Tenketid

Nå må tankene luftes

Jeg er så sliten for tida. Konstant trøtt, og med et håp om at Kasper sover til tidligst åtte – hver eneste dag. Men hverdagen er jo en annen, vi står opp fem og er i dårlig humør før sju begge to. På ettermiddagene krever det alt jeg har å ikke klikke i vinkler, løpe ut av huset og skrike i frustrasjon mens Kasper antageligvis hadde klatret opp på bordet, hoppet ned, og det uten at jeg hadde vært der for å ta i mot.

Og så har vi gode øyeblikk, øyeblikk som kun varer i noen få minutter og som jeg bruker som motivasjon for å forholde meg rolig de resterende timene i døgnet. Vi spiser rosiner mens Kasper sitter på fanget, vi ligger på madrassen på gulvet og ser på Elias – like fascinert begge to, i ti minutter. Jeg ligger på gulvet og lager sklie fra bordet og ned. Vi hopper i senga og Kasper leker cowboy mens han roper iiihaa. Vi leser bøker sammen, pusler puslespill med dinosaurer eller kjører biler på gulvteppet. Og det er så koselig, og jeg skulle ønske hele dagen var så bra som de øyeblikkene.

Når jeg dagdrømmer har jeg ikke noe ansvar for å skulle bestemme soverutiner, jeg har ingen skoleoppgaver som må skrives som jeg ikke forstår, det er sol og fint vær hele dagen så vi kan kose oss ute, Kasper ler og jeg ler og livet er en dans på roser. Jeg skriver gode blogginnlegg, lager fantastiske middager, leser alle bøkene jeg har men enda ikke har hatt tid til å åpne og nyter at livet er som det er.

Men selv om jeg er sliten nå, så ekstremt sliten, så vet jeg at det kunne vært noe helt annet. Og så tenker jeg at jeg ikke kan huske sist jeg var så fysisk utmattet. Og det er akkurat der det ligger, fysisk utmattet. For selv om jeg også er ganske sliten i hodet, så kommer det kun av at jeg er sliten av hverdagen, og det er ikke rart at jeg ikke klarer å formulere meg, huske at det heter hjernevasket og ikke hjernesmeltet, dobbeltbooke meg for så å finne ut av at den ene avtalen er på torsdag og den andre på fredag. Jeg kunne også med fordel vært flinkere til å ikke lese nyheter, trykke på linker og lese artikler – all informasjonen gjør meg sprøere enn vanlig, og tankene hopper fra det ene til det andre fortere enn du kan si superkalifragelistiskekspialidarisk (det ordet derimot, trengte jeg ikke å slå opp en gang..).

For bare ett år siden, var situasjonen en helt annen. Da var jeg psykisk sliten, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hverdagen var et problem fordi den var hver dag. Tankene tok overhånd hele tiden, jeg klarte ikke å tenke gode tanker, alle minnene og all bagasjen plaget meg kontinuerlig, morskjærligheten var ikke mye å skryte av – men ansvaret for den lille klumpen min var det som holdt meg gående likevel. Jeg spiste ikke mat, jeg var ikke så glad, jeg var ikke så trøtt og fysisk sliten – men jeg hadde det absolutt ikke bra heller.

Det var vanskelig for meg å bruke tid på å tenke på hvorfor jeg ikke hadde det bra, noe som gjorde at jeg forsvant sakte men sikkert lenger og lenger ned i den dype, sorte avgrunnen. Jeg klarte ikke å bruke energi på å fordøye og bearbeide det som hadde vært, og godta at det alltid kommer til å være med meg. For det er bagasje, en stor mørk koffert som ble tyngre og tyngre. Og når jeg endelig fant ut at jeg kunne åpne den, så fant jeg ut at det ikke var så farlig som jeg trodde. Og sakte men sikkert tok jeg for meg et dårlig minne, og et til – og et til. Jeg bearbeidet de smertefulle øyeblikkene bit for bit, og ble flinkere til å se hvor veien går videre. Akkurat dit jeg vil. Det er fortsatt noen minner igjen som gir meg frysninger på ryggen og tårer i øyekroken, men jeg er ikke så redd for å tenke på dem lenger.

