Bare Line · Reise

EUROTRIPPIN’ PT. 3

Les del 1 her, og del 2 her.


Jeg forlot Sveits tidlig tidlig om morgenen dag 13 på tur, og satt kursen mot Nederland. Hvis du nå tenker at det er litt langt, så har du helt rett. Det er langt. Over 12 timer langt, for å være litt mer presis. Jeg lærte at selv om man strengt talt ikke  reservere sete på tog i Tyskland, så kan det være en lur idé likevel (om du ikke liker å sitte på baggen din ved siden av søppelbøttene, da), jeg har lært at Frankfurt Main Süd ikke er det samme som Frankfurt Main HBF, at det absolutte ekleste toalettet jeg var innom på hele turen befinner seg på nettopp Frankfurt Main Süd, og jeg har lært at det ikke er noen passkontroll fra Sveits via Tyskland til Nederland (det er det for så vidt ikke mellom Slovenia – Italia og Italia – Sveits heller). Uansett, dagen kom og gikk, og halv åtte på kvelden ankom jeg Den Haag! 

Marjolein hentet meg på togstasjonen, serverte meg middag (frossenpizza, diggg) – og så skravlet vi til vi sovnet. Søndag reiste vi på gratisfestival i Leiden (bare ukjente band, silent disco og sjukt god stemning), kjørte til hennes foreldre i Boskoop (gledelig gjensyn!) og så hjalp jeg henne med å pakke (og rydde, og vaske – jeg hadde helt glemt hvor mye jeg liker å pusle med sånt på dette punktet på tur).

Hei fornøyd turist!

Mandagen måtte Marjolein på jobb og så videre på ferie, så jeg tilbragte dagen på stranda, og hjemme. Beste M lånte meg både sykkel og leilighet til dagen etter, og jeg storkoste meg virkelig. Selv om det å sykle i trafikken i Nederland er helt umulig å forstå og muligens litt dødsønske-aktig om du er turist og skikkelig nybegynner. Men jeg overlevde. Uansett, på kvelden satt jeg på moloen og så på solnedgangen, jeg vandret barbeint i sanda, sov lenge om morgenen og bare, nøyt. 

Selv om jeg egentlig bare ville bli i Nederland og nyte-nyte sommeren der et par dager ekstra, måtte jeg videre. Jeg hadde jo booket et rom i en leilighet i hjertet av Bremen, Tyskland!

Usikker på hva slags type by jeg hadde i vente kastet jeg meg på nok et tog (og satt nok en gang på gulvet sammen med søppelkassene), og jeg må helt ærlig innrømme det; førsteinntrykket var ikke helt tipp topp. Det er åpenbart ikke alle utleiere som liker å være like tydelige – «hjertet» av Bremen viste seg å være 3,5 lange kilometer unna Bremen togstasjon, og dermed «bare» 3 kilometer unna sentrum og det faktiske hjertet av Bremen. Ikke var det spesielt mye å se på der jeg gikk langs en bilvei i et industriområde heller, og fra vinduet på rommet hadde jeg god utsikt til en godt trafikkert tysk highway. Men så!

Våknet jeg dag 17 på tur og hadde egentlig ikke lyst til å gå ut av døra – … fordi jeg ikke orket å gå til sentrum og derfor måtte jeg kjøre trikk, og jeg klarer aldri å finne ut av hvordan man kjøper billett på trikk (det er helt sant, jeg er håpløs på trikk), og jeg mener, snike på trikken i Tyskland?! Det rangerer jo nesten like høyt på dødsønske-skalaen som å sykle i Nederland.

Jeg endte opp med å snike på trikken likevel, på tross av høy puls og angst for autoriteter, men jeg turte selvfølgelig ikke å ta den helt frem. Jeg gikk av når den nærmet seg noe som så ut som sentrum, og så begynte jeg å gå. Og så, så kom jeg til det virkelige hjertet av Bremen. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne med å beskrive hvor utrolig vakkert, sjarmerende, eget, nydelig, herlig og fantastisk synet som møtte meg var. Markeds/rådhusplassen, musikantene som bringer lykke, Schnoor, Böttcherstraße. Statuene av grisene plassert sånn cirka veldig tilfeldig midt i en handlegate, og den gamle vindmølla gjort om til restaurant.

Og katedralen, sånn seriøst, katedralen. Jeg tror jeg tilbrakte nærmere to timer her, organisten sendte så utrolig vakre og flotte og skjøre men sterke og fine og magiske toner ut i kirkerommet, atmosfæren var nydelig på tross av turister, og så satt jeg bare der. Tenkte på alt og ingenting, og tok det hele inn. Og så rasa jeg til toppen av tårnet, og var heldig nok til å få toppen helt for meg selv! Derfra kunne jeg spent og interessert kikke utover plassen (mellom gitteret), danse litt rundt, ta surrete selfies og være blidfis helt uten irriterende turister tilstede.

