Tenketid

Pustepause

I januar var Malcom Gladwell på Skavlan for å prate om den nyeste boka han har skrevet, David & Goliath, og jeg ble så revet med at da bokklubben sendte meg et gavekort på 100,- kunne jeg ikke gjøre annet enn å bestille den rett hjem. Jeg er så fascinert av hvor mye innsats han har lagt ned i å forklare oss hvorfor det vi ved første øyekast ser på som en fordel, faktisk kan være det motsatte. Hvordan flere vellykkede mennesker poengterer at de ikke hadde kommet så langt som de har i dag, hadde det ikke vært for at de har dysleksi, for eksempel. Eller hvorfor vi ikke nødvendigvis burde hige etter å komme inn på den beste skolen eller få den aller beste jobben bestandig. Om det å være en liten fisk i en stor dam, eller en stor fisk i en liten dam. Han skriver mye om både engelsk og britisk historie og det kan være litt tungt til tider, men poengene hans er krystallklare. En fordel er ikke alltid en fordel, og en ulempe er ikke alltid en ulempe.

Som noen av dere har fått med dere holder jeg på med noe skriverier for tiden, eller det vil si – jeg prøver å ikke tenke på at jeg holder på med noen skriverier for tiden fordi jeg må fokusere på skolearbeid. Jeg klarer likevel ikke å legge bort tankene om hvordan jeg best mulig skal få fram og formidle mine poeng, hvordan jeg skal formulere meg, hvordan jeg skal gå frem. Dette prosjektet, som jeg til tider velger å kalle over-ambisiøst og kanskje litt på kanten, krever at jeg tar en sakte tur ned det vi liker å kalle «memory-lane». Jeg dveler ved hvert minne, prøver å finne ut av hvordan det virkelig var, prøver å forstå hva jeg har lært.

For jeg har jo lært masse, og selv om det var noen smertefulle år som jeg ikke en gang ønsker på det verste av mennesker, så ville jeg ikke vært dem foruten. Jeg har lagt fra meg trangen til å finne ut av hvorfor, hvorfor dette skjedde meg, hvorfor det føltes så ille som det gjorde når det finnes så mange mennesker der ute som har det verre. For det var vel ikke så ille, var det vel?

Jeg har mange spørsmål i hodet mitt for tiden, mange tankerekker jeg ikke finner enden på, mye som vil ute men som jeg ikke klarer å formulere. Det største spørsmålet jeg stadig tenker på er hvordan har jeg lyst til å være? Hva er det som virkelig er meg? Hvordan vil jeg definere meg selv? Det er vanskelig å være akkurat sånn som man skulle ønske at man var, men når man står midt i veikrysset er det enda vanskeligere å definere hvem det er man ønsker å være. For hvis du ikke vet det en gang, hvordan skal du da kunne være den personen?

Det rareste er, at mens alt dette foregår oppe i hodet mitt – så har jeg det veldig bra. Hva er det som gjør at jeg har det så bra? Ikke vet jeg. Trenger jeg egentlig å finne svaret på det? Nei, jeg gjør kanskje ikke det. Om en halvtime er utpustet mellom skolearbeid, husarbeid og barneoppdragelse over, og selv om det antageligvis blir en kaotisk måned med mye stress og «æææh» etterfulgt av riving i håret og kanskje noen frustrerte tårer, så liker jeg jo faktisk det også.

Den siste halvtimen skal jeg bruke på å stirre i taket, god søndag!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s