Bare Line · Kjærlighet · Tenketid

Om å ta i mot hjelp

På tirsdag starter jeg på kurs i depresjonsmestring i regi av frisklivssentralen. Jeg er dødsnervøs, hodet fylles med gamle (og nye) tanker, og jeg har ikke plass til dem der. Jeg må lufte dem, demystifisere dem. Vise meg selv at de ikke er skumle, og at dette kurset skal hjelpe meg å komme igjennom vinteren. Hjelpe meg til å kunne si «jeg var syk». «Nå er jeg frisk». Det starter her: 

Første gangen jeg var på BUP fikk jeg beskjed om at jeg var skolelei, og at jeg med fordel burde slutte på skolen og se meg om etter en jobb. Det var som å få en dør i fleisen. Jeg hadde endelig, etter mange år med «jeg har det jo så bra», turt å be om hjelp – og så ble det ikke noe hjelp i det likevel. Tvert i mot.

Jeg bet tenna sammen, bygde muren enda litt høyere og klistret på meg smilet. Alt var en lek, alt var morsomheter. Jeg fullførte videregående, og fortsatte å si til meg selv at «jeg har det jo så bra».

Og det gikk bra, en stund. De tre første månedene på skole i Spania var mest moro. Mye fest, mye latter, mye fine mennesker og mange morsomme historier å se tilbake på i ettertid. Så kom jula, mange av de fine menneskene dro, nye mennesker kom til og moroa var over. Jeg fikk ikke sove. Jeg hadde ingen energi. Jeg ville ikke gå på skolen, jeg ville ikke være med ut, jeg ville bare stirre i taket.

Jeg fikk sovepiller. De hjalp, en stund. Når de sluttet å funke så jeg logikken i at alkohol gjør søvning, og begynte med en øl på sengekanten. Det hjalp også, en stund. Etterhvert ble det to. Etter en stund ble det sterkere saker. Til slutt lurte jeg til meg noe å drikke hele dagen, jeg tenkte på når det ble mest «naturlig» å ta en drink neste gang, jeg syns det var morsomt at jeg trengte mindre og mindre blandevann, og jeg så ikke problemet i at jeg trengte alkohol for å få sove.

Jeg sluttet på skolen. Bestemte meg for å fullføre eksamenskurset og bare ta en eksamen i mai. Plutselig en dag, jeg husker det som om det var i går, gikk det opp for meg at jeg drakk hver dag, hele tiden. Jeg ble redd. Hva hadde skjedd med meg som gjorde at jeg nå måtte drikke alkohol hver eneste dag for å få sove? Hvor dårlig stod det egentlig til i hodet mitt? Jeg byttet ut alkoholen med te, og tenkte at nattevåk var bedre.

Jeg strøyk på eksamen, men det gjorde ikke noe. Nivået mitt var mye høyere enn jeg kunne drømme om, og jeg var endelig ferdig med Spania og kunne flytte hjem. Jeg jobbet mye, okkuperte hodet med ting, satte lokk på kofferten og bestemte meg for å ikke åpne den igjen. Jeg hadde det jo bra. Så fikk jeg en jobbmulighet i Madrid – og jeg takket ja allerede før jeg visste hvor jeg skulle bo, eller hvor jeg skulle jobbe. Det ble en reell virkelighetsflukt, de beste seks sammenhengende ukene jeg kan huske. Jobb, sol, Starbucks, språk, kultur. Jeg tenkte mye, og endelig hadde jeg det bra.

Vel hjemme igjen fikk jeg meg to jobber, vekta raste nedover, men jeg hadde det jo bra. Tankene om at jeg ikke egentlig hadde det så fint likevel sneik seg innpå, men jeg dyttet dem bort med mer jobb, flere sosiale aktiviteter. Lokket på kofferten fikk enda en hengelås, nå var det min tur til å ha det bra. Alt jeg ville var å ha et normalt, helt ok, liv. Uten kjipe tanker, uten tomrom, uten teite dager med stirring i taket. Jeg nektet å innse at jeg burde ta et oppgjør med et par ting, bearbeide det som hadde vært, tørre å ufarliggjøre de skumle tankene, de ekle episodene.