Bremen var den eneste byen jeg var i hvor jeg mer eller mindre ikke brukte kart for å finne frem (kun når jeg skulle finne den idiotisk plasserte leiligheten). Jeg trengte det liksom ikke, for uansett hvor jeg snudde meg var det noe vakkert og fantastisk å se på, og istedenfor å lure på hvor jeg var tusla jeg bare fram og tilbake, på kryss og tvers og frydet meg over hvor fint det var.

Det absolutt kuleste og merkeligste og mest interessante jeg så var faktisk ikke større enn at jeg kunne dekke hele «attraksjonen» med begge bena. Selv om jeg visste sånn cirka hvor jeg skulle finne den, var det fryktelig vanskelig likevel. Hva snakker jeg om? «The spitting stone of Bremen» vel!

«The stone in the cobbles of cathedral square is a reminder of the public execution of the infamous poisoner Gesche Gottfried. The spitting stone allows locals to convey their disgust for the notorious poisoner to this day. Between 1813 and 1828, Gesche Gottfried murdered a total of 15 people with arsenic. Her motives remain the subject of speculation. On 21 April 1831, she was executed in Domshof square – the last public execution in Bremen. The story of Gesche Gottfried has been turned into a number of books, and is also told in detail at the House of History in the Schnoor quarter» (kilde).

Jeg mener, hvor kult (selv om det ikke er kult) er vel ikke det der?!

Det er ingen tvil om at Bremen var et virkelig høydepunkt på turen min, og om jeg noen gang får mulighet skal jeg definitivt reise tilbake (med selskap, alt er morsommere med selskap). Selv om jeg hadde lyst til å bli igjen (her også), måtte jeg selvfølgelig reise videre. Neste og siste stopp på ruta var Kiel – før jeg reiste fant jeg nemlig ut at jeg sikkert kom til å være lei av tog mot slutten, så jeg booket meg plass på Color Fantasy i god tid før jeg reiste (altså en liten uke før tur).

Dag 18, nest siste dag på tur, våknet jeg tidlig, sneik på trikken (igjen, herregud jeg er gæren) og vendte nesen mot Kiel og veien hjem. Det var litt rart, for jeg hadde endelig begynt å virkelig like meg på den dårlig planlagte og impulsive hurramegrundt turen min, men all good things comes to end sies det, og et cruiseskip er jo ikke den verste måten å avslutte noe bra på. Til og med været var litt lei seg for at jeg måtte hjem, solen var borte og alt var dekket av grått, og stemningen var nesten til å ta og føle på.

Mange minner rikere, lærdom visere og med mer farge på kroppen enn da jeg startet la jeg meg til å sove i Tyskland, og våknet i Norge. Jeg tok toget hjem, broder’n møtte meg på stasjonen med flagg, og det faktiske eventyret var over. Minnene derimot, de blir aldri borte, og jeg? Jeg har lært at impulsivt ikke alltid er bra, men at det meste kan bli fint hvis du er litt løsningsorientert, positivt innstilt og har et åpent sinn.

The end. 

Advertisements
Bare Line · Reise

EUROTRIPPIN’ PT. 2

Etter en heisatur fra Kroatia til Slovenia via Italia, havnet jeg i Brig, Sveits (eller Sveitserland, som jeg har begynt å kalle det. Forbanna norsk – engelske oversettelse).

Maxisengen jeg hadde bestilt var bare to enkeltsenger skjøvet sammen og jeg var så sliten, men jeg var likevel fornøyd. Jeg hadde jo utsikt til den eneste attraksjonen i hele byen – selveste slottet! Dessuten var det ikke så alt for varmt, det regnet og tordnet 3 av 4 dager, og det var akkurat det jeg trengte. Jeg tuslet litt rundt i blant, kjøpte meg en bok, drakk kaffe på kafé, tok manikyr, og så utallige dokumentarer på Netflix som ikke er tilgjengelig i Norge. Det var også her i Brig jeg lærte at Sveits mer eller mindre ligger på samme prisnivå som Norge, og det var derfor jeg stod opp klokka åtte hver eneste dag. Frokosten kostet hele 13 CHF (altså litt over 100 NOK, dyrt for en stakkars backpacker på «billigtur»).

Med tanke på at Brig bare hadde denne ene attraksjonen (med guida tur kun på tysk, til og med), er det nesten rart at jeg likte meg der så godt som jeg gjorde. Etter 3 netter måtte jeg likevel reise videre, og med litt sorg i hjertet og fortsatt litt lyst til å bare reise hjem, hoppet jeg på toget tidlig om morgenen dag 9 på tur. Målet denne gangen var:

Zermatt, fortsatt i Sveitserland. 

Matterhorn!

