Bare Line · Reise

THANK YOU LATVIA

After 5 nights in Latvia I fell in love. From countryside to city to beach; I had no idea one single country could meet all my travel needs and make me feel that satisfied. I’ve been chilling in a hammock, staring at the fields during them late nights, laughed and danced, felt at ease at the beach, and seen the jugend style in Riga.

Staying at Rāmavas muiza gave me so much time to think about what is important to me. The entire trip gave me back some of my lust for life and showed me that I can still enjoy living. I started to remember the spark, and now that I’m back home I’ve impulsively made a massive decision. I’m going interrailing through Europe! 

Third of July I will be off, and I’ll be back sometime around the 22nd. I feel desperate, crazy, scared, anxious, dumb, hopeless, courageous, stupid, way too committed, and I’m seriously worried about what others will think – but. I also have butterflies in my stomach, and when I manage to zone out everyone else a huge grin appears and I feel excited. I will do this for me, and if it all goes wrong I can always go back home.

I’m remembering how I felt when I spontaneously went to live in Madrid six years ago, when I went to camp in Finland in 2015. How amazing deciding to attend the autumn seminar in Slovenia two years ago made me feel. The intens feeling of joy after camp last year. Not to mention the trip to Italy in 2014. Boskoop, Amsterdam, Miami and Orlando in 2013. And now going to a grand prep team meeting in Latvia for almost a week. I’ve felt happy, a feeling that sadly rarely appears in my life.

I’ve been afraid of traveling for so long, because of my mental and physical health, and I thought I was done with traveling for many years. I actually thought it was bad for me. I’m so scared of this trip I’m about to shit my pants, which all in all makes be believe this is what I need right now. I will challenge myself, breathe, and go on an adventure.

I could talk about this, myself and my strange mind for hours and days, but for now I’ll share this video with you. Look at it, breathe, and remember why you love to travel ♥

//all the pictures are taken by Enni Liinoja.

Jeg har forelsket meg i Latvia. Jeg har stått rett opp og ned og pustet og sett utover jorder og hav, ligget i en hengekøye og kikket på himmelen mens fuglene sang. Jeg har ledd, danset og følt meg levende.

Jeg har på sett og vis fått livslysten tilbake, og jeg har derfor bestemt meg for å reise med tog gjennom Europa fra tredje til sånn cirka 22 juli. Jeg føler meg gal, dum og litt sjuk i huet. Men nå er det bestemt. Flybilletter til Zagreb og interrail-pass bestilt, jeg drar! 

Bare Line · Kjærlighet

PÅ EN DÅRLIG DAG

 

IMG_0142Depresjon, er det å være: nedtrykt, nedstemt, sliten, deppa, trist, full av savn, rastløs, sint, frustrert, lei, litt uttafor?

Eller er det: håpløshet, tomhet, mørke, skam, energiløshet, selvforakt, selvhat, indre uro?

På en god dag finner jeg meg selv i den øverste kategorien. Jeg dupper inn og ut av den endeløse følelsen av å være nedstemt og uttafor, men om jeg er heldig kan jeg likevel klare å «bare». Om det er å stå opp før klokka tolv, spise mer enn en halv pakke polarbrød på en dag, pusse tenner. Flytte meg fra senga til sofaen, og fra sofaen til senga i høvelig tid. Gå en tur, kort eller lang, og tenke at det er godt nok for i dag.

IMG_7540

På en dårlig dag er det mørkt. Selv det å gå i postkassa føles ut som et triathlon, for ikke å snakke om det å stå opp, føle seg opplagt og snakke med andre mennesker. Det er ikke «bare» å gjøre noe som helst, selv det som for friske mennesker virker tåpelig å ikke orke. På dårlige føler jeg meg ofte som dette:

«Jeg føler meg som verdens dårligste menneske. Jeg klarer ikke å være der for de jeg bryr meg om på den måten jeg ønsker. Jeg klarer ikke å konsentrere meg nok til å lese en bok, langt mindre pensum. Jeg klarer ikke å jobbe, jeg klarer så vidt å ta vare på meg selv. Å gå på butikken er et ork. Å betale regninger er et ork. Å være med folk er et ork. Å stå opp er et ork. Å leve er et ork.

