Kjærlighet

Coxsackie A

Denne gangen måtte det jo bare være vannkopper. Det startet med feber og nedsatt allmenntilstand, og så kom prikkene, blemmene. Jeg lurte selvfølgelig litt, det var ganske konsentrert til å skulle være vannkopper, men da både farmor og mormor sa seg enige tenkte jeg at ja – denne gangen er det vannkopper. Kasper fikk en ekstra overnatting hos mormor og morfar så jeg slapp å gå glipp av bachelorveiledning, og reiste glad og fornøyd til pappaen sin dagen etter.

Så ble jeg dårlig. Ida og jeg reiste til Eidfjord på fredag, turen gikk overraskende raskt til å være så lang og vi storkoste oss på veien over vidda med Ida’s hjemsted som mål. Lørdagen gikk vi en lang tur med Bahia og det var så deilig å endelig få den timeouten jeg lenge har tenkt at jeg trengte. Og så ble jeg så innmari sliten. Jeg sovnet, og våknet med feber. Influensa, tenkte jeg. Hodet verket, kroppen verket, nakket var stiv, feberen økte, halsen ble vond. Typisk for årstiden.

Hjemturen ble på langt nær så kort som turen oppover, for å si det mildt. Veien over Hardangervidda var stengt på grunn av været, og vi måtte kjøre omveien over Haukeli. Forsåvidt greit det, det var blå himmel og sol, men under to lag med ull, hals, skjerf, lue og to tepper kjente jeg at seks timer i bil ikke passer seg med influensa. I det hele tatt. Da vi endelig kom hjem bar det rett under dyna sammen med paraceten, feberen ville ikke gi seg og jeg er sikker på at jeg svettet oppover. Det måtte jo bare være influensa?

Og så kom dagen i går. Jeg har verdens snilleste huseier som kom med smoothie, og som senere på dagen laget middag til meg. Nå er han ute å handler så kjøleskapet er klart til at Kasper kommer hjem senere i dag. Nevnte jeg verdens snilleste huseier? Uansett, jeg følte meg på mirakuløst vis bedre, og tenkte at det måtte være tidenes beste influensa. Tre dager? Det skulle til og med jeg klare å overleve. Jeg var fortsatt sliten og tilbringer mesteparten av tiden i senga, men så.. så kom prikkene. Blemmene. Vondten.

Det gikk et lys opp for meg. Kasper har ikke vannkopper denne gangen heller, han har hånd-, fot-, og munnsyken, og det har jeg og!! Hendene mine er fulle av røde prikker og verker som om de er sendt av djevelen selv, føttene mine brenner og ansiktet mitt klør. I halsen skulle man tro jeg hadde halsbetennelse, og det at jeg et kort øyeblikk i går trodde at jeg raskt skulle bli bedre viste seg å være veldig feil. Jeg skjønner plutselig hvorfor Kasper våkner om natta og skriker etter sykehuset når det står på som verst.

For det er jo ikke første gangen vi er borti dette, det er bare drøye tre måneder siden Kasper hadde dette sist. Og jeg er helt sikker på at han har hatt det enda en gang før det, da han var mindre. At man blir immun og bare får sykdommen en gang vil jeg dermed si er bare tull, og samtidig kan jeg legge til at joda – voksne kan også bli smittet. Jeg skal visst ikke tro alt jeg leser på det o’ store internettet. Det at besteforeldrene trodde det var vannkopper er forsåvidt heller ikke så rart, alle jeg har snakket med som hadde småbarn da jeg var liten eller før har aldri hørt om sykdommen. Dere er tilgitt. Jeg får bare vente på vannkoppene, men jeg må innrømme at jeg ikke tenker på det på samme måte lenger. Det kan umulig være verre enn dette maset her.

Nå skal jeg krype under dyna og vente på at Kasper kommer hjem, og på at prikkene forsvinner. Helst i går, liksom.

_MG_0537Fine Bahia ♥

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s