Som nevnt er det ikke billig å feriere i Sveits, selv ikke for en nordmann, og på dette punktet på reisen hadde jeg opparbeidet meg en holdning lik «f**n ta, jeg er jo på ferie for h****te» (jeg var fortsatt sliten og deppa, med andre ord). Med den tanken i bakhodet fant jeg ut at jeg like så greit kunne kaste 94 CHF rett inn i vinduet på Gornergrat Bahn, så jeg sjekket inn på hotellet før 12.00, kastet bagasjen på senga, tok på meg tights, ullgenser, skjerf, jakke og lue – og satte meg på toget uten helt å vite hva jeg gikk til.

Åh hello – jeg skjønte det ikke da jeg satt på toget på vei til Gornergrats topp 3130 meter over havet, og jeg skjønte det hvertfall ikke da jeg senere på kvelden søkte på billigste flybilletter hjem fordi jeg var så dårlig at jeg bare ville flykte fra verden og aldri bevege meg igjen; men sånn i retrospekt var dette turens absolutte vendepunkt. Hvorfor det? Derfor:

Fornøyd turist!

Det snødde på toppen, det var ikke varmt (helt nydelig, spør du meg), og det var rett og slett bare ubeskrivelig vakkert. Matterhorn var innhyllet i skyer for anledningen, men da jeg var på toget på vei ned igjen virket det som om jeg kunne være heldig, så jeg hoppet av og ruslet mot den lille hytta foran det ruvende fjellet. Der ble jeg sittende i 2 timer ventende på å se et skyfritt fjell. Ikke så veldig spennende kanskje, å se på skyer sakte gli forbi, men jeg fikk meg en artig seanse med selvutløseren på kameraet, og ellers satt jeg bare der i sola og nøyt, nøyt, nøyt. Matterhorn fikk jeg ikke sett uten skyer før dagen etterpå, men det gjorde absolutt ingenting. 

Som skrevet var jeg mer eller mindre fullstendig ødelagt kvelden dag 9 og jeg var derfor uhyre spent da jeg våknet opp dag 10 og skulle kjøre kjøre isbreekspressen fra Zermatt til Chur (jada, fortsatt i Sveitserland. Chur uttales forresten slik: harkelyd + hor).

Selve togturen tok 5,5 time, og det var egentlig litt som å kjøre opp og ned og bort og fram i Vestlandsfjella her hjemme. Når alt er 1000+ meter over havet, er det vanskelig å skjønne at fjella du stirrer på fort kan være 3 eller 4000 meter høye. Uansett. Jeg satt ved siden av tre fantastisk hyggelige mennesker, som villig delte både potetgull og fersken (fint for meg som hadde glemt å kjøpe matpakke), og som lærte meg en to-tre-fire setninger på hindi. Jeg ankom Chur litt mindre sliten, og etter å ha sjekket inn på hotellet tok jeg meg en aldri så liten rusletur i den 5000 år gamle byen:

I Chur begynte jeg for alvor å merke at formen sakte men sikkert ble bedre, og da jeg la meg om kvelden gledet jeg meg for første gang på tur til dagen etter (tok bare 10 dager liksom, jadda). Jeg skulle besøke en kamerat, men han var på jobb hele dagen og hadde derfor lagt opp en rute til meg: jeg reiste fra Chur til Filisur, fra Filisur til Davos Platz, fra Davos Platz til Davos Dorf, fra Davos Dorf til Landquart, og fra Landquart til Bad Ragaz, hvor jeg ble hentet på togstasjonen.

Sånn bortsett fra å se mye fin natur og arkitektur (Sveits mest berømte viaduct med togskinner på, for eksempel), gjorde jeg ikke annet enn å pådra meg en nesten-andregradsforbrenning ved lake Davorsee – i været over. Jeg satt i ullgenser og frøys egentlig litt, det var kraftig vind og rimelig overskya, men du skal ikke kødde med Sveits, og resten av turen brukte jeg solfaktor 50, for å si det sånn.

Da jeg var vel innlosjert hos Andreas (og innsmurt med after-sun, burn-gel og hydrokortison), reiste vi en liten tur opp på fjellet for å spise middag på en restaurant midt i ingenting, omgitt av Sveits’ storslagne natur. «Liten» var forresten turens absolutt største underdrivelse, det var 1 time å gå én vei, og med mine nå hovne lår, var jo ikke dét bare-bare, akkurat. Men – det var absolutt nydelig, og jeg er veldig glad for at vi tok turen. Jeg mener, bare se på det her:

Dag 2 på besøk hos Andreas regnet det – og takk og lov for det, han hadde planlagt en «liten» haik, og med kombinasjonen hans oppfattelse av liten og mine bein våknet jeg, kikket ut av vinduet og tenkte «halleluja». Vi endte opp med å kjøre fra et nydelig sted til et annet, jeg ble profesjonelt guidet rundt, og da vi avsluttet dagen med besøk på gården til foreldrene hans og jeg fikk kose litt med ei ku, tenkte jeg at oppholdet mitt i Sveits ikke var så verst likevel (jeg har alltid vært over gjennomsnittet glad i kuer. Veit ikke hvorfor. Hønene likte meg ikke, for å si det sånn).