Og så ble jeg gravid. Jeg klarte nesten ikke å holde det inne lenger – bomben var i ferd med å sprekke, og jeg var. så. sur. Jeg var forbanna på alt og alle, men jeg hadde det jo bra og klistret på smilet. Jeg skulle være sterk. Jeg var sterk. Jeg nektet å la bomben sprekke, visste i dypet av sjela at mine problemer ikke var like store som alle andres og at om jeg spurte etter hjelp ville jeg bare bli sett dumt på for jeg «hadde det jo bra». Det siste jeg ville var å bruke av andres ressurser.

Så jeg smilte meg igjennom. Alles nysgjerrighet, alles spørsmål. Jeg svarte rett fram og ærlig – «neida, jeg har ikke kjæreste». «Jada, det er bare å spørre mer – jeg skal svare deg jeg, for det er jo din business, ikke sant». Jeg reiste til Canada. Til Bergen. Til Frankrike. Virkelighetsflukt. Månedene gikk. Jeg var så sterk som jeg aldri før har vært. Nektet å tenke tilbake på de to siste årene, bestemte meg for å gjøre det beste ut av her og nå. «Jeg har det superfint».

Kasper ble født. Jeg snakket ikke til han på syv uker. Det gikk bare ikke. Jeg stemplet meg selv – «du er alenemor, det er jobben din, og den skal du gjøre bra». Morsfølelsen var ikke der, men ansvaret og omsorgen gjorde sitt. Han begynte å smile, jeg fikk vondt i sjela. Kiloene raste av. Jeg ble reddere og reddere. Hva gjør jeg med livet mitt?

Jeg prøvde å si i fra til helsesøster, men ordene «jeg trenger hjelp» satt fast langt bak i halsen. I steden hintet jeg frempå med «jeg spiser bare en brødskive om dagen, og så går vi tur i to timer». Etter en stund henviste ho meg til legen. Og jeg grein. Og jeg grein. Og legen sa at ho syns det virket som om jeg hadde det ganske bra, men hvis det var behov fantes det en psykolog på helsestasjonen. Jeg burde ha tatt kontakt. Henvisning videre fikk jeg ikke. Jeg fant fram en siste rest av styrke, brukte den på å smile rundt folk. Og satt hjemme og grein. Eller var sint. Eller stirret i taket. Og sov sittende med Kasper på brystet. Hver natt.

Jeg klarte ikke å få meg til å spørre etter hjelp. Jeg klarte ikke å formidle hvor fælt jeg egentlig hadde det. Jeg satt fast i at «alle andre», også systemet, mente at jeg «hadde det for bra» til å trenge noe sånt. Det var grusomt, men jeg skulle klare det. Jeg var besatt av å få det til. Hva nå enn ‘det’ var.

Milepælen kom, heldigvis. Jeg havnet på et kveldskurs hos en gestalt-terapaut i Oslo, og jeg grein og de andre grein og det var fantastisk å bli møtt av forståelse. Jeg husker ikke hva som fikk meg til å melde meg på, ikke var det billig heller, men jeg ble sett – og jeg ble tilbudt timer. Og jeg takket ja. Fordi jeg ble spurt. Ikke fordi jeg måtte spørre selv.

Etter nesten tre år med «du har det jo bra», var det vanskelig å åpne seg. Å åpne seg ordentlig. Dessuten var det vår, hverdagen med Kasper gikk bedre og jeg hadde på mirakuløst vis klart å karre meg litt lenger opp av bunnen for egen maskin. Det ble dyrt å reise til Oslo, det var dyrt å være på privatklinikk. Terapauten min ringte legen, og nok en gang satt jeg tilbake på legekontoret, der jeg tidligere ble nektet henvisning.