Og det aller verste er meldingene jeg ser men ikke har energi til å svare på. Brevet jeg har tenkt på å skrive. Overraskelsen jeg har tenkt på å sende av gårde i posten. Deg jeg har tenkt på å besøke. Deg jeg har fortalt at jeg skal ta en kaffe med.

Deg jeg ikke har snakket med på lenge men som jeg tenker på nesten hver eneste dag. Fordi jeg er glad i deg, og jeg bryr meg om deg. Men jeg er tom for energi. Jeg er tom for livslyst. Kanskje.

Jeg vil bare ha energien tilbake! Jeg vil løpe, jakte på sommerfugler, hoppe på trampoline, blåse såpebobler, bade, lage snømann og ake, plukke blåbær. Våkne hver morgen og være uthvilt. Føle meg våken og opplagt før jeg går på jobb. Ikke ha vondt i kroppen hele tiden. Føle at kroppen er sterk, sunn og frisk. Gå på kafé, være med venner. Ha latterkrampe».

I dag er en god dag. Jeg har stått opp tidlig, spist frokost og gått en lang tur i skogen. Hvordan i morgen blir vet jeg ikke enda, og om jeg orker å snakke med noen i dag er heller uvisst. Kanskje har jeg brukt opp all energien i dag, kanskje ikke.

cropped-img_0704.jpg

Bare Line · Kjærlighet

TOM FOR ORK

Kjære Line.

Det er helt greit å være tom for ork. Du skal ikke skamme deg fordi du så vidt orker å gå ut av senga. Det er heller ingenting i veien for å gå i joggebukse en hel uke i strekk, og ligge på sofaen og se tre sesonger av Skam på bare 2 dager. Det er også lov å være så sliten at du ender opp med å sove 24 timer sammenlagt på de samme to dagene.

Jeg vet at du er så sliten at bare det å skulle gå ut med søpla er et ork. Jeg vet at du har det fysisk vondt inni deg fordi du ikke har energi til å være tilstede sammen med folk, og fordi du ikke orker å gå deg en tur i det fine vårværet. Jeg vet at du er så innmari lei deg fordi kroppen din er så sinnsykt tung og sliten, når du aller helst skulle ønske at den var sterk, frisk og sunn.

Jeg vet at du har dårlig samvittighet fordi du ikke har tatt en runde med støvsugeren, ikke har vasket opp, og ikke har tørket støv. Jeg vet også at du prøver å late som ingenting, og at du ikke vil vise verden at hverdagen er tung og vanskelig fordi du er så sliten.

Men kjære Line, vet du hva? I dag sto du opp. Du gikk ut av senga, og tok på deg joggebuksa. Du spiste frokost. Du vannet plantene. Du dusja, til og med. Og noen ganger så er det det eneste du trenger å tenke at du må gjøre. Stå opp, altså. Orker du ikke å dusje, så orker du ikke å dusje. Det kommer en dag i morgen også. Nyt det å gjøre ingenting, kast den dårlige samvittigheten ut av vinduet, aksepter at du er sliten og kast bort tid med den største glede.

Slapp av ♥

Bare Line · Kjærlighet

Kjære Line

Jeg vet at du er sykere enn du viser verden, jeg vet at du sliter og jeg vet at du har lyst til å gi opp. Jeg vet at du er redd for hva morgendagen bringer hver eneste kveld, og at angsten og depresjonen drar deg inn i mørket. Pulsen stiger, kroppen fylles av uro, og du får ikke sove. Du våkner like trøtt og sliten som da du la deg, hever hodet og prøve å kjempe deg igjennom en ny dag. Jeg vet at du tror at alt du gjør er feil, og at du tror alle tenker at du bare sier dumme og teite ting, og at du oppfører deg som en snørrunge og er et forferdelig menneske. Jeg vet at du er usikker og nervøs, stressa og mye redd. Jeg vet at du tror at du ikke får til noen ting, og at du tror det du får til ikke er bra nok, godt nok eller mye nok.