I Sveits er det så mye opp og ned at det visst ikke er noe poeng i å skrive kilometer på skiltene, de mener det er mye bedre å skrive tid (jeg fant ut at jeg bruker dobbelt så lang tid som det skiltene mener burde være realistisk). 

Etter en hel uke i Sveits var det nå blitt på tide å reise videre. Dag 13 på tur var reisedag, jeg tok tog fra Sveits via Tyskland til Nederland, med endelig stopp i Haag. Mer om det i del 3!

PS: Tok turen innom Liechtenstein.

PPS: Og Østerrike ♥

Bare Line · Reise

EUROTRIPPIN’ PT. 1

Impulsivt, spontant, sånn passe dårlig planlagt og uten mål og mening bestemte jeg meg midt i juni for å bruke størstedelen av juli på tog i Europa. Helt ærlig, så var hele greia et desperat forsøk på å finne tilbake til den deilige følelsen av lykke, mening og tanken om at jeg også duger til noe. Det gikk sånn passe, og den første delen av turen var mer eller mindre grusom. Jeg var deppa, det var varmt, jeg var aleine, og jeg var så sliten at jeg ikke egentlig orket noenting. Helst ville jeg sove dagen lang hver dag – men jeg hadde jo betalt for frokost, så da måtte jeg jo opp klokka åtte hver dag for å spise den ævv da. Hallo. 

Uansett; første stopp var Zagreb, Krotia! 

Jeg ankom flyplassen etter 15 timer og to mellomlandinger, taxi var bestilt, og sjåføren var av den stille typen. Eller så var han ikke så god i engelsk, hva vet vel jeg. «Shit» sa han, da vi holdt på å bli tatt i fartskontroll på vei inn til byen, og «vet du hvor du skal?» da han plutselig stoppa midt i en gate. «Nei», sa jeg. «Ok, høyre og så venstre», sa han. Så stod jeg der da, midt i storbyen i 23-tida på kvelden, seende ut som et pakkesel og uten peiling på hvor dette hostellet jeg skulle bo på faktisk var. Takk og lov for ‘roam like home’. Jeg fant frem, og gikk rett i seng.

Heldigvis ble den andre dagen på tur litt bedre enn den første; jeg fikk nye romkamerater, og vi tilbragte en hel ettermiddag og kveld sammen. Vi tok det som må være Europas korteste men mest sjarmerende funicular til gamlebyen (66 meter fra start til slutt), hvor vi lo, lå på bakken og så på stjernene mens deilig pianomusikk fylte lufta, og besøkte «Museum of Broken Relationships». Absolutt verdt et besøk.

Etter å ha fått meg nye venner for livet (hei Andorra, jeg kommer snart på besøk!), fortsatte jeg videre til Doslovce, en liten plass i Zirovnica, Slovenia! 

Og med liten så mener jeg liten; veien fra Doslovce-start til Doslovce-slutt var kanskje 500 meter lang kort. Jeg leide et rom i en AirBnB-leilighet, ble hentet av svigerfaren og dattera til utleier, så en halv sesong med «Crazy Ex-Girlfriend» og koste meg gløgg i hjæl med å gjøre ingenting. Dagen etter reiste jeg til Lake Bled, gikk den alt for bratte veien opp til slottet, bada, solte meg litt, glemte å ta ut kontanter og måtte gå alle 8 kilometerne rundt hele innsjøen, kjørte pletna og snakket med en sykt kul dame fra Chile som bodde i Australia, og det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord så her har dere resten av den dagen:

På vei videre – fra Slovenia til Italia – møtte jeg ei venninne i Ljubljana. Det var fantastisk. Jeg trengte å snakke med noen og føle meg mindre aleine, og selv om det var grusomt varmt og jeg måtte bære rundt på min 10 kilos sekk – så koste vi oss vitterlig likevel. Vi var skjønt enige om at turister er pakk og noe man må sky som ilden (man stopper ikke midt i ei gate uten noe som helst forvarsel, for eksempel), men at vi selvfølgelig var et unntak og vi betalte oss derfor inn i tårnet på slottet i hovedstaden og lekte turister med liv og lyst. Vesna bor i Ljubljana, og jeg fikk et guidet overblikk over byen helt gratis. Helt ok. Ljubljana, I’ll be back.

Sliten turist.

