! With a bright blue sky and no clouds we packed our bags and headed for breakfast. It turned out to be more difficult than expected, but we found a place, sat down and tried to figure out what to do on such a beautiful day in a city we hadn’t really done any research about. We walked and we walked, and then we walked some more, and we realized Salerno isn’t really a city to spend 10 days in. We localized some swimming pools by the beach, found a park, got kind of lost during the siesta (why, south of Europe, do you seriously need to close everything during the siesta?!), walked some more, and found a place on the next corner of where we were living to have dinner. They had pizza with Nutella, powdered sugar and hazelnuts – the day was saved and we went to bed at 10pm!

IMG_0322

Day 3: Tired after our second day we thought we could explore the Amalfi coast and just relax, so we went to the train station, realized we were supposed to be at another bus stop, waited for an hour (the bus was delayed, what a surprise..), got on the bus, realized we could have entered the bus at the train station, and settled for a nice trip to Amalfi. That was probably not our brightest moment, after an hour we were both so car sick we formly fell out of the bus in a city we later found out is called Maiori. It had a beach though, and we learned why the back row is the cheapest – the sand gets really hot and you kind of wish you could fly down to the water. But, we got a nice day at a nice beach, had ice cream, found a restaurant with WiFi, and when we were back in Salerno we ate at the same place as the day before and went happily to bed. It’s amazing how good a Pizza Nutella is for ones mood!

IMG_0372 IMG_0394 IMG_0451

Day 4: Today was the day I had been looking forward to the most – we were going to Pompeii!! The train was delayed, no surprise there, but it was all worth it when we got there. I had never seen something that amazing in my entire life. And even though it was a tad too hot, we laughed a lot, walked around in a relaxed pace, took a lot of pictures and even got a table at the one (and only) restaurant in there. We figured out the easiest way to tell eachother we had spotted some of our own kind was to use a code word, and the chosen one got to be.. Monkey. So there we were, in Pompeii, spotting monkeys everywhere, and even some neighbor monkeys (Germans, Swedes and Danes)! It definitively made my day.

IMG_0507 IMG_0532 IMG_0534

When we didn’t want to walk around in the heat any longer, we ended up at a different entrance – the one where the bus to Mt. Vesuvius left from. I didn’t know we could actually go up there, and it was an easy choice buying those tickets. Even though Italian people drive like maniacs it was nice getting an hour on our asses, because, little did we know – we had to walk the last part. It was so worth it though – we could touch the clouds as they were passing by, see steam coming up from the vulcano (!!), and it wasn’t as hot on the top as down in the city. On the way down I grabbed a rock as my personal treasure, and I can’t wait until Kasper gets old enough to be interested and I can show him a real rock from Mt. Vesuvius (oh, and by the way I am painfully aware of all the letters in italic-typo, but how cool isn’t this?!). We slumbered on the way back to the city, ate our first and last pasta dinner, and took the train back to Salerno. I can assure you, I went to bed with the widest grin in town.

(Oh, and I wrote a P.S. in my journal about the stray dogs – so here you go: there are a lot of stray dogs walking around in Pompeii for some reason!)

IMG_0539 IMG_0546

Day 5: Before I got to Naples, Marjolein had bought us something called «the Campania ArteCard», and it said we would get free entrance at this place called Paestum, so we thought why not, could be cool? and walked early and bright to the train station. The station in Paestum looked quite.. Lonely, but we walked down a beautiful avenue eager to figure out what all the fuss was about. Apparently it is wide know all over the world, but we had never heard about it. Why I do not know, because the temples in Paestum.. WOW! While taking it all in we ordered Italian ice cream just across the street, and felt really pleased with ourselves for deciding to go (well, in reality it was actually Marjolein’s idea, but I’m so glad she suggested it!). It was a day with dusk and thunder, but except for the humidity it was perfect weather to check out these three breathtaking temples. After fooling around at the ruins for a while, we ate buffalo sandwiches that tasted so amazing they are worth a typo in italic and it’s very own picture. We witnessed a wedding, went to the museum and figured out the mystery of «the diver», took the train back to Salerno and had yet another beautiful dinner at the Bodegita next to our hostel. I hope Marjolein agrees when I say this was the very best day of our entire vacation (it even trumphed Mt. Vesuvius!).

(By the way, the ArteCard gave us free rides with transportation for three days and a free entrance to Pompeii and different museums, well worth the 25 euros).

IMG_0633 IMG_0607 IMG_0585

Day 6: Today we really just needed to chill, so we decided to check out if the swimming pools we found the second day were public or ‘belonging’ to a hotel. Luckily for us, they were open to everyone! We were the only tourist and were given strict orders to wear bathing caps, but that was cool – we looked so stupid we couldn’t help but laugh. Six hours and 1 tomato-face later (and guess who that belonged to..) we suddenly found ourselves on a shopping-spree (on a Sunday!) and found some real catches. We also bought after sun milk for our poor skin, well needed. After a strange dinner we went back to the hostel, bought a Pizza Nutella and pretended to have a slumber party in our beds. Girls-night, it was awesome!