Men, jeg er her for deg. Jeg står som en bautastein, ved siden av deg eller bare inni ditt eget hode. Jeg snakker ikke så mye, men jeg er trygg og varm og god, du kan stole på meg og jeg vil alltid, alltid være her. Jeg godter meg ikke, jeg er ikke skadefro, jeg holder deg i hånden når du trenger det og stryker deg over hodet om det er det du ønsker. Jeg er din egen lille Skybert, med selektiv mutisme og et godt og varmt innbilt fang. Jeg er din gode selvfølelse, ditt gode selvbilde – som du tror er så langt unna deg at du bare kan se meg for deg som en aldri så liten usynlig bestemorskikkelse ved din side.

Over tid vil du forhåpentligvis forstå at jeg er en del av deg, at du er meg, og at den roen og tryggheten du ser for deg at jeg har – den har du også. I mellomtiden gir jeg deg et aldri så lite tilbakeblikk på uke 10, en uke med både oppturer, nedturer og spennende og morsomme opplevelser.

Mandag: Du var så trøtt der du satt med kaffekoppen i hånda at du ikke skjønte at den varme følelsen på magen var deg selv som helte kaffen ut av koppen og utover t-skjorta. Du slappet av med andre ord, og det er bra!  Tirsdag: For å kvitte deg med rastløsheten tok du et gedigent oppgjør med boden, badet og bokhylla, mens du tulledanset til Dollie på kassett på boomblasteren. Du storkoste deg med andre ord, og det er bra!Fredag/lørdag/søndag: Du hentet Kasper i ny barnehage, dere besøkte oldeforeldre og gode venner, bygget lego, togbane og lo, og Kasper lekte Kaptein Sabeltann i badekaret. Du nøt det med andre ord, og det er bra!

Og sist men ikke minst, avokadospiren blir større og større for hver eneste dag som går, og du gleder deg så innmari til å komme hjem i morgen for å se hvor mye lengre den har blitt. Du har noe å se frem til med andre ord, og det er bra!

Kjære Line: du er god nok – hilsen deg selv.

Bare Line · Hverdag

En slags, oppdatering

Den nevnte skrivesperren holder seg godt i live, men etter mye om og men har jeg klart å lure meg langt nok rundt den til å skrive et lite slags oppdateringsinnlegg likevel. Det blir jo fort langt mellom postene her, så hva driver jeg egentlig med for tida?

Som regel er det akkurat som dette: på dagtid løper jeg rundt, fra frivilligsentralen innom voksenopplæringa til kontoret – og jeg storkoser meg på veien. Jeg er med på møter, løser problemer, snakker med utrolig mange flotte og hyggelige mennesker, planlegger og gjennomfører. På ettermiddagene lager jeg middag, vasker klær, leker med lego, er ute i gatene og sykler, går på spankkurs, tørker støv og gjør ablegøyer. På kveldstid prøver jeg å lese pensum og skrive brev, blogge og skrive skoleoppgaver – men som regel skrur hjernen seg av så fort trollmor er ferdig sunget, og jeg er ferdig for dagen. Helgene fyller jeg med sosiale aktiviteter, som for eksempel oppstartsseminar på Rauland med Studentorganisasjonen i Telemark og høstkurs i Ålesund med et godt utvalgt av Norges herligste 4H-alumner. Eller så henter jeg meg inn med så lite aktivitet som mulig, og tar et skippertak på rydding og vasking eller pensumlesing, mens jeg nyter å ikke måtte rekke eller planlegge noen ting.

Jeg har fått meg et verv i ledergruppa på høyskolen i år, instituttansvarlig, som det så flott heter – og i forbindelse med det er det nok av ting å henge fingrene i. Samtidig har frivilligsentralen flyttet inn i nye lokaler, på akkurat samme sted som voksenopplæringa holder til, og der er det så mange flotte mennesker at den tiden jeg ikke bruker på kontoret eller med skolearbeid prioriterer jeg å tilbringe akkurat der – midt i suppa av Notoddens herligste befolkning. Jeg hjelper til både på frivilligsentralen, og i diverse undervisningstimer på voksenopplæringa. Så har jeg selvfølgelig ikke glemt «gutta» mine, så hver tirsdag morgen drikker jeg fortsatt kaffe med byens kjekkeste pensjonister, og hver uke er det plutselig et nytt og spennende møte å forberede seg til. Samtidig har det sosiale livet mitt blomstret, og vi blir invitert på middager eller kaféturer, og hygger oss verre med masse flotte mennesker.