Vesna måtte videre og det måtte jeg også, jeg hadde tross alt planer om å gjøre det absolutt kuleste på turen min hittil:  over grensa fra Slovenia til Italia. Det viste seg å være en lite minneverdig greie: da jeg gikk ut av togstasjonen i Nova Gorica i Slovenia, gikk jeg over et fotgjengerfelt og lurte litt på hvor den kule grenseovergangen var, og forstod plutselig at jeg ved å gå over de hvite stripene allerede hadde passert grensa, og nå befant meg i Gorizia, Italia. Jaja, shit au. For å gjøre en lang historie kort: hostellet jeg hadde forsøkt å bestille dagen i forveien viste seg å være supershady, så jeg endte opp med å kapitulere på et dyrt firestjernershotell isteden. Stor takk til resepsjonisten for ikke å gjøre store øyne da jeg dukket opp i resepsjonen seende ut som en blanding av et takras og en druknet katt (neida, det regnet ikke – jeg var svett), med ønske om et rom for natten.

Italia var for varmt for meg, og allerede morgenen etter reiste jeg videre. Jeg smilte og takket pent til mannen på togstasjonen i Milano da jeg ga han «alt jeg hadde» (1 euro og 50 cent) fordi han viste meg vei til et billettkontor uten kø (jeg hadde ikke rukket toget videre om ikke) og sa «trudde du» høyt til meg selv da jeg raste videre til riktig perrong. Han ville ha 30 euro, og det trodde han han kunne få – bare fordi jeg er ung, blond og så superstressa ut. «Glem det», tenkte jeg og raste videre til Sveits, sjukt sliten og nedfor, men fornøyd med at Italia bare klarte å ‘robbe’ meg for penger én gang (på det sjukt dyre firestjernershotellet, altså, jeg har fortsatt lommeboka mi).

Dag 6 på tur ankom jeg Brig i Sveits, og der skjedde det så mye og så lite at den delen av turen fortjener å være Eurotrippin’ del 2. Stay tuned.

PS: Var på sykkeltur i Slovenia. Det var fint.

Bare Line · Reise

THANK YOU LATVIA

After 5 nights in Latvia I fell in love. From countryside to city to beach; I had no idea one single country could meet all my travel needs and make me feel that satisfied. I’ve been chilling in a hammock, staring at the fields during them late nights, laughed and danced, felt at ease at the beach, and seen the jugend style in Riga.

Staying at Rāmavas muiza gave me so much time to think about what is important to me. The entire trip gave me back some of my lust for life and showed me that I can still enjoy living. I started to remember the spark, and now that I’m back home I’ve impulsively made a massive decision. I’m going interrailing through Europe! 

Third of July I will be off, and I’ll be back sometime around the 22nd. I feel desperate, crazy, scared, anxious, dumb, hopeless, courageous, stupid, way too committed, and I’m seriously worried about what others will think – but. I also have butterflies in my stomach, and when I manage to zone out everyone else a huge grin appears and I feel excited. I will do this for me, and if it all goes wrong I can always go back home.

I’m remembering how I felt when I spontaneously went to live in Madrid six years ago, when I went to camp in Finland in 2015. How amazing deciding to attend the autumn seminar in Slovenia two years ago made me feel. The intens feeling of joy after camp last year. Not to mention the trip to Italy in 2014. Boskoop, Amsterdam, Miami and Orlando in 2013. And now going to a grand prep team meeting in Latvia for almost a week. I’ve felt happy, a feeling that sadly rarely appears in my life.

I’ve been afraid of traveling for so long, because of my mental and physical health, and I thought I was done with traveling for many years. I actually thought it was bad for me. I’m so scared of this trip I’m about to shit my pants, which all in all makes be believe this is what I need right now. I will challenge myself, breathe, and go on an adventure.

//all the pictures are taken by Enni Liinoja.

Jeg har forelsket meg i Latvia. Jeg har stått rett opp og ned og pustet og sett utover jorder og hav, ligget i en hengekøye og kikket på himmelen mens fuglene sang. Jeg har ledd, danset og følt meg levende.

Jeg har på sett og vis fått livslysten tilbake, og jeg har derfor bestemt meg for å reise med tog gjennom Europa fra tredje til sånn cirka 22 juli. Jeg føler meg gal, dum og litt sjuk i huet. Men nå er det bestemt. Flybilletter til Zagreb og interrail-pass bestilt, jeg drar! 

Bare Line · Kjærlighet

PÅ EN DÅRLIG DAG

 

IMG_0142Depresjon, er det å være: nedtrykt, nedstemt, sliten, deppa, trist, full av savn, rastløs, sint, frustrert, lei, litt uttafor?

Eller er det: håpløshet, tomhet, mørke, skam, energiløshet, selvforakt, selvhat, indre uro?

På en god dag finner jeg meg selv i den øverste kategorien. Jeg dupper inn og ut av den endeløse følelsen av å være nedstemt og uttafor, men om jeg er heldig kan jeg likevel klare å «bare». Om det er å stå opp før klokka tolv, spise mer enn en halv pakke polarbrød på en dag, pusse tenner. Flytte meg fra senga til sofaen, og fra sofaen til senga i høvelig tid. Gå en tur, kort eller lang, og tenke at det er godt nok for i dag.