IMG_0704 IMG_0724

Day 7: Oh, there’s only 1st class tickets left on the high-speed train to Rome you say? And they cost.. 60 euros one way? Oh, heck – when on vacation! Beeing on 1st class was an adventure in itself, Italian guys in suits all over the place, and free coffee (the size of my thumb, but still – free coffee). This train was probably delayed too, but two hours after departure we found ourselves in Rome! Unfortunately Marjolein got an eye-infection, and I a swollen gland, so after doing the obligatory Colosseum we went in that bike-thingy to check out the Fountain of Trevi only to figure out it was being restored. Tremendous disappointment, so we went back to the train station to eat and sit depressed on our asses for the remaining two hours. But wait, three and a half hours – the train was delayed, of course. We were on second class back (only 28 euros, and it was way cooler than 1st class), in a six-seat cabin where a lady cried for the first half hour, Marjolein got some sure-needed sleep (I hope?), and we spent the last hour talking to the remaining ladies with us (the two guys left after a while, I guess it got too weird with that crying lady).

IMG_0766 IMG_0773 IMG_0796

Day 8/9: After the disappointing day in Rome, the not-so-good health and the horrible beds at the hostel finally getting to our bodies making sleeping hard, we had a slow morning and went back to the swimming pool. I wrote some postcards, we read, tanned, laughed, bathed and ate ice-cream. And it was great. I’m not really a fan of sunbathing and doing nothing like that, but I really liked our days at that swimming pool. Probably because I had great company! We did the same thing on Thursday – and after a long walk we also found the ONE souvenir shop in the city. Staying the rest of the day by the pool was absolutely amazing, and when we got back we packed our stuff getting our minds ready for one, long last day in Italy.

IMG_0734 IMG_0856

Day 10: We got up early, checked out, bought breakfast at the nearby bakery and got on a (delayed) train to Naples. We had planned to leave our luggage at the lockers at the airport, but they weren’t there. Of course. We decided to keep a positive mind and turn it into one last 20 hour long Italian adventure, and it really turned out to be.. interesting. Especially after we made an hour-by-hour journal. I would share it, but this post is long enough already (if requested I’ll write it down!). I will never forget how tipsy we got from that one beer/drink whimsing around like we were 16 and high on life though, and the same for our great plan to make a music-video of us singing the Elephant Love Medley from Moulin Rouge. I have never laughed that hard for that long in my entire life! I checked in my luggage at 04:30am (after two hours of sleep..), and went through security at 05:30. It was sad leaving you like that Marjolein, but I’m so glad you had time to go on vacation with me this year.

IMG_0873

Prego, amore!_MG_0262

Reise · Uncategorized

Line tipser

Jeg lovet dere jo en post med mine beste Island-tips, så nå har jeg tatt meg i ørene og rota sammen ett innlegg før jeg glemmer det helt. Jeg kan ikke love dere tipp-topp tips, men neste gang jeg reiser til Island er dette ting jeg garantert kommer til å ta med meg i alle fall.

Først og fremst, bli kjent med valutaen. Vi fikk oss et aldri så lite valuta-sjokk da vi skulle kjøpe bussbilletter fra flyplassen, og vi hadde garantert reist videre til den Blå Lagune med langt færre nerver om vi visste hva vi faktisk betalte for de billettene. Så, til dere som ikke vil gå på den samme smellen, her kommer en liten selv-mekka oversikt som vi aldri hadde klart oss uten;
ISKNOK

Når det kommer til mat fant vi fort ut at det er mulig å spise god mat ganske billig hvis man først tar seg tid til å leite litt, istedenfor å sette seg ned på første og beste restaurant. På Santa Karamba for eksempel, kan du velge i fire forskjellige meksikanske retter til kun 1700,-, blandt annet kjempegode burritos. Hvis du heller kunne tenke deg nuddelsuppe med enten kylling eller biff er Noodle Station plassen å gå, der får du en god porsjon for kun 1190,- og kan få med ekstra kjøtt for bare 240,-. Etter en halv dag på Island fant vi ut at vi hadde med oss mye mindre penger enn vi først hadde trodd, og fordi vi starta turen med en deilig middag på Lava Restaurant i den Blå Lagune måtte vi senke forventningene om gode middager på restauranter, det hadde vi rett og slett ikke råd til. Derfor tilbragte vi en hel dag på Cafè Babalù, hvor de blandt annet har Panini til bare 890,-. De har visstnok også kjempegode crepe’s, men vi måtte velge enten eller og valget falt på en god kopp kaffe og en liten muffins til hver.

