Tenketid

KID IV

Jeg kunne sagt at det startet som en helt vanlig kveld ute på byen, men det husker jeg ikke. Det jeg derimot husker er at jeg går gatelangs i et heller shabby nabolag. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg er eller hvor jeg har tenkt meg, men jeg føler meg målrettet og fortsetter å gå. Jeg vet at jeg snakker med Isabel på telefonen, men jeg husker ikke om hva. Jeg gir opp å forklare hva problemet er, og kaster telefonen så langt ut i grøfta som jeg makter. Problem solved. Jeg er sur, lei meg, redd og forbanna fordi livet er så sinnsykt kjipt og urettferdig. 

Det er slitsomt å gå gatelangs og ikke vite hvor man skal, og det siste jeg vil er å gå hjem. Derfor bestemmer jeg meg for å finne et sted å sove, og jeg begynner å banke på dører og sender lyden av ringeklokker gjennom nattemørket. Flere hunder begynner å gjø, og jeg blir kjeftet på av sinte, spanske mennesker. Ingen ledige senger å finne. Da gjenstår det bare å fortsette å gå, og finne en plan B. 

Jeg prøver et hotell, men jeg får ikke betalt. Om det er pin-koden som er feil eller resepsjonisten som ikke vil ha meg inn vet jeg ikke, men jeg er så stup snydens at oddsen for at det er begge er stor. Jeg begynner å bli sulten og sliten, og lurer litt på hva jeg egentlig skal gjøre av meg nå. Det er jo ikke sånn at jeg kan gå hjem igjen, nå som jeg både har stukket av og kastet telefonen. Dessuten er det langt og jeg begynner å bli kald. 

På bensinstasjonen jobber det en snill fyr, men han kan dessverre ikke slippe meg inn i varmen. Jeg får et glass vann eller to igjennom luka, tømmer lommene og det går opp for meg at jeg ikke har noe penger og at jeg faktisk har kastet telefonen. Jeg prøver å bytte til meg noe mat med et par kindereggleker, uten hell. Jaja, tenker jeg og tusler videre. Nå har jeg jo kommet meg ganske langt allerede, kanskje jeg kan komme meg enda lenger?

Jeg haiker og jeg haiker. De få som stopper skal ikke langt, og de som skal til Madrid skjønner fort at jeg så absolutt ikke er noe å plukke opp. Jeg rusler litt i midtrabatten, litt i veikanten, finner fortauet etterhvert. Tenker at om jeg er heldig så er det kanskje en buss som skal langt. Helst til Valencia, eller noe sånt. Men jeg har jo ikke penger. Det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk ikke kommer meg noen vei, og jeg gruer meg allerede til å måtte dra hjem til Laurence og Isabel. For et nederlag. 

Det blir kaldere og kaldere, jeg angrer på at jeg i det hele tatt bestemte meg for å gå min vei – selv om jeg ikke husker hvorfor. Dumme, dumme Line. Når jeg nærmer meg leiligheten til J, innser jeg at jeg faktisk ikke orker å gå mer. Jeg ringer på alle ringeklokkene i blokka og kommer meg til slutt inn, finner riktig leilighet og har råflaks. Noen er våkne, jeg ramler inn døra og stuper i en seng. 

Dagen etter våkner jeg heftig omtåket og angrende, og får streng beskjed av J om å komme meg på skolen. Laurence og Isabel har leita etter meg i hele natt, lærerene er superbekymra og jeg virkelig hater livet mitt. Men jeg går, blir møtt av et støyende kaos og blir fulgt hjem og i seng. Jeg sitter på rommet mitt, får ikke sove, og de vonde og hjerteskjærende følelsene slår meg i ansiktet som en tung blydør. Hva i alle dager er det jeg har gjort nå? Hva har jeg gjort mot meg selv? 

Å skulle reise tilbake til Salamanca var råskummelt. Det gikk bra, overraskende og veldig bra, til og med, men nå sitter jeg her og kjenner på at dette minnet spesielt – sammen med blant annet ett jeg bare har blitt fortalt om i ettertid hvor jeg ble funnet sovende på et fortau av politiet og kjørt hjem – trenger å bli akseptert. Jeg trenger å godta at det skjedde. Og at det gikk bra. Jeg trenger ikke være redd lenger.

Men det er ikke så lett. Det er ikke så lett å forstå at det er meg det er snakk om her. Det er ikke så lett å vite hvordan jeg egentlig skal bearbeide dette for å kunne godta at det bare er sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med det som skjedde, men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg tenker om det i dag. Men hva skal man egentlig tenke om noe sånt?

Det blir litt lettere hver gang jeg går går igjennom historien fra A til Å. Tillater meg å kjenne på følelsene. Trekker fra forhenget og lar minnet strømme ut, legger det pent tilbake på plass og sier til meg selv at der skal du få lov til å være, som en del av det som har gjort og gjør meg til meg. Jeg er jo ikke så verst. Tror jeg.

Advertisements

4 thoughts on “KID IV

    1. Det er helt utrolig at du har gått igjennom alt dette greiene du forteller om i innleggene dine. Jeg ser at du savner noen kommentarer, og det forstår jeg veldig godt, siden det må være veldig tøft for deg å dele alt dette.
      Selv vet jeg liksom ikke helt hva jeg skal skrive noen ganger, siden det er så fjernt fra alt jeg har opplevd selv, men vit at jeg leser og heier på deg:) Det er ingen tvil og at du er sta, iallfall, så jeg er helt sikker på at du finner ut av alt sammen og lære å leve med alle minnene dine!

      Lik

      1. Jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å kommentere, hva skal man si, liksom? Men bare det å få høre at det er noen der (som deg) som heier på meg og har troa er veldig fint :)

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s