Bare Line · Tenketid

Om å (re)definere seg selv

WhoAmI

Jeg har alltid tenkt mye. Til tider også kanskje alt for mye. Og noen ganger tenker jeg ikke i det hele tatt. Når det er sagt gikk jeg inn i dette året med en tanke om at nå, nå var tiden kommet for å reflektere. For å forbedre, for å definere hvem jeg er. For å bli trygg i meg selv, og for å godta at den bagasjen jeg har alltid kommer til å være med meg. Jeg bestemte meg for å finne ut av hvordan jeg kunne bruke den på en positiv måte, og for at det nå bare kunne gå fremover og oppover.

Halve året er gått, og jeg kan med hånda på hjertet si at det går så mye bedre. Jeg har lengre perioder hvor livet føles fint, det går bra på skolen og jeg elsker å studere. Jeg har bearbeidet store deler av det som måtte aksepteres for at jeg kunne gå videre uten å stadig falle ned i ‘mørket’ med vonde minner og skumle tanker. Jeg har godtatt at livet mitt har blitt som det har blitt, og jeg har blitt flinkere til å ta erfaringene med meg som nettopp det, erfaringer. Jeg har studert og hatt våkenetter med nesa i pensumbøkene, klart meg gjennom omgangssyke og de ufrivillige våkenettene med en som absolutt ikke vil sove. Og jeg har, merkelig nok, likt utfordringene det har bragt med seg.

Men nå, tre uker inn i en tre måneder lang ferie, har jeg gått på en smell. Hvem er jeg, egentlig? Jeg er mamma, jeg er student. Men hvem er jeg? Hva er det som gjør meg lykkelig, hva er mine verdier? Hva er det som gjør at jeg er meg når jeg ikke er mamma, når jeg ikke er student. Hva er det som gir meg glede i hverdagen, hva er det jeg gjør kun for meg selv?

Jeg går rundt i en boble, og finner ikke glede i det jeg vanligvis gjorde. Jeg kunne satt meg ned og lest en bok, jeg kunne løpt en tur på fjellet med kameraet, men jeg klarer ikke å nyte det. Jeg kunne lest blogger, kommentert og engasjert meg, eller skrevet ned min egne tanker, tatt bilder og delt det med dere. Men det gir meg ingenting, akkurat nå. Det eneste som har gitt meg den fantastiske og sprudlende små-boblende gleden i magen de siste ukene var da jeg bestemte meg for å dra hjem fra Oslo en dag tidligere, og når jeg passerte fylkes- og kommunegrense skiltene kjente jeg på den deilige følelsen av å være på vei hjem. Den følelsen av å virkelig høre etter hva som er godt for meg selv akkurat nå, hva jeg trenger og hva jeg virkelig vil. Selv om det går på bekostning av hva andre forventer og vil for meg.

Akkurat der og da visste jeg at det var den rette beslutningen og ta, og det var fint å kjenne på etterpå at det virkelig hjalp på humøret. Nå, tilbake i hverdagen, klarer jeg ikke å lytte, jeg klarer ikke å forstå hva jeg må gjøre for å få slutt på suset. For å sprenge bobla. For å finne gleden i de små tingene jeg tidligere elsket å gjøre. Jeg niholder på det som tidligere var morsomt, å ta en øl med venner, å være i festlig lag, å spise middag ute. Jeg prøver å huske hva jeg likte å gjøre før, og plutselig gikk det opp for meg at det jeg likte før ikke er ting jeg liker nå. Det ga meg noe da, men det gir meg ikke noe nå. Jeg har, samtidig som jeg har fått det bedre og bedre, forandret meg til en jeg ikke egentlig kjenner. Og det er utrolig skremmende.

Misforstå meg rett, det er mye med meg i dag som jeg virkelig liker ved meg selv. Jeg er så trygg som jeg føler jeg kan være i morsrollen (med de bekymringer og utfordringer som følger med), og jeg er så inderlig glad for at jeg studerer noe som er så rett for meg. Jeg har mange personlige seire som gjør at jeg endelig kan sette pris på reisen hit. Jeg er på rett sted.

På en eller annen måte har jeg nådd et mål jeg aldri hadde drømt om å nå, og for en som planlegger, drømmer og ser for seg fremtiden så mye som jeg gjør så er det utrolig vanskelig å vite hva jeg nå skal gjøre videre. Det er som om de neste årene er et eneste stort, hvitt lerret som jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil med, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg må lære meg på nytt hvilke verdier jeg faktisk har, hva jeg vil bruke tiden og energien min på, hva som gir meg glede og hvordan jeg kan gjøre en dårlig dag bedre. Jeg må bli kjent med hvem jeg er når jeg ikke er mamma, når jeg ikke er student, og jeg må definere hvordan jeg vil være. For hvem er jeg, egentlig?

//Bildet over har jeg tatt selv og redigert på picmonkey.com.

Advertisements

9 thoughts on “Om å (re)definere seg selv

  1. Vet du, jeg tror alle kan kjenne på dette tomrommet du beskriver så godt. Det er mange perioder av livet der en står midt mellom det som var og det som er, der en ikke vet hvor veien går videre eller hvor mye av den en var en fremdeles er.

    Det kan være vondt å være i denne dumpa, men samtidig så gir den rom for vekst og kan være et slags vendepunkt.

    Skriv masse i denne fasen, det kan kjennes befriende, forløsende og være godt å se tilbake når livet har stabilisert seg igjen.

    Ønsker deg riktig gode dager!

    Takk for en flott tekst!

    Lik

  2. Jeg tror det er noe i det at når det går nedover så går det oppover. Jeg tror ikke du står stille, det kan føles sånn, men jeg tror du vokser. Til noe nytt og bedre, jeg gleder meg til å finne ut hva du er når du kommer ut av kokongen.

    Lik

  3. Jeg leste denne for ei stund siden, men fikk ikke tid til å svare ordentlig. Du er så inspirerende ærlig! Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver, for ikke mange årene siden..og jeg kan fortsatt ha perioder hvor jeg er innom dette tankestedet. Å forsøke å anerkjenne for så å akseptere er en god strategi. Det kan være vanskelig, men du virker så reflektert og trygg allerede.. :) Jeg ville bare si at jeg er her. Jeg leser. Jeg kjenner meg igjen. Og om du trenger noen nøytrale å lufte tankene for vet du hvor du finner meg.. ♡

    Lik

    1. Tusen takk :)
      Jeg tror det er fint med noen sånne ‘tenkeperioder’ hvor man må bestemme seg litt hvor veien går, jeg ble bare litt tatt på senga da jeg forstod at jeg plutselig var her ‘allerede’.

      Takk igjen <3

      Lik

  4. Hei du! Så ærlig og fint skrevet! Jeg kjenner meg veldig godt igjen og kan bare si at jeg tror de aller fleste av oss går gjennom noen sånne faser. I takt med at livet endrer seg og man går gjennom nye faser kommer et behov for å redefinere seg selv litt. Kanskje særlig etter noe så omveltende som å bli foreldre, selv om man føler at det er riktig og at man er trygg i rollen. Det er så mye som forandrer seg. Jeg tror det er lurt å gjøre som du gjør; tenke og skrive, skru av alle tanker om ting du «må» og «bør» og forsøke å akseptere at bølgedaler er en del av livet. Se på det som en mulighet til å vokse! Det høres jo egentlig ut som du gjør nettopp det. Og det går opp igjen, helt sikkert! :-)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s