_MG_4903

Dagen etter hadde vi planlagt en tur på Kolaportið, Reykjaviks eneste loppemarked, og der var vi så heldige å finne knallgode baguetter i god størrelse til kun 550,- stykket. De har en egen avdeling inne i bygningen hvor de kun har mat, og hadde vi hatt litt bedre råd så er det mulig vi hadde testa ut hestepølse og tørka hai-kjøtt, men vi var tross alt på loppemarked og det var mye morsommere å se om vi kunne stikke av med noen knallgode kles-kupp isteden. Det resulterte selvfølgelig i et enda lavere matbudsjett, så da stoppet vi innom en dagligvarebutikk (kiosk?), krambúð, hvor vi kjøpte knekkebrød, smøreost og hver vår yoghurt til bare 1270,-. Den siste kvelden orka vi ikke gå langt for å finne mat, så vi stoppet på Road House som bare lå to minutter unna hostellet vårt. Der kjøpte vi det morsomste på menyen, Texas Mac ‘n’ Cheese-burger (1895,-) og Donut Burger med melis (2295,-). Hvilken tror du smakte best?

Det er også mulig å bo veldig billig i Reykjavik, og vi valgte selvfølgelig det aller billigste vi fant. På Hostel Floki betalte vi bare 800 norske kroner for to personer, tre netter, og det var til og med inkludert frokost! Det gjorde selvfølgelig det ellers sparsommelige budsjettet vårt litt enklere og opprettholde, og med frokostbuffet som ikke stengte før klokka 10.00 tok vi oss god tid hver morgen til å nyte et par kopper kaffe, frokostblanding og sjokoladecroissants. Rommet var godt og varmt, med skrivebord, speil og gigantisk klesskap, men badet var ofte veldig skittent på gulvet og det var ikke lett å føle seg veldig rein under beina etter en god og varm dusj. Men sånn er det jo og bo på hostel med delt bad. Servicen hos personalet var fantastisk, de hjelper deg med å finne de beste prisene på de beste attraksjonene, men hvis du reiser hit og skulle lure på noe – husk at resepsjonen stenger 15.30.

IMG_4934

Det er mange som har spurt meg om jeg merka noe til svovel-lukta, men med unntak av i den blå lagune tenkte jeg ikke noe spesielt over dét. Men, det tok derimot lang tid før jeg skjønte at det ikke var såpa som lukta vondt, men vannet som lukta svovel. Så noe må du nok regne med!

Så gjenstår det bare å si at jeg håper dere syns dette var nyttige tips, og at om du/dere reiser med bare håndbagasje; tenk varmt – ikke pent. Med mindre du skal nyte Reykjaviks uteliv da, da ville jeg gått for en sinnsykt varm/vindtett/vanntett jakke, for været endrer seg kontinuerlig og plutselig blåser, regner eller snør det. Så praktisk pakking (og nok penger til å kunne være med på alle aktiviteter og turer du bare vil) er mitt aller beste tips!

(Innlegg om Iceland from Below kommer senere, dette innlegget ville blitt alt for langt om jeg skulle hatt med det også, gled deg!)

Reise

Borte veldig bra

 

Jeg har forelsket meg helt i Island, og jeg vet at helgens tur kommer til å være den første av mange. Akkurat nå sitter jeg og kikker igjennom bildene, det ble ikke så mange denne gangen, men noen av dem kommer jeg til å dele med dere likevel. I første omgang kan dere nyte dette naturbildet, og så skal jeg fortelle dere mer om i hvilken situasjon det ble tatt litt senere. IMG_5032Før vi reiste leste jeg en artikkel i Woman, «Island på budsjett», og tenkte at dette blir en bra billig tur, gitt! Men så viste det seg at jeg hadde blingsa på noen regninger og så reiste vi som tidenes fattiglus på årets første ferie. Derfor har jeg store planer om å lage et innlegg til dere om hvordan man virkelig reiser til Island på budsjett, men først skal jeg ligge rett ut litt til og håpe på at dagens mandagshandling skjer helt av seg selv!

Har dere hatt en fin helg?

 

Reise

Sverige, her kommer vi!

Jeg lover alt for mye, men her er en liten forsmak på det jeg håper blir en fin bildeserie av leiligheten vi bor i. Jeg håper også jeg får til noen fine bilder utenfra etterhvert, for jeg syns det er ganske så fint her. Selv om vi mangler hage og plen. Hvem trenger vel sånn luksus.

IMG_1750

I dag reiser Isabel og jeg til Sverige for å tilbringe helga sammen med Emma, det er dét som er luksus! Det er en passe lang kjøretur, men kvalitetstid med Isabel er noe av det beste jeg vet om, så det gjør ikke noe. Og det finnes heller ikke noe bedre enn å avslutte sommeren med en tur til Halmstad, tredje året på rad. Neste år håper jeg det passer og ta med Kasper også!

Jeg håper dere får en strålende helg hjemme i Norge, hvor nå enn hjemme er – mens jeg er på min fjerde utenlandstur i 2013! Lykken er, ogsåvidere. Hah!