Det som er så innmari fint midt oppi denne sjongleringskunsten jeg bedriver om dagen, er at det er så givende. Jeg gleder meg til å gå på skolen, jeg gleder meg til å drikke kaffe, jeg gleder meg til å lære bort norsk så godt det lar seg gjøre. Det er selvfølgelig en utfordrende balansegang midt oppi det hele, som jeg prøver så godt jeg kan å være meg bevisst, men jeg lærer for hver dag som går – og kjenner på hele kroppen hvordan ting endelig har begynt å gå min vei. Jeg begynner å forstå hva jeg trenger å gjøre for å ha det best mulig, og jeg merker hvor godt det er for sjela å kose seg på veien dit. Jeg oppdager nye ting jevnlig, reflekterer og justerer kursen, og passer på å huske på både meg selv og Kasper midt i det hele. Det er lys i tunnelen, og det lover godt!

Instagramkontoen min har fått et naturlig preg, Snapchat brukes bare til tullball og kjedelige oppdateringer og er snart på vei ut av smartphonen, jeg dukker jevnlig opp i lokalavisa men har ikke blitt noe mer spennende på facebook, mailen er fortsatt min kjæreste app og i november reiser jeg til Slovenia i en hel uke! Og så har jeg forresten fått tatt den tatoveringen jeg snakket om, og dipdyet håret blått – den beste avgjørelsen jeg har tatt på mange år. Jeg krysser fingrene for at trenden fortsetter fremover, men muligens krydret med litt mindre skrivesperre.

Sånn, det var det lille slags oppdateringsinnlegget. Snakkas plutselig, da!

Bare Line

Hverdagens antiklimaks

Hverdagen er her, og den traff meg hardt i ansiktet. Ikke fordi det er tungt å stå opp tidlig, hente og levere i barnehagen og finne tilbake til rutinene, men fordi det ikke skjer noen ting. Jeg kom hjem fra Finland med en følelse av uovervinnelighet i kroppen, en følelse av å være til nytte, med sommerfugler i magen og et slitent men lykkelig smil om munnen. Nå sitter jeg her og leter etter ord som kan beskrive hvordan det er å være hjemme igjen, og det eneste som dukker opp er antiklimaks.

Heldigvis betyr det ikke noe annet enn at juli har vært fantastisk, med både bilferie og nordisk 4H-leir i Finland. Sistnevnte var et høydepunkt av de virkelig store, og jeg har allerede meldt meg på høstkurs i Ålesund i september. 4H-gnisten i meg er tent etter seks år i dvalemodus, og muligheten til å ta lederansvar på leir har gjort så jeg igjen har forstått hvorfor studiet jeg snart er ferdig med (!!) er det rette for meg. Det har vært så utrolig deilig å kunne hjelpe til, og å føle at det har vært bruk for meg! Om to uker starter jeg på det siste året på høyskolen, de siste eksamenene skal tas og bacheloren skal skrives, og hver gang jeg tenker på det får jeg spente sommerfugler i magen. Jeg håper og tror det blir minst like bra som de to forrige!

Hvordan var sommeren for deg? Var hverdagsstarten god? 

Bare Line · Kjærlighet

Å bare være slik

Jeg sitter på bordet, nesten i vinduskarmen, og ser skyene rulle inn over byen. Jeg hører på vindkastene som bygger seg opp i styrke, og venter på at lyden av regn skal slå ned og legge seg som et lokk over alle de andre lydene. Fuglene slutter å synge, og plutselig hører jeg bare overdøvende plask av dråper som treffer.