Det krever tid, energi og vilje. Og helst litt overskudd. Begeret blir fortsatt fullt og renner over fra tid til annen, men det er ikke like vondt som det var før. Jeg er heldig som har gode venner og familie som tåler å være på besøk selv om jeg blir tafatt og litt kjip, og jeg får sommerfugler i magen av å tenke på påskeferie, sommeravslutning med klassen, besøk fra USA, sommerferie her, sommerferie hjemme, og ikke minst en ti-dagers tur til Italia i juli med ei god venninne fra Nederland. Og bare det at jeg kan glede meg til det som skjer framover, det forteller meg at jeg er mye bedre enn det jeg var for kun et år siden. Jeg er friskere. Jeg er heldig, og jeg setter pris på det jeg har her og nå.

Så selv om jeg har lyst til å gå rundt og syte hele dagen for tida, og selv om jeg sliter med å huske på de gode øyeblikkene mens de skjer, så har jeg det egentlig veldig bra. Og det er ganske nytt og merkelig.

Advertisements

9 thoughts on “Nå må tankene luftes

  1. Jeg sporer fremgang. Jeg aner et lys i tunnelen. Ja, det er tøffe tak innimellom, og med småbarn enda mer, men det blir bare lettere, jeg lover, keep in there! Bruk de rundt deg, venner og familie vet at du er verdt det. Og nå er det påske, da kan du kanskje senke skuldrene enda et par hakk?

    Stor klem!

    Lik

    1. Nå har jeg besøk fram til torsdag og Kasper sov helt til halv syv i dag, så jeg aner håp i lufta for en bra påske!
      Ønsker dere en fin påske også! Klem :)

      Lik

  2. Så bra innlegg. Du har så veldig rett. Det at du klarer å se at ting er bedre enn for et år siden og ikke minst det at du klarer å sette ord på forskjellen er jo kjempebra og et godt tegn på at du faktisk er mye bedre. Hverdagen er tøff, og den blir det en god stund fremover, men det blir bedre. Som Anja sier over her, bruk de du har rundt deg, det er noe vi ikke er flinke nok til noen av oss. God påskeklem til deg.

    Lik

    1. Tusen takk. Nå har vi fått besøk for påska og jeg har tillatt meg å ikke tenke på skolearbeid og alt som MÅ gjøres. Nå skal vi bare kose oss og ha ferie! Håper dere får en fin påske :) Klem.

      Lik

  3. Åh som jeg skulle ønske at jeg kunne tilby meg å sitte barnevakt for nydelige Kasper. Eller påta meg å vaske vinduene for deg. Sånn at du slapp. Sånn at du kunne få sove. Eller bare være.

    Jeg husker at jeg ringte ressurshelsetjenesten en gang for flere år siden. Knerten var ett år gammel. Han sov endelig. I sengen sin. På rommet sitt. Utenfor døren satt jeg og hulket i telefonen. Damen i andre enden var tydelig stresset. Lurte på hvor ungen var. Sa til meg at jeg måtte puste. Pustet sammen med meg over telefonen til jeg fikk roet meg. Jeg fikk en time dagen etter, og dét var visst ganske raskt. Men jeg sa at jeg trengte jo ingen å snakke med – jeg trengte å sove! Men det kunne hun ikke hjelpe meg med..

    Uff, jeg føler jeg kan kjenne fortvilelsen din helt bort hit, og det er langt. Jeg har bare ett råd; sov hver gang du kan! La klesvasken stå, legg deg når Kasper sover!

    Lik

    1. Tusen takk, noen ganger så er det tanken som teller – og det hjelper det også!

      Det er vanskelig å få den hjelpen man trenger når det som egentlig er «problemet» er for lite søvn.. Heldigvis begynner jeg å få et nettverk her også, og det hjelper. Det er jo alltid håp!

      Her soves det og soves det, heldigvis våknet han ikke før halv sju i dag, og det var rett og slett rene himmelen! God påske!

      Lik

  4. Jeg beundrer deg for å klare å skrive så bra om hvordan du har det. Tøffe tider er noe alle opplever, men for noen er det vanskeligere å kravle seg frem til enden av tunnelen. Ønsker deg og den lille alt godt. Du er sterk

    Lik

    1. Tusen takk. Noe av det som hjelper meg er å skrive tankene «ut» av hodet. Da står de konkret foran meg og så må jeg ikke bruke så mye tid på å finne ut av dem.

      God påske!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s