Og jeg grein. Og legen syns jeg hadde det bra, og skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha en henvisning videre. Det var tross alt min egen skyld at jeg ikke hadde tatt kontakt med psykologen på helsestasjonen, den gangen. Jeg stod på mitt, og endelig ble henvisningen sendt.

Ballen begynte å rulle. De ringte fra AAT (akutt ambulant team), jeg måtte bare hoppe i det. Ordene ramlet ut av meg, jeg grein, gestikulerte og forklarte. Reservene mine var brukt opp, jeg ble endelig tatt på alvor og tusen kilo ble tatt av skuldrene mine. Og fytterakker’n i ball så skummelt det var. Og vanskelig. Å ikke skulle late som, fordi det føltes som om dette var min siste sjanse til å vise hvorfor jeg hadde et behov for hjelp.

Det mente heldigvis de også. De forstod hvorfor jeg følte at jeg trengte støtte, de forstod ikke hvorfor jeg ikke hadde kommet før. Bekymringsmelding til barnevernet ble sendt. Dét, var skummelt. Skitskummelt. Jeg flyttet til Notodden. Det var oppstartsmøter og oppfølging, jeg grein litt, fortalte litt. Hele tiden dødsnervøs. Det ble bestemt at jeg skulle starte med samtaler med familierådgiver på helsestasjonen. Saken hos barnevernet ble flyttet ned i arkivet i mørkekjelleren.

Jeg har prata med familierådgiveren annahver uke de siste året. Oftere ved behov. Noen ganger har vi bare pratet om skole, andre ganger har jeg lufta hodet og tanker og bearbeidet så godt jeg kan. Ofte snakker vi om Kasper. Jeg har vært gjennom dårlig samvittighet, følt meg som en ressurstyv – blitt forsikret om at jeg ikke er det. Jeg har et sikkerhetsnett, og bare fordi jeg vet det, så går det bedre. Det har rett og slett hjulpet meg til her jeg er i dag, og som de fleste har fått med seg – så er i dag veldig fint!

Puh. Det måtte ut. Det er mye mer å ta av, men bare dette minner meg på hvorfor jeg skal naile det kurset. Jeg er sterk, jeg er svak, jeg er så mye mer. Tankene om at jeg passer best inn i en middelmådig hverdag hvor kjipe tanker er normalt skal bekjempes. Jeg skal igjennom dette her, og det skal gå bra. 

(Men hjelp og hjelp og hjelp, nå ble jeg dødsnervøs igjen). 

Advertisements

10 thoughts on “Om å ta i mot hjelp

  1. Hey, du vet hva jeg synes om deg sant? Klart du nailer det kurset, og vet du hva. Om det endrer seg underveis så er ikke det så innmari farlig heller. Men at du setter deg selv og Kasper på prioriteringslista, den er vanskelig å slå! Jeg heier på deg!

    Lik

  2. Det går fiiiint, bare vent å se! Tar tilbake det jeg sa i går om at jeg trodde vi var i samme båt, vi to. Vi seiler definitivt på samme sjø, men ikke i samme båt. Visste ikke halvparten av dette om deg, men TAKK for at du deler <3 Det går bra! Jeg oppdaget at nabokommunen min kjører KiD-kurs to ganger i året!! Nå er mail sendt og jeg venter spent på tilbakemelding om jeg er tidsnok til denne runden, eller om jeg må vente til neste. Tvitvi, fortell meg hvordan det gåår i morgen :) vist du vil, seff :p

    Lik

    1. Hoho, vi har sikkert seilt litt sammen også :p Det er liksom ikke så enkelt bestandig, alle er forskjellige – og så er det mange like punkter, og like mange ulike. Men jeg har troa på at man kan hjelpe hverandre likevel, så lenge man er klar over nettop det! Hurra, håper du kommer med!

      Det kommer nok en oppdatering, skal du se (hvis ikke det går _skikkelig_ dårlig, da. Nå er også deler til mac’en bestilt, så det er håp for at ting går framover her :D

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s