Kjærlighet · Tenketid

Psykisk helse

Fredag 10. oktober var verdensdagen for psykisk helse, og blant annet Lammelåret har skrevet et innlegg om dette. Som hun sier, så er psykisk helse noe vi alle har. Om den er bra eller dårlig og hvor mye den tåler er veldig individuelt, akkurat som at noen av oss har en fysisk helse som tåler mer eller mindre enn andres. Den er med andre ord som livene våre generelt, forskjellig.

Jeg er enig med Lammelåret når hun sier det er viktigere å fokusere på hva som gir glede i hverdagen, og at det er både lurt og hensiktsmessig å «se mest på det som er best». Samtidig er det viktig å være åpen for å prate om de vanskelige tingene i hverdagen, vi skal ikke kvie oss for å kunne si at vi har en dårlig dag eller en dårlig periode bare fordi det er absolutt best å lete etter de positive tingene. Noen ganger kan åpenhet og å dele være et skritt i riktig retning for den det gjelder.

På fredag beit jeg tennene sammen og gikk alene på kino. «Flink Pike» av og med Solveig Melkeraaen hadde premiere, og jeg kjente at dette var en dokumentar jeg med fordel burde se. Og det var det virkelig. I en av scenene sitter de en gjeng hvor en av dem snakker om hvor vanskelig det er å forstå tankegangen til Solveig når hun er deprimert. Han sier at han selv fokuserer på positive ting og prøver så godt han kan å snu de negative tankerekkene når de kommer. Og det er da det som har satt seg hos meg blir sagt (og nå husker jeg ikke ordrett så bær med meg, men poenget skal være det samme): Tror du ikke Solveig også prøver å tenke på den måten når hun merker at det går nedover?

En liten setning, et lite spørsmål som ikke blir videre utdypet, men som jeg er så glad for at er med i filmen. For det er ikke sånn at når man har en god periode og så kjenner på at det går nedover, så legger man seg dermed på sofaen og venter på at depresjonen skal komme. Selv gjør jeg så godt jeg kan for å dytte meg selv tilbake i balanse. Jeg «ser mest på det som er best». Lager positive lister, planlegger positive aktiviteter. Gir litt faen og leser en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese istedenfor å ta oppvaska. Men noen ganger så fungerer det ikke.

Og det er her jeg kjenner det blir problematisk. For jeg er absolutt for at hverdagsplager og de vanskelige hverdagstingene ikke skal ta over helt, samtidig som de også har sin plass. «Å normalisere litt kjipe tanker», som Lammelåret sier. Vi skal selvfølgelig også ha fokus på det som gir glede. På det som gjør oss i bedre humør. Balansegang er viktig. Men når man da har prøvd å finne balansen, man har delt og fått tilbakemeldinger og man blir heiet på, og man har vært flink til å se det som er bra – og så kommer knekken, veggen og døra og legger seg som et tjukt lag over hjernen likevel.

Det er da jeg syns det blir vanskelig. Både å fokusere på det som er bra, for det finnes alltid noe der om man legger seg i selen for å finne det, men det blir også vanskelig å være åpen. For det skal jo ikke ta all plassen, det er liksom bare sånn det er. Det er kanskje her «vanlige» kjipe og triste dager går over til å være typiske tegn på depresjon, jeg vet ikke helt. Det er kanskje derfor det er vanskelig, fordi det skal mye til å trå inn i den rollen å være «den syke som deler av sin bunnløse og grå hverdag». Men jeg tror likevel det er bra om noen tar den rollen.

I en kommentar under innlegget jeg har linket til her, sier Lammelåret:
«En «feil» mange gjør, som sliter med noe er å tro at andre kan forstå hvordan en har det og hvilke hensyn som må tas. De glemmer at andre ikke kan vite og at det som er selvfølgelig i noens liv ikke er det i andres. Jeg har sett mange eksempler på en overtro på andre menneskers empati. Empati handler ofte om innsikt og kunnskap og det kan ofte bare den som sliter/er sjuk gi».

Her måtte jeg ta meg selv litt i nakken, for hun har helt rett. Det er faktisk ikke noen der ute som kan forstå hvilke behov nettopp jeg har. Hva jeg trenger her og nå for at dagen min skal kunne bli litt bedre. Hva jeg trenger hjelp med for å komme meg ut av en eventuell depresjon. Med mindre jeg står opp og forteller. Derfor tenker jeg det er bra om noen tar den rollen å forteller hvordan det kan være, slik som Solveig Melkeraaen har gjort. For at vi kan ha et bedre grunnlag for å forstå hvordan det faktisk er å være syk, må noen som er syke eller som sliter stå fram og dele, være åpne og fortelle. Tørre å være «den syke som deler av sin bunnløse og grå hverdag», for å sette det litt på spissen.

Hvordan man velger å gjøre det, om man i det hele tatt klarer, er opp til en selv. Mot slutten av «Flink Pike» sier Melkeraaen (og ei heller dette er jeg sikker på om er ordrett): «… det er bra med åpenhet, så lenge vi ikke mister oss selv». Så til dere som deler, og ikke minst til meg selv, fortsett å gi andre mennesker innsikt i denne delen av psykisk helse, gjør det mindre mystisk og mindre farlig. Det er naturlig å bli deprimert, så mange som 8 prosent av alle nordmenn er til en hver tid rammet av depresjon (helsenorge.no). Men ikke mist deg selv. Lytt til deg selv og til dine egne behov. Stol på deg selv. Og ikke vær redd for å be om hjelp – om det er fra fastlegen, helsesøster, familie, venner eller naboen.

Ja til mer åpenhet rundt psykisk helse – både positivt og negativt!

(PS: På http://www.helsenorge.no ligger det masse nyttig informasjon til den som strever selv eller har noen rundt seg som strever, informasjon om og rundt psykisk helse finner du HER)

Advertisements

One thought on “Psykisk helse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s