Kjærlighet

Innlagt

Jeg har ikke pokerfjes, og jeg svarer ærlig når noen spør meg om noe. På godt og vondt. Dette innlegget er derfor skrevet for meg selv, men også til alle dere jeg skulle ha ringt som jeg ikke har ringt, til alle dere som fortsatt venter på svar på en SMS eller en messenger-melding, og til alle dere jeg hadde avtaler med som jeg avlyste. 


I november, den niende for å være litt accurate, knakk jeg helt sammen. Årevis med følelser, redsler og tanker måtte ut, og som man sier: lokket fløy av trykkokeren. Jeg ble kjørt på legevakta, og videre til DPS akutt i Skien. Der hadde jeg mange fine samtaler med lege og kontakter, og etter to netter ble jeg flyttet til psykiatrisk avdeling på Notodden sykehus.

Det jeg husker aller best fra oppholdet i Skien, er alle de fine folka, all latteren, alle de nye kortspillene jeg lærte, og muligheten til å ikke si noen ting som helst, om jeg ikke hadde lyst til å si noen ting som helst. Jeg brukte flere timer på å legge puslespill, jeg fikk lurt til meg en kaffekopp etter klokka 19.00, jeg spilte piano, og jeg tror kanskje jeg virkelig slappet av, selv om omstendighetene var som de var.

På Notodden var jeg innlagt i to og en halv uke. Jeg begynte på antidepressiva, lærte at jeg har angst, at angsten er grunnen til at magen ikke vil samarbeide, at jeg hadde kyssesyken for to og et halvt år siden, at jeg sliter med traumer, og at det ikke er så veldig rart at jeg generelt sliter som jeg gjør.

Første desember var jeg hjemme igjen, og tida gikk på å gi Kasper den beste adventsmåneden jeg kunne, situasjonen tatt i betraktning. Vi bakte pepperkaker to ganger, pynta pepperkakehus, og hadde generelt en av de bedre adventsmånedene vi har hatt.

Jula kom, og jeg tok et valg. Jeg ble hjemme. Kasper skulle feire med pappaen sin, og jeg var sliten. På julaften ringte vekkerklokka 11.00, så jeg kunne slumre til Tre Nøtter til Askepott, alle gavene var åpnet før 12, og nabojenta kom på besøk. Selve aftenen ble feiret på Notodden Frivilligsentral med god mat, julesang og gaver, og jeg storkoste meg virkelig. Resten av ferien var helt nydelig, jeg sov, spiste, spilte playstation med nabojenta, og sov litt til.

Før jeg ble skrevet ut fra sykehuset, ba jeg innstendig om en time på poliklinikken. Jeg ønsket ikke å falle mellom to stoler nok en gang, på grunn av mitt automatiske smilende fjes og generelle ståpåvilje. Det tok litt tid, men jeg er endelig i systemet. Etter mange timer med kartlegging, skal jeg nå begynne med traumebehandling. Det blir tungt. I tillegg jobber jeg hver eneste dag med å holde hodet over vannet, jeg later som, jeg biter tenna sammen, gjør jobben min og prøver så godt jeg kan. Det går på bekostning av psyken, og jeg har derfor tatt en vanskelig avgjørelse, sammen med barnevernet, og pappaen til Kasper.

Første mars flytter Kasper til Larvik, og jeg blir helgemamma.

kaspersolfestrjukan

Dårlig samvittighet, en følelse av å skylde noen noe, at alt er mitt ansvar, at jeg ikke er god nok, at jeg må. At jeg er et dårlig menneske som reagerer som jeg gjør, føler som jeg gjør, sier og gjør som jeg gjør. At alt er min skyld. At det ikke er håp om å bli bedre, og at jeg er dømt til et liv i mørke, nettopp fordi alt er min skyld. Jeg skal ikke si at jeg håper, for det er rimelig mørkt i tunnelen, men alle disse tingene håper jeg likevel å komme en vei med, så jeg kan flytte etter til sommer’n, som et menneske som er litt mer glad i seg selv, og som har litt mer overskudd og energi. Som kan være den personen jeg fortjener å være, men også den mammaen Kasper fortjener at jeg er.


2016 var et forferdelig mørkt år, men jeg har klart å leite frem noen få høydepunkter likevel. Kanskje kommer jeg på fler, kanskje ikke. Disse tre står i alle fall klart og tydelig frem som deilige og gode minner, og tre er bedre enn ingen, så here goes:

pa%cc%8aske2016Hyttetur i Hjartdal med denne gjengen!!

prepteammeetingÅ arrangere høstseminar med dette flotte prep-teamet!!

leirawesomeÅ komme på tredjeplass av 67 lag med denne vakre buketten 4H’ere på landsleir!!

Until next time:
img_0159

 

Advertisements

6 thoughts on “Innlagt

  1. Du er modig, og livet er langt, fine Line. Massevis av muligheter ligger forran deg, mye godt ligger i fremtiden og venter på deg. Akkurat nå kan du senke skuldrene og ta deg «en pust i bakken». Takk for at du deler, superglad i deg!

    Lik

  2. My dear sister,
    Im so proud of you for doing this. Cant seem to find the right words…
    Just know that I love you very much, that Im here for you whenever you are ready.
    Blessings and be strong hermanita. I believe in you.
    Te echo mucho de menos😘🙏🏾

    Lik

  3. My dear sister,
    So proud of you for doing this.
    Can’t seem to find the right words.
    Just wanted to let you know that I am here when you are ready.
    I love you so very much, hermanita.
    Te echo mucho de menos
    😘🙏🏾

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s