IMG_7540

På en dårlig dag er det mørkt. Selv det å gå i postkassa føles ut som et triathlon, for ikke å snakke om det å stå opp, føle seg opplagt og snakke med andre mennesker. Det er ikke «bare» å gjøre noe som helst, selv det som for friske mennesker virker tåpelig å ikke orke. På dårlige føler jeg meg ofte som dette:

«Jeg føler meg som verdens dårligste menneske. Jeg klarer ikke å være der for de jeg bryr meg om på den måten jeg ønsker. Jeg klarer ikke å konsentrere meg nok til å lese en bok, langt mindre pensum. Jeg klarer ikke å jobbe, jeg klarer så vidt å ta vare på meg selv. Å gå på butikken er et ork. Å betale regninger er et ork. Å være med folk er et ork. Å stå opp er et ork. Å leve er et ork.

Og det aller verste er meldingene jeg ser men ikke har energi til å svare på. Brevet jeg har tenkt på å skrive. Overraskelsen jeg har tenkt på å sende av gårde i posten. Deg jeg har tenkt på å besøke. Deg jeg har fortalt at jeg skal ta en kaffe med.

Deg jeg ikke har snakket med på lenge men som jeg tenker på nesten hver eneste dag. Fordi jeg er glad i deg, og jeg bryr meg om deg. Men jeg er tom for energi. Jeg er tom for livslyst. Kanskje.

Jeg vil bare ha energien tilbake! Jeg vil løpe, jakte på sommerfugler, hoppe på trampoline, blåse såpebobler, bade, lage snømann og ake, plukke blåbær. Våkne hver morgen og være uthvilt. Føle meg våken og opplagt før jeg går på jobb. Ikke ha vondt i kroppen hele tiden. Føle at kroppen er sterk, sunn og frisk. Gå på kafé, være med venner. Ha latterkrampe».

I dag er en god dag. Jeg har stått opp tidlig, spist frokost og gått en lang tur i skogen. Hvordan i morgen blir vet jeg ikke enda, og om jeg orker å snakke med noen i dag er heller uvisst. Kanskje har jeg brukt opp all energien i dag, kanskje ikke.

cropped-img_0704.jpg

Bare Line · Kjærlighet

TOM FOR ORK

Kjære Line.

Det er helt greit å være tom for ork. Du skal ikke skamme deg fordi du så vidt orker å gå ut av senga. Det er heller ingenting i veien for å gå i joggebukse en hel uke i strekk, og ligge på sofaen og se tre sesonger av Skam på bare 2 dager. Det er også lov å være så sliten at du ender opp med å sove 24 timer sammenlagt på de samme to dagene.

Jeg vet at du er så sliten at bare det å skulle gå ut med søpla er et ork. Jeg vet at du har det fysisk vondt inni deg fordi du ikke har energi til å være tilstede sammen med folk, og fordi du ikke orker å gå deg en tur i det fine vårværet. Jeg vet at du er så innmari lei deg fordi kroppen din er så sinnsykt tung og sliten, når du aller helst skulle ønske at den var sterk, frisk og sunn.

Jeg vet at du har dårlig samvittighet fordi du ikke har tatt en runde med støvsugeren, ikke har vasket opp, og ikke har tørket støv. Jeg vet også at du prøver å late som ingenting, og at du ikke vil vise verden at hverdagen er tung og vanskelig fordi du er så sliten.

Men kjære Line, vet du hva? I dag sto du opp. Du gikk ut av senga, og tok på deg joggebuksa. Du spiste frokost. Du vannet plantene. Du dusja, til og med. Og noen ganger så er det det eneste du trenger å tenke at du må gjøre. Stå opp, altså. Orker du ikke å dusje, så orker du ikke å dusje. Det kommer en dag i morgen også. Nyt det å gjøre ingenting, kast den dårlige samvittigheten ut av vinduet, aksepter at du er sliten og kast bort tid med den største glede.

Slapp av ♥

Bare Line · Kjærlighet

Kjære Line

Jeg vet at du er sykere enn du viser verden, jeg vet at du sliter og jeg vet at du har lyst til å gi opp. Jeg vet at du er redd for hva morgendagen bringer hver eneste kveld, og at angsten og depresjonen drar deg inn i mørket. Pulsen stiger, kroppen fylles av uro, og du får ikke sove. Du våkner like trøtt og sliten som da du la deg, hever hodet og prøve å kjempe deg igjennom en ny dag. Jeg vet at du tror at alt du gjør er feil, og at du tror alle tenker at du bare sier dumme og teite ting, og at du oppfører deg som en snørrunge og er et forferdelig menneske. Jeg vet at du er usikker og nervøs, stressa og mye redd. Jeg vet at du tror at du ikke får til noen ting, og at du tror det du får til ikke er bra nok, godt nok eller mye nok.

