Bare Line · Tenketid

Jeg er ikke supermann

Jeg får ikke sove. Jeg vet hvorfor. Mens jeg venter på at sove-teen skal bli kald nok til å drikkes tenkte jeg at jeg kan prøve å formulere noe jeg har tenkt på å skrive om lenge. Det passer seg jo, sånn midt på natta.

For en liten stund siden kom jeg over denne kommentaren herJeg har ingen diagnose, jeg er ikke kronisk syk, men det var så deilig å se noen sette ord på det likevel. Noe som jeg selv har strevet med å sette ord på så lenge.

«Dette klarer du, supermom ;)»

De (dere) mener det godt, alle sammen. Jeg vet det og forstår det så innmari godt – jeg gjør det helt sikkert selv også fra tid til annen, og det gjør det enda vanskeligere å si noe om. Vi vil jo alle bare si det som er riktig når vi ser at noen strever, men hvordan kan vi vite hva som er det rette å si? Jeg av alle, som tidligere har skrevet om at ingen andre enn meg selv vet hva nettopp jeg trenger for å få en litt bedre hverdag når ting er vanskelig, burde egentlig sagt noe om dette før.

«Du av alle får til dette her, du er jo så sterk!»

Som de fleste av dere som er innom å titter her jevnlig vet, så har jeg gått på kurs i depresjonsmestring denne høsten. I tillegg har det vært mye sykdom, logistikk og annet som har gjort semesteret vanskelig å takle. Det har vært en berg- og dalbane, og for hver nedtur har det vært vanskelig å komme seg tilbake til hundre prosent. Nå har jeg ikke mer igjen å gå på. Jeg er utmattet og utslitt.

«Men du er jo så flink, dette går bra!»

Det viktigste jeg har lært av å gå på kurs i høst, er at jeg må bli snillere med meg selv. Jeg må lytte til kroppen og dens behov, og samtidig må jeg senke kravene til meg selv. Jeg klarer ikke alt. Det er ingen som forventer at jeg skal klare alt. Dessverre har mange år med nettopp disse ordene gjort at det er akkurat den forventningen jeg har til meg selv. Jeg skal klare alt. Ryddig hus og hjem, pedagogisk riktig oppdragelse, gode karakterer, si ja til alt og stille opp der det trengs. Og gjerne litt ekstra, i form av spennende prosjekter eller en ekstra innsats der det passer.

«Du klarer liksom alt, du».

Etter alle disse årene med skyhøy mur og tro på at det viktigste er å være sterk, så sterk – så ser jeg nå at jeg har et kjempestort behov for å være sårbar. For å tillate meg selv å være svak. Å godta at jeg ikke klarer alt, at jeg ikke er så flink til alt. Derfor spør jeg dere nå, pent, om dere kan slutte å si nettopp det til meg. At jeg er sterk. Flink. At jeg klarer alt. For det er ikke det jeg trenger å høre, ikke akkurat nå.

«Hvordan får du det til? Du gjør jo alt riktig!»

Akkurat nå trenger jeg trøstende ord som forteller meg at det går over, men at det er jævlig når det står på. Som forteller meg at det er lov å si nei, at det er lov å ikke klare alt. Som understreker hvor viktig det er å gråte litt en gang i blandt, bare fordi man er så inderlig sliten. Jeg trenger ikke å høre at det går bra fordi jeg er supermann.

Jeg får ikke sove, for i morgen skal jeg på legekontoret. Jeg har fått symptomer på urinveisinfeksjon igjen, og selv om jeg håper at jeg tar feil og at jeg slipper enda en runde med antibiotika, har jeg endelig skjønt at det riktige for meg å gjøre i denne situasjonen er å skaffe en legeerklæring, og utsette eksamen. Å satse på å bli frisk, så jeg orker å ha Kasper hjemme, sammen med meg der han burde være.

Jeg er Line, 23 år. Student og alenemor. Men jeg er ikke supermann.

Advertisements

7 thoughts on “Jeg er ikke supermann

  1. Du er kanskje ikke SuperMom eller SuperMann, det er helt greit. Men du er en Super Line! Sliter med det samme som deg, bremse, senke kravene og puste med magen. Skal vi ha det som nyttårsforsett du og jeg?

    Stor klem!

    Lik

    1. Takk fine du <3

      Jeg har tenkt masse på den sirkelen du posta for lenge siden, og jeg var jo ikke helt enig da – men jeg begynner å se poenget med den nå.

      Ja vet du, det er egentlig et godt et! Jeg tror jeg skal slenge på selvhevdelse også, like så greit.

      Varm klem.

