Tenketid

Det beryktede barnevernet

På tre dager har jeg med dyp tankerynke i panna sett tre Brennpunkt dokumentarer om jobben barnevernet gjør i Norge i dag. Og jeg blir lei meg. Skikkelig, skikkelig lei meg. Det er misforståelser, uenigheter, og grunner ingen egentlig vet hva er som tilsynelatende ligger bak overflytninger og omsorgsovertakelse, plassering på institusjon og innleggelser. «Til barnets beste». Vi ser ungdommer og barn som aller helst vil være der de er – hos gode og trygge fosterforeldre, eller som absolutt ikke vil være der de har blitt plassert – eksempelvis på Motivasjonskollektivet på Eidsvoll, også beskrevet av dem som har vært der som «noe som minner om et fengsel». Men de blir flyttet, eller ikke flyttet, mot sin vilje.

Jeg får så vondt inni meg, for jeg mener at vi trenger barnevernet. Jeg trengte barnevernet, og de var der for meg. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om akkurat det, men nå har jeg lyst til å ta det opp igjen. Det var ikke morsomt å sitte på AAT-kontoret og bli anbefalt kontakt med barnevernet som løsning på problemet, og det ble ikke bedre når de forklarte at hvis det var greit for meg så måtte det hele starte med en bekymringsmelding. Jeg kunne sagt nei og ingenting ville ha hendt, men jeg så ingen annen løsning, så på frivillig basis ble det opprettet kontakt med barnevernet. «I samarbeid med mor». Jeg møtte bare hyggelige mennesker som så meg i den situasjonen jeg var i, og det var fint å endelig bli tatt på alvor og få hjelp. Jeg har med andre ord ingen dårlige opplevelser med barnevernet. Jeg er faktisk glad for at det ble foreslått den dagen.

Men jeg skjønner jo nå at det kunne gått skikkelig galt. Jeg har sett på de tre dokumentarene med klump i halsen og en ekkel følelse i magen, for hva hvis jeg hadde blitt misforstått? Hva hvis barnevernet hadde ment at her var det omsorgssvikt ja, jovisst, og hadde – på dagen – hentet Kasper og plassert ham i et midlertidig avlastningshjem? Kun fordi jeg var «dum nok» til å søke den hjelpen jeg trengte selv? Jeg vet at man ikke skal tenke sånn, i mitt tilfelle gikk alt bra og som det skulle – men hva med alle dem som ikke har vært like heldige?

Og ja, jeg sier heldige. Inntrykket jeg sitter igjen med er at vi som voksne, foreldre, fosterhjem og ikke minst barna, er heldige om alt går som det skal, for barnas beste. Jeg har i mange år gått med en drøm om å kunne bli fosterforelder en dag, for å kunne gjøre en forskjell for et barn som trenger det, og gi den kjærlighet, støtte og forutsigbarhet som alle barn fortjener. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg vet at jeg kunne gjort en forskjell for noen, åpnet mitt hjem og tatt inn noen som trenger det, men hva hjelper det hvis barnevernet ikke har kapasitet nok til å samarbeide, og å utføre den jobben som skal gjøres? Den jobben de har valgt å ha? Når barnet først er plassert i fosterhjem har fosterforeldrene krav på hjelp og støtte for å kunne gjøre den jobben de har valgt å ta, da er det ekstremt viktig – igjen, for barnets beste – at barnevernet er der og gjør det de skal.

Jeg håper oppmerksomheten rundt dette nå gjør så systemet endrer seg, at vi får et tilpasset lovverk uten smutthull og rom for fri tolkning. Jeg håper ressursfordelingen blir bedre, og at hver saksbehandler får tid og mulighet til å følge opp de barna de har ansvar for. At ingen forsvinner i mengden. Jeg har enda ikke sett dokumentaren fra 2009, men noe sier meg at det er akkurat de samme problemstillingene der som de vi har i dag. Med tiden får jeg vurdere om fosterhjemsforelder igjen kan være noe for meg, men enn så lenge krysser jeg fingrene for at min tid med barnevernskontakt er over, og at saksmappene fra i fjor forblir der de er. Dypt nede i kjellerarkivet.

(Se denne ukas Brennpunkt HER, forrige uke HER, og for spesielt interesserte program fra 2010 HER, og en fra 2009 HER)

Advertisements

5 thoughts on “Det beryktede barnevernet

  1. Jeg føler at jeg har vært så heldig, for jeg har i utgangspunktet bare hatt positive opplevelser med barnevernet. Jeg var til og med så heldig at min kontaktperson holdt på meg, selv da hun byttet jobb, slik at jeg skulle slippe å forholde meg til nye saksbehandlere hele tiden. Men så er det alle de som ikke er så heldige… Det gjør vondt å tenke på det!
    Stor respekt for alle som tar til seg forsterbarn og gir dem et flott liv ❤

    Lik

    1. Jeg er glad for å høre at du også bare har gode opplevelser med dem. Jeg tror egentlig det er mange av «oss», kanskje mest sannsynlig et flertall til og med, men det som skremmer meg er alle disse sakene hvor det ikke har gått bra. Det er skremmende mange, og sånn skal det ikke være.
      Og jeg er helt sikker på at alle som sier ja til å være fosterforeldre er gode mennesker!

      Likt av 1 person

  2. Hei Line. Jeg ble selvsagt veldig nysgjerrig på hva du hadde skrevet her, når du sier noe om det i en kommentar hos meg. Jeg som fostermor synes at dette var godt skrevet :-) Som fostermor kan jeg ikke si meg fornøyd med barnevernet. Man føler seg mer som en klient enn som en kollega. Man stanger til stadighet i en vegg av taushetsplikt, paragrafer, prosedyrer og byråkrati. Jeg vet hvor skadelig samvær med biologiske foreldre ofte er og river meg i håret av frustrasjon for at barnevernet ikke tar tak – til barnets beste! Hva hjelper det når barnet til stadighet blir retraumatisert? Jo – en dråpe i havet! Men jeg vil være den dråpen. Kompis fortjener denne dråpen. «Det hjelper så lite», hører jeg flere sier. Men da hjelper det LITT.. Det er ikke barnas feil at barnevern og lovgivning er som det er – og det er iallefall ikke til barnets beste å ikke gjøre noe… Som fostermor kan jeg ikke annet enn å håpe for gutten – og til tross for den ene kampen etter den andre så angrer jeg ingenting…

    Lik

    1. Åh, det er jeg glad for :) Når jeg leste inne hos deg gikk det plutselig opp for meg at jeg kanskje hadde støtet noen (jeg står for mine meninger altså, jeg hadde bare ikke tenkt på det _før_), og da blei det nå sånn. Alle monner drar og litt er bedre enn ingenting mener nå jeg, vi vet jo faktisk aldri hvor lite som skal til for at noe vi ikke ser skal skje i hodet til barna, som gjør at de kanskje klarer seg mot alle odds likevel, hvis ting ikke skulle gå som det burde. Jeg håper fortsatt jeg får mulighet til å være fostermor en dag, men enn så lenge har jeg som sagt lagt fra meg den tanken..

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s