Men, jeg er her for deg. Jeg står som en bautastein, ved siden av deg eller bare inni ditt eget hode. Jeg snakker ikke så mye, men jeg er trygg og varm og god, du kan stole på meg og jeg vil alltid, alltid være her. Jeg godter meg ikke, jeg er ikke skadefro, jeg holder deg i hånden når du trenger det og stryker deg over hodet om det er det du ønsker. Jeg er din egen lille Skybert, med selektiv mutisme og et godt og varmt innbilt fang. Jeg er din gode selvfølelse, ditt gode selvbilde – som du tror er så langt unna deg at du bare kan se meg for deg som en aldri så liten usynlig bestemorskikkelse ved din side.

Over tid vil du forhåpentligvis forstå at jeg er en del av deg, at du er meg, og at den roen og tryggheten du ser for deg at jeg har – den har du også. I mellomtiden gir jeg deg et aldri så lite tilbakeblikk på uke 10, en uke med både oppturer, nedturer og spennende og morsomme opplevelser.

Mandag: Du var så trøtt der du satt med kaffekoppen i hånda at du ikke skjønte at den varme følelsen på magen var deg selv som helte kaffen ut av koppen og utover t-skjorta. Du slappet av med andre ord, og det er bra!  Tirsdag: For å kvitte deg med rastløsheten tok du et gedigent oppgjør med boden, badet og bokhylla, mens du tulledanset til Dollie på kassett på boomblasteren. Du storkoste deg med andre ord, og det er bra!Fredag/lørdag/søndag: Du hentet Kasper i ny barnehage, dere besøkte oldeforeldre og gode venner, bygget lego, togbane og lo, og Kasper lekte Kaptein Sabeltann i badekaret. Du nøt det med andre ord, og det er bra!

Og sist men ikke minst, avokadospiren blir større og større for hver eneste dag som går, og du gleder deg så innmari til å komme hjem i morgen for å se hvor mye lengre den har blitt. Du har noe å se frem til med andre ord, og det er bra!

Kjære Line: du er god nok – hilsen deg selv.

Bare Line · Hverdag

En slags, oppdatering

Den nevnte skrivesperren holder seg godt i live, men etter mye om og men har jeg klart å lure meg langt nok rundt den til å skrive et lite slags oppdateringsinnlegg likevel. Det blir jo fort langt mellom postene her, så hva driver jeg egentlig med for tida?

Som regel er det akkurat som dette: på dagtid løper jeg rundt, fra frivilligsentralen innom voksenopplæringa til kontoret – og jeg storkoser meg på veien. Jeg er med på møter, løser problemer, snakker med utrolig mange flotte og hyggelige mennesker, planlegger og gjennomfører. På ettermiddagene lager jeg middag, vasker klær, leker med lego, er ute i gatene og sykler, går på spankkurs, tørker støv og gjør ablegøyer. På kveldstid prøver jeg å lese pensum og skrive brev, blogge og skrive skoleoppgaver – men som regel skrur hjernen seg av så fort trollmor er ferdig sunget, og jeg er ferdig for dagen. Helgene fyller jeg med sosiale aktiviteter, som for eksempel oppstartsseminar på Rauland med Studentorganisasjonen i Telemark og høstkurs i Ålesund med et godt utvalgt av Norges herligste 4H-alumner. Eller så henter jeg meg inn med så lite aktivitet som mulig, og tar et skippertak på rydding og vasking eller pensumlesing, mens jeg nyter å ikke måtte rekke eller planlegge noen ting.

Jeg har fått meg et verv i ledergruppa på høyskolen i år, instituttansvarlig, som det så flott heter – og i forbindelse med det er det nok av ting å henge fingrene i. Samtidig har frivilligsentralen flyttet inn i nye lokaler, på akkurat samme sted som voksenopplæringa holder til, og der er det så mange flotte mennesker at den tiden jeg ikke bruker på kontoret eller med skolearbeid prioriterer jeg å tilbringe akkurat der – midt i suppa av Notoddens herligste befolkning. Jeg hjelper til både på frivilligsentralen, og i diverse undervisningstimer på voksenopplæringa. Så har jeg selvfølgelig ikke glemt «gutta» mine, så hver tirsdag morgen drikker jeg fortsatt kaffe med byens kjekkeste pensjonister, og hver uke er det plutselig et nytt og spennende møte å forberede seg til. Samtidig har det sosiale livet mitt blomstret, og vi blir invitert på middager eller kaféturer, og hygger oss verre med masse flotte mennesker.

Det som er så innmari fint midt oppi denne sjongleringskunsten jeg bedriver om dagen, er at det er så givende. Jeg gleder meg til å gå på skolen, jeg gleder meg til å drikke kaffe, jeg gleder meg til å lære bort norsk så godt det lar seg gjøre. Det er selvfølgelig en utfordrende balansegang midt oppi det hele, som jeg prøver så godt jeg kan å være meg bevisst, men jeg lærer for hver dag som går – og kjenner på hele kroppen hvordan ting endelig har begynt å gå min vei. Jeg begynner å forstå hva jeg trenger å gjøre for å ha det best mulig, og jeg merker hvor godt det er for sjela å kose seg på veien dit. Jeg oppdager nye ting jevnlig, reflekterer og justerer kursen, og passer på å huske på både meg selv og Kasper midt i det hele. Det er lys i tunnelen, og det lover godt!

