Kjærlighet

(den irriterende) balansen

I fjor sommer skjønte jeg noe. Noe jeg kanskje burde ha skjønt lenge før, men som jeg plutselig en dag satt og tenkte på – og så bare var den der. Forståelsen altså. Jeg hadde logget av det o’store internettet, vært med gode mennesker, tatt livet med ro, engasjert meg og beveget meg. Samtidig som jeg engasjerte meg kjente jeg at jeg utfordret meg, og det endte opp meg at jeg sakte men sikkert utviklet meg.

Jeg hadde bestemt meg for at angst og depresjon og sykdom ikke skulle få vinne over meg, at jeg skulle møte den forbaska veggen med slegge og bane meg i vei igjennom. Jeg skulle ut og opp og fram. Jeg fant arenaene jeg kunne kjempe og engasjere meg på, samtidig som jeg brukte beina og luftet hode for meg selv i blant. Jeg passet på å være aktiv, men samtidig lytte til kroppen og slappe av.

Og så glemte jeg det litt, og plutselig sto jeg der med to overbelastede knær, to hulføtter og kunnskapen om at jeg trengte briller. Ja vel, så måtte jeg omstille meg. Jeg kjøpte fotsenger, gikk mindre, kjøpte briller og slappet mer av. Det fungerte, og jeg var tilbake. Opp og frem. Jeg meldte meg på seminar i Slovenia, kom hjem og følte meg som kongen av verden. Jeg skalv ikke lenger like mye på møter og var ikke kvalm under fremføringer i klassen.

Selvfølgelig har det ikke bare vært gull og grønne skoger helt siden juli, men det har sakte men sikkert gått fremover på sitt vis. Jeg har tatt meg i å virkelig kjenne på utviklingen, og begynt å leke med tanken på å studere litt til for å kunne sette av tid til å virkelig gønne på og selvrealisere meg selv. Bli trygg og frisk, aktiv og ordentlig glad. Bruke studentfriheten til det jeg burde ha gjort for lenge siden.

Så kom eksamenstid og jul, den vanlige senebetennelsen, jeg glippet og stresset tok meg igjen. Ikke det at jeg vet hva jeg stresser over, men jeg merker det til og med når jeg går. Fort og fram og puh og hei, wæh. Men så skjedde det noe igjen, jeg kom hjem fra juleferie, Kasper fikk influensa, og jeg var ikke lenger uggen når jeg sto opp om morgenen. Restene etter grunnlaget for to gastroskopier så ut til å ha forduftet, jeg spiste frokost, lunsj, middag og kveldsmat og følte på seieren. Yes! Jeg var så innmari klar for å begynne på den delen av livet hvor mat bare skulle vært godt og en helt naturlig del av hverdagen, uten å føle meg sliten og litt kvalm og ganske sur i magan.

Og så kom forrige uke. Vi skulle bare sjekke hvor mange hertz vi kunne høre, og er det noe jeg syns er gøy – så er det sånt. Det var bare det at jeg skulle ha godt ut av rommet da vi startet på 20Hz. Plutselig kjente jeg at blodet forsvant fra ansiktet, jeg fikk den store skjelven, og magen gjorde oppgjør. Da jeg skjønte at jeg satt med den samme følelsen som jeg gjorde da jeg kontinuerlig brakk meg av Nexium for bare litt under et år siden, hadde jeg lyst til å synke ned i et sort hull og gråte. Ikke nå! Jeg hadde liksom nok med den forbanna kne-vondten som er på vei tilbake og som gjør at jeg ikke klarer å gå så mye som jeg orker, og så skulle jeg bli satt tilbake åtte måneder med den forbanna mage-sliten-hvorerenergien-helsa også?

I tillegg fortalte min fantastisk snille NAV-veileder meg at jeg ikke kan få den utvidede støtten jeg så sårt hadde håpet på så jeg faktisk kan få litt kompetanse sammen med denne bacheloren jeg nå skal skrive, og jeg må ut å søke jobb. For jeg må faktisk få meg en jobb. Når jeg er ferdig med studiet. Om fire måneder. Så i tillegg til å finne motivasjon til å faktisk skrive den bacheloren, så må jeg finne motivasjon til å skrive gode søknader også. Bæsj.

Som om ikke det skulle være nok, så sitter jeg nå her med betennelse i overarm/skulder, fordi bilen min er som en ismagnet som aldri vil varme seg opp og krever større styrke enn jeg tydeligvis har for å gjøre den trygg og kjøreklar hver bidige morgen. Hver bidige morgen, som jeg egentlig aller helst bare vil GÅ den kilometeren til skolen, som jeg ikke klarer fordi jeg har så FORBANNA vondt i kneet. Jeg vil jo egentlig bare ut, kjenne at jeg lever og fungerer og kjenne sola varme i iskalde kinn. Kroppen skriker «kom deg ut!» og «hold deg hjemme!» på en gang, og jeg vil gjøre begge deler eller kanskje aller helst ingenting som helst.

Det var heller ikke meningen at jeg skulle bli så innmari irritert på verden av å skrive dette her, det skulle handle om det jeg skjønte da jeg innså at kroppen min har så godt av balansen mellom god fysisk aktivitet, herlig engasjement og deilige kvelder hjemme med en god bok og ingen planer. For jeg har jo skjønt det. Steinene i muren har bare falt oppå meg og ikke fremover så jeg kan bruke dem som trapp og klatre oppover.

Jaja, nå har jeg i det minste lada opp slegga. Monday you come here I will kick your ass!


Det er ikke bare helvette altså, her om dagen sovnet jeg da Kasper skulle legge seg, våknet en time seinere, plukket opp en bok og befant meg plutselig i et slags vakuum mellom to dager. Det føltes ikke ut som tirsdag, men det var jo heller ikke onsdag. Det ble en liten frihetsboble som jeg ikke ville ut av, men som jeg samtidig nøt til det fulle. Og så har Kasper fått sansen for vitser, han foretrekker «svensken, dansken og nordmannen i grisebingen» og vi ler og vi ler. Eller så leker vi stein-saks-papir hvor Kasper alltid trumfer igjennom med lighter (.. hvor han fikk det fra er jeg usikker på), hvorpå jeg alltid og uten unntak taper. Her om dagen var jeg på et møte med kommunen og høyskolen og turte og komme med et innlegg uten å bli kvalm, og levde på adrenalin-rush resten av dagen. Jeg måtte smile da 11åringen passet 3åringen og fortalte at ho hadde mistet han litt og plutselig kom han ut av heisen – selvtilfreds som bare det. Vi har også utviklet verdens beste kveldsrutine, og leser bøker og sier «jeg elsker deg» og smiler og ler litt da den ene åpner øynene og kikker rett inn i øynene på den andre som bare har ventet på det øyeblikket. Og så sovner den ene, eller den andre – og slutten på dagen kunne ikke vært bedre. Jeg omstiller meg altså, jeg gjør det. Og det er tross alt bedre med masse følelser enn absolutt ingen i det hele tatt. Så det så. God natt. 

 

Advertisements

2 thoughts on “(den irriterende) balansen

    1. Tusen takk fine du. Ja jo, det er mulig de kan det – men jeg kan få omstillingsstønad til november og har egentlig troa på at det ordner seg før den tid! Jeg omstiller meg sakte men sikkert, så det går nok :)

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s