      Lik

  2. Kjære Line, i dag har jeg posta boka mi til deg, husker ikke helt hva jeg skrev i den… men. Folk sier så mye uten å legge så mye i det, ubetenksomt og godt ment. Jeg vet iallefall at jeg må øve, og øve…og øve på å ikke bli lei meg, og ikke legge så mye i det folk sier alltid. Sånne kommentarer/betroelser som » ..jeg hadde såå sinnsykt vondt altså, og JEG tåler mye smerte, går ikke lett til legen, spydde på do i lunsjpausen og tok febernedsettende, men jeg gir meg i allefall ikke !! «, sånne kommentarer tar jeg ikke lengre innover meg. Har hatt mange forskjellige tanker rundt sånne kommentarer tidligere : Hun hinter nok til at jeg er pinglete, hun burde innse at hun ikke er så utrolig viktig og uunværlig osv..nå bare biter det ikke på lengre. Men det ligger i oss. Det at vi skal klare alt, og ikke gi opp. Jeg tror de fleste ikke gir seg. Før det sier STOPP. Kanskje da, at de gir seg litt tidligere neste gang, eller gangen etter. Det ER slitsomt å være menneske, og for noen av oss er det en større påkjenning enn for andre. Det ER slitsomt å være «ung og i sin beste alder». Det ER slitsomt å være student. Det ER slitsomt å holde et hjem i orden. Det ER slitsomt å ha et lite barn. Og, det ER slitsomt å være aleine. Det er masse gleder også ! Og de vet jeg at du er god på å lete etter og finne. Noen ganger trenger vi en pause, sånn er det bare. Hvorfor vi må forklare og unnskylde det, det er også en greie. Jeg blir nesten like syk FORDI jeg er syk og ikke strekker til, som jeg blir av å være syk. Glad i deg <3 Klem

    Lik

  3. Line..du vet jeg er stor fan av deg..den du er..den åpne, vanvittig modige og ærlige dama som du viser oss at du er. Jeg kjenner meg så ofte igjen i det du skriver. Jeg har også stunder hvor jeg «går litt inn i meg selv», som mannen og jeg kaller det. Hvor jeg blir melankolsk, tenker litt (for) mye, grubler, blir melankolsk. Jeg trenger det, jeg forsøker å lære meg å like den delen av meg selv, og etter hvert har jeg lært meg å dukke ned i det – men så sørge for å komme meg opp igjen etter luft ganske kjapt. For tankemønstrene som eksisterer der nede er ikke bra for meg.

    Jeg var på god vei til å bli flink pike. Brettekanter, perfekte innbydelser, brev som måtte skrives tre ganger for hånd før jeg var fornøyd med håndskrifta.. Så fikk jeg tette unger, to, tre og nå fire. Jeg har ikke sjangs. Og det er så befriende! Å innse at livet er deilig også når det er kaotisk, når jeg ikke får til..jeg har skrevet litt om å utfordre seg selv, og for meg er det utfordrende å si at jeg skal gjennomføre noe, for så å ikke klare å gjennomføre likevel – la oss ta noe så enkelt som å skulle poste vinnerne av kalenderluka dagen derpå. Det klarte jeg ikke i går, så da ble det to i dag. Tidligere ville det gitt meg hetta, jeg ville stått opp på natta og ordnet det. Nå tenker jeg veldig ofte, om veldig mange ting «er det egentlig så farlig, da?». Og det er det ikke. Veldig sjelden.

    Vet ikke om det var noe som helst slagt hjelp i dette..men jeg syns du er rå. Jeg vokste opp med å tro at styrke var å skjule svakhet, men har etter hvert lært at styrke er å tørre å være svak, vise seg sårbar. For det er mye tøffere. Jeg er her om du trenger en klagemur utenfor bloggen!

    Lik

    1. Kjære, fine Elin, tusen takk for gode ord.

      Jeg har nok blitt en sånn flink pike, jeg vet ikke helt hvordan eller når, men heldigvis har jeg i høst lært at det er noe jeg ikke trenger å være. Men det var på en måte derfor det var litt nødvendig med en sånn post som dette, for det sitter så godt i ryggmargen på meg at jeg klarer det ikke helt aleine, i alle fall ikke nå som jeg er fysisk langt nede. Det gjør jo noe med psyken også..

      Jeg har nettopp levert legeerklæring og juleferien er offisiell, og jeg sover allerede litt bedre om nettene. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke nødvendigvis trenger å ta begge disse eksamenene til våren, jeg kan ta en da og en til jul for eksempel – og det letta noen kilo av skuldrene! Nå blir det en jul med masse søvn, Kasper skal til pappaen i nesten to uker og jeg håper at jeg får slappet av masse og kommet meg igjen. Jeg liker jo studiene veldig godt, og det er rart å ikke sitte i eksamensrommet sammen med de andre i dag..

      Det er mye tøffere å tørre og være svak, det er jeg helt enig i! Jeg ønsker meg Flink Pike DVD’en til jul, den er en god påminnelse :) God helg!

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s