Instagramkontoen min har fått et naturlig preg, Snapchat brukes bare til tullball og kjedelige oppdateringer og er snart på vei ut av smartphonen, jeg dukker jevnlig opp i lokalavisa men har ikke blitt noe mer spennende på facebook, mailen er fortsatt min kjæreste app og i november reiser jeg til Slovenia i en hel uke! Og så har jeg forresten fått tatt den tatoveringen jeg snakket om, og dipdyet håret blått – den beste avgjørelsen jeg har tatt på mange år. Jeg krysser fingrene for at trenden fortsetter fremover, men muligens krydret med litt mindre skrivesperre.

Sånn, det var det lille slags oppdateringsinnlegget. Snakkas plutselig, da!

Bare Line

Hverdagens antiklimaks

Hverdagen er her, og den traff meg hardt i ansiktet. Ikke fordi det er tungt å stå opp tidlig, hente og levere i barnehagen og finne tilbake til rutinene, men fordi det ikke skjer noen ting. Jeg kom hjem fra Finland med en følelse av uovervinnelighet i kroppen, en følelse av å være til nytte, med sommerfugler i magen og et slitent men lykkelig smil om munnen. Nå sitter jeg her og leter etter ord som kan beskrive hvordan det er å være hjemme igjen, og det eneste som dukker opp er antiklimaks.

Heldigvis betyr det ikke noe annet enn at juli har vært fantastisk, med både bilferie og nordisk 4H-leir i Finland. Sistnevnte var et høydepunkt av de virkelig store, og jeg har allerede meldt meg på høstkurs i Ålesund i september. 4H-gnisten i meg er tent etter seks år i dvalemodus, og muligheten til å ta lederansvar på leir har gjort så jeg igjen har forstått hvorfor studiet jeg snart er ferdig med (!!) er det rette for meg. Det har vært så utrolig deilig å kunne hjelpe til, og å føle at det har vært bruk for meg! Om to uker starter jeg på det siste året på høyskolen, de siste eksamenene skal tas og bacheloren skal skrives, og hver gang jeg tenker på det får jeg spente sommerfugler i magen. Jeg håper og tror det blir minst like bra som de to forrige!

Hvordan var sommeren for deg? Var hverdagsstarten god? 

Bare Line · Kjærlighet

Å bare være slik

Jeg sitter på bordet, nesten i vinduskarmen, og ser skyene rulle inn over byen. Jeg hører på vindkastene som bygger seg opp i styrke, og venter på at lyden av regn skal slå ned og legge seg som et lokk over alle de andre lydene. Fuglene slutter å synge, og plutselig hører jeg bare overdøvende plask av dråper som treffer.

Jeg innser at det er lenge siden jeg bare har vært slik, og tatt innover meg hvor mektig naturen er. Skyene deler seg i det fjerne, og snødekte fjelltopper kommer til syne, før de igjen forsvinner like majestetisk og duvende som de kom.

Den store, gråhvite massen tar over himmelen med en bevegelse så sakte at man virkelig må ta innover seg at den kommer nærmere – man skulle tro den er stolt av å være det den er – uforanderlig i sin foranderlighet, stor, kraftig og uovervinnerlig.

Klokken på veggen tikker av sted på sin vante gang i bakgrunnen, roen kan tas og føles på. Tåka snirkler seg frem mellom barskogen i det fjerne, og jeg føler meg priviligert som kan sitte å overvåke det hele. Den driver av sted, foran noe, bak noe annet – som en slags naturens lek vi aldri kommer til å forstå.

Jeg hører et tungt pust etterfulgt av et snork fra barnerommet, mens jeg følger to fugler i sin samkjørte flygning over landskapet. De ligger på luften og er ett med omgivelsene, og blir sakte men sikkert til to sorte prikker det ikke lenger er mulig å se.

Skyene trekker seg tilbake, og mens vinden sakte avtar får jeg et glimt av det som et eller annet sted der langt borte er kveldens spektakulære solnedgang. Regnet kom aldri i kveld, men øyeblikket, det var der.

Jeg takker meg selv for at jeg ga meg selv tid til å ikke forstyrres, ikke være bekymret eller opptatt – og trekker meg ut av boblen og tilbake til hverdagens sysler. Det er fortsatt noe som må gjøres før hodet treffer puta og den eventyrlige ferden til drømmeland påbegynnes – jeg lager meg en kopp te og lar naturens ro prege det som står igjen.

Fredfullt. Rolig. Fint.