Kjærlighet

Én svartmeis, og én støyskade

Okei, så er jeg pinlig klar over at ingen av fuglene på bildet over er en svartmeis. Det er tre kjøttmeiser og en spurv. Men, svartmeisen er her stadig vekk og henter seg litt å spise, og nå som mamma har vasket vinduer for meg – så kan jeg snikfotografere hele gjengen! Toppmeiser, kjøttmeiser, svartmeisen, spettmeiser, flaggspetter, spurv, blåmeis og en og annen forbanna skjære. Jeg ble så glad da jeg skjønte at den lille fuglen som lignet på en baby-kjøttmeis viste seg å være en svartmeis, at jeg hoppet i sofaen av glede og skremte vekk alle sammen. Heldigvis begynner de å bli vant til at fuglehuset er flyttet mye nærmere vinduet, og at det ikke er noe farlig å spise fuglemat til de sprekker bare fordi Kasper og jeg bråker litt på innsiden. Spettmeisen er den minst sjenerte, med flaggspetten på en god andreplass, mens kjøttmeisene trenger litt mer tid på seg. De har heldigvis begynt å forstå at jeg ikke er så farlig (bare littegranne gira), så når jeg er ute med fuglemat ser jeg de samler seg i trærne, roper på hverandre og bare venter til jeg kommer meg inn døra igjen så de kan begynne å spise ♥

Men nok om svartmeisen og andre fjærballer. Timen hos ØNH gikk mye bedre enn ventet, og det selv etter å ha fått påvist en støyskade. Eller et diskanttap, om du vil. Krystallsyken kunne legen (dessverre) utelukke, og fordi MR-undersøkelsen jeg var på i vår ikke var til hjelp for annet enn å ekskludere svulst og sånne kjipe ting, så kan jeg vel pent si at jeg fortsatt er i en utredningsprosess. Legen lurer på om jeg kan ha det samme som jeg selv har lurt på om jeg kan ha (selv om jeg ikke nevnte det med et ord!), og i neste runde følger blodprøver, ekko og ny hørselstest. Nervene er ikke lenger i høyspenn, og jeg føler meg ikke like gæren i hodet. Tinnitusen må jeg antagelig leve med, men om jeg har den sykdommen jeg utredes for er det håp om at både svimmelheten og trykket i ørene minsker med tiden, og det, det er en sinnsykt deilig tanke.

Balansen er det for øvrig heller ikke noe å skryte av, så i dag tok jeg med meg kameraet og gikk på jakt etter fine farger i den deilige, småkrispe, alltid-så-fantastiske høstlufta. Både blodtrykket og ørene har godt av å bevege seg i litt ulendt terreng, og en liten tur opp i åsen her resulterte i noen fine minner fra denne høsten også. Jeg føler meg litt i limbo, men den nye legen virker kompetent, og jeg har håp for at dette greine her kanskje retter seg litt på sikt. I mellomtiden skal jeg riste litt på kroppen og prøve å dra meg selv ut av «det er så mange tanker at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre så jeg sitter bare her i sofaen isteden»-tilstanden, trekke litt frisk luft og slappe litt mer av.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s