Jeg innser at det er lenge siden jeg bare har vært slik, og tatt innover meg hvor mektig naturen er. Skyene deler seg i det fjerne, og snødekte fjelltopper kommer til syne, før de igjen forsvinner like majestetisk og duvende som de kom.

Den store, gråhvite massen tar over himmelen med en bevegelse så sakte at man virkelig må ta innover seg at den kommer nærmere – man skulle tro den er stolt av å være det den er – uforanderlig i sin foranderlighet, stor, kraftig og uovervinnerlig.

Klokken på veggen tikker av sted på sin vante gang i bakgrunnen, roen kan tas og føles på. Tåka snirkler seg frem mellom barskogen i det fjerne, og jeg føler meg priviligert som kan sitte å overvåke det hele. Den driver av sted, foran noe, bak noe annet – som en slags naturens lek vi aldri kommer til å forstå.

Jeg hører et tungt pust etterfulgt av et snork fra barnerommet, mens jeg følger to fugler i sin samkjørte flygning over landskapet. De ligger på luften og er ett med omgivelsene, og blir sakte men sikkert til to sorte prikker det ikke lenger er mulig å se.

Skyene trekker seg tilbake, og mens vinden sakte avtar får jeg et glimt av det som et eller annet sted der langt borte er kveldens spektakulære solnedgang. Regnet kom aldri i kveld, men øyeblikket, det var der.

Jeg takker meg selv for at jeg ga meg selv tid til å ikke forstyrres, ikke være bekymret eller opptatt – og trekker meg ut av boblen og tilbake til hverdagens sysler. Det er fortsatt noe som må gjøres før hodet treffer puta og den eventyrlige ferden til drømmeland påbegynnes – jeg lager meg en kopp te og lar naturens ro prege det som står igjen.

Fredfullt. Rolig. Fint.

Bare Line · Tenketid

Jeg er ikke supermann

Jeg får ikke sove. Jeg vet hvorfor. Mens jeg venter på at sove-teen skal bli kald nok til å drikkes tenkte jeg at jeg kan prøve å formulere noe jeg har tenkt på å skrive om lenge. Det passer seg jo, sånn midt på natta.

For en liten stund siden kom jeg over denne kommentaren herJeg har ingen diagnose, jeg er ikke kronisk syk, men det var så deilig å se noen sette ord på det likevel. Noe som jeg selv har strevet med å sette ord på så lenge.

«Dette klarer du, supermom ;)»

De (dere) mener det godt, alle sammen. Jeg vet det og forstår det så innmari godt – jeg gjør det helt sikkert selv også fra tid til annen, og det gjør det enda vanskeligere å si noe om. Vi vil jo alle bare si det som er riktig når vi ser at noen strever, men hvordan kan vi vite hva som er det rette å si? Jeg av alle, som tidligere har skrevet om at ingen andre enn meg selv vet hva nettopp jeg trenger for å få en litt bedre hverdag når ting er vanskelig, burde egentlig sagt noe om dette før.

«Du av alle får til dette her, du er jo så sterk!»

Som de fleste av dere som er innom å titter her jevnlig vet, så har jeg gått på kurs i depresjonsmestring denne høsten. I tillegg har det vært mye sykdom, logistikk og annet som har gjort semesteret vanskelig å takle. Det har vært en berg- og dalbane, og for hver nedtur har det vært vanskelig å komme seg tilbake til hundre prosent. Nå har jeg ikke mer igjen å gå på. Jeg er utmattet og utslitt.

«Men du er jo så flink, dette går bra!»

Det viktigste jeg har lært av å gå på kurs i høst, er at jeg må bli snillere med meg selv. Jeg må lytte til kroppen og dens behov, og samtidig må jeg senke kravene til meg selv. Jeg klarer ikke alt. Det er ingen som forventer at jeg skal klare alt. Dessverre har mange år med nettopp disse ordene gjort at det er akkurat den forventningen jeg har til meg selv. Jeg skal klare alt. Ryddig hus og hjem, pedagogisk riktig oppdragelse, gode karakterer, si ja til alt og stille opp der det trengs. Og gjerne litt ekstra, i form av spennende prosjekter eller en ekstra innsats der det passer.

