Kjærlighet

KID III

Jeg møtte en skikkelig fjellvegg i forrige uke. Det ble for mye for meg, jeg følte meg aleine, jeg var redd og jeg gråt meg i søvn på kveldene. Jeg følte meg nærmere bunnen og det store sorte tomme enn jeg har gjort på veldig, veldig lenge.

Det var skremmende, først og fremst fordi jeg trodde kroppen var ødelagt og at jeg egentlig var skikkelig, skikkelig syk – men også fordi det var så komfortabelt. Tanken om å gi slipp på alt, gi blanke, stirre i taket, spise mindre og mindre, svinne bort og overlate ansvaret til noen andre. Slutte å svare, ikke møte opp til avtaler. Bygge opp bobla og veggene med den, og synke inn i min egen lille verden av mislykket- og håpløshet. Det gjør vondt å se ordene svart på hvitt, fordi lengselen etter den tiden der jeg ikke gjorde annet enn å gi meg hen til mørket var så reell. Det var så fristende, og jeg tok meg selv i å tenke at jeg gjerne ville skru tiden tilbake. Jeg hadde skikkelig lyst til å gi opp.

Jeg sitter i vinduskarmen på rommet mitt i Spania, vet at søvnen er milevis unna og at jeg også denne kvelden kommer til å snike meg inn på kjøkkenet for litt søvndyssende påfyll. Jeg ser på at regnet plasker ned, og tenker at det jeg egentlig har lyst til å gjøre er å løpe ut i parken i nattkjolen, hoppe i vanndammer og danse. Snurre rundt og kjenne det varme vårregnet strømme nedover ansiktet. Jeg ser for meg at jeg smiler og ler mens jeg tenker at livet kunne vært fint, men jeg går ingen vei og tårene triller sakte nedover kinnet. Livet virker håpløst. 

Jeg har bursdag, og barnefri. Jeg ligger i senga og kjenner på hvor tynn jeg har blitt bare to måneder etter fødselen, hoftene og ribbeina verker mot madrassen og ingen stillinger er behagelige. Men jeg vil ikke stå opp, jeg duver inn og ut av drømmeløs søvn og håper på at dagen snart skal være over. Meldingene tikker inn. Jeg svarer ikke. Telefonen ringer, jeg setter den på lydløs. Det eneste lyset i leiligheten er fra to telys på stuebordet, ute er det mørkt. Jeg vil ikke – vil ikke være tilstede i dag. Jeg spiser ingenting. Kjenner at sulten gnager og føler at det eneste lyspunktet ved dagen kommer når sulten endelig går over av seg selv. Alt jeg vil er å bli ett med mørket. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle ønske at jeg kunne skru tiden tilbake til de gangene. Jeg vet ikke hva det er med disse tankene som skaper en slags merkelig ro i hodet mitt. Kanskje fordi jeg har akseptert at de er der. Kanskje det er fordi disse to minnene egentlig er fine. Men hvordan jeg skal forklare at det er fint vet jeg ikke. Det bare er det.

Det er på en måte deilig å kunne sitte her og tenke over disse tingene uten å føle ubehag, men det drar samtidig med seg andre tanker og minner jeg vet at det hadde vært hensiktsmessig å dele. Minner og tanker som skaper ubehag, som jeg absolutt ikke vil tenke på og som jeg skulle ønske jeg slapp å huske. Jeg kan ikke presse meg selv for langt, men jeg kan ikke gå rundt og lukke disse hendelsene inne heller. Som alt det andre er de en del av meg, en del jeg ikke er stolt av, men som jeg så gjerne vil klare å akseptere. For det er jo sånn det var, jeg traff bakken (eller veggen om du vil) med et skikkelig smell et par ganger. Og jeg kom meg opp igjen. Det var ikke pent, men det er tre år siden – og jeg er ikke bare den jenta lenger.

Kanskje i dag, kanskje i kveld. Kanskje i morgen før kurs. Men jeg må – for min egen del – gå igjennom historiene en gang til. Jeg må være ærlig med meg selv, jeg må godta at det er det verste jeg noen gang har gjort mot meg selv. Og jeg kan ufarliggjøre det ved å dele. Så kanskje jeg kan akseptere det også, på sikt.

Jeg er glad jeg meldte meg på kurs. Jeg er glad jeg turte. Jeg er glad for at jeg sparker meg selv i rompa for tida og tenker «begge beina først». Så langt har utfallet bare vært fint, og jeg er glad for at dere leser KID’ene mine. Det er rart med det, og jeg kan ikke forklare det heller, men det hjelper.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s