«Du klarer liksom alt, du».

Etter alle disse årene med skyhøy mur og tro på at det viktigste er å være sterk, så sterk – så ser jeg nå at jeg har et kjempestort behov for å være sårbar. For å tillate meg selv å være svak. Å godta at jeg ikke klarer alt, at jeg ikke er så flink til alt. Derfor spør jeg dere nå, pent, om dere kan slutte å si nettopp det til meg. At jeg er sterk. Flink. At jeg klarer alt. For det er ikke det jeg trenger å høre, ikke akkurat nå.

«Hvordan får du det til? Du gjør jo alt riktig!»

Akkurat nå trenger jeg trøstende ord som forteller meg at det går over, men at det er jævlig når det står på. Som forteller meg at det er lov å si nei, at det er lov å ikke klare alt. Som understreker hvor viktig det er å gråte litt en gang i blandt, bare fordi man er så inderlig sliten. Jeg trenger ikke å høre at det går bra fordi jeg er supermann.

Jeg får ikke sove, for i morgen skal jeg på legekontoret. Jeg har fått symptomer på urinveisinfeksjon igjen, og selv om jeg håper at jeg tar feil og at jeg slipper enda en runde med antibiotika, har jeg endelig skjønt at det riktige for meg å gjøre i denne situasjonen er å skaffe en legeerklæring, og utsette eksamen. Å satse på å bli frisk, så jeg orker å ha Kasper hjemme, sammen med meg der han burde være.

Jeg er Line, 23 år. Student og alenemor. Men jeg er ikke supermann.

Bare Line · Hverdag

Sakte men sikkert

Jeg blir sakte men sikkert bedre, men jeg er fortsatt syk. Ikke på en synlig, åpenbar måte – jeg sliter med å fokusere og det virker som om all energien jeg har går med på det. Kroppen er tung og selv om jeg klarer å gå tur er det vanskelig å stå stille eller å sitte oppreist. Jeg forstår ikke hvorfor kroppen og hodet er så innmari utmattet, men det er ikke noe å gjøre med. Det sier seg selv at eksamenslesing er vanskelig å få til.

IMG_1176

Jeg prøver å ikke bekymre meg – prøver å ikke tenke på at det bare er 9 dager igjen til eksamen, og at jeg enda ikke har klart å lese et helt kapittel eller skrive notater. Jeg har planen klar, jeg har sortert ut hva jeg må kunne for å skrive en eksamensoppgave jeg kan stå inne for, det er ikke så mye som må pugges. Men jeg klarer ikke å lese i bøkene, ikke en gang i de ikke-pensumsrelaterte som jeg har så lyst til å begynne på, og jeg klarer langt mindre å skrive for hånd. Verken notater eller brev.

IMG_1185

Kasper er hos besteforeldrene sine og jeg prøver å ta vare på meg selv. Vet at om jeg så bare får fire friske dager før eksamen så skal jeg klare å lære meg det viktigste. Jeg har troa på meg selv, jeg har det. Om jeg bare får bli helt frisk snart. Om jeg bare får nok energi til å kunne bruke hodet på den måten jeg vil. Heldigvis har jeg klart å dytte den dårlige samvittigheten unna, men jeg vet ikke hvor lang tid det tar før den kommer og slår meg hardt i hodet. Forhåpentligvis kommer den ikke i det hele tatt.

IMG_1198

Jeg klarte å gå en kort tur i går, på butikken. Det var slitsomt. Men jeg følte meg litt bedre i dag og fikk lurt kroppen ut på tur rundt Tinnemyra. Jeg rakk sollyset, det flotte fargespillet og pustet inn masse frisk og deilig vinterluft. Jeg er sliten nå, men det ga meg en ny giv. Håper at jeg får samlet energi til å komme igjennom det viktigste på pensum i små, små biter. Litt er bedre enn ingenting.

På mandag skal jeg til refleksolog. Det blir spennende.

Bare Line · Kjærlighet

Nostalgi

Nostalgi, hjemlengsel; lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller en tidligere tid; romantisering av det forgangne (kilde).