Tenketid

Den vanskelige maten

Jeg kunne skrevet om dette innlegget etter at jeg fjernet det, men av erfaring så vet jeg at det som er skrevet mens følelsene og tankene er tilstede her og nå, er det som er ekte. Men jeg vil presisere at nå er en forholdsvis god periode, og ikke på langt nær et stort problem sånn som det har vært. Hovedproblemet er tankene om/fra de dårlige periodene, og jeg jobber med å ikke la dem få ta over i praksis.

Da jeg ble gravid med Kasper veide jeg 57 kilo, mat begynte å bli et problem for meg, og fordi jeg sov mye og var mye kvalm spiste jeg ikke så mye. Dermed begynte jeg sakte men sikkert å gå ned i vekt. Under graviditeten jobbet jeg mye, og de dagene var det ikke noe problem. Da spiste jeg jo både frokost, 2xlunsj og mammas middag når jeg kom hjem. I tillegg var jeg så sporty som jeg aldri før har vært, jeg tenkte for eksempel at det kunne være en god idé å gå Preikestolen i tredje trimester. Likevel, de dagene jeg ikke gjorde noen ting spiste jeg som regel bare mammas middag, og etterhvert fikk jeg dårlig samvittighet for babyen min som ikke fikk den næringa han trengte. Men det gjorde han jo, jeg passet på det, det var jeg som ikke fikk nok.

Så ble Kasper født, og de gode matrutinene jeg sakte men sikkert hadde klart å innarbeide de siste ukene av svangerskapet forsvant på dagen. På én uke kunne jeg telle på hendene hvor mange ganger jeg hadde spist, og et fullt måltid bestod som regel av en eller to brødskiver, med eller uten pålegg. Amming ble et stort problem, jeg følte at jeg ble fullstendig tappet for energi, og jeg var stadig redd for å gå i bakken av utmattelse. Likevel ga jeg meg ut på timeslange trilleturer hver dag, jeg presset meg selv så hardt jeg kunne – nå skulle kiloene av.

Jeg gikk bare opp 13 kilo under svangerskapet, og halvparten av dem forsvant med en nydelig baby, en ekkel morkake, og diverse andre gugger. Jeg kunne med fordel brukt tiden Kasper sov til å lage god mat, hver eneste dag. Men det gjorde jeg ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å slutte å amme, og som sagt så gjort – på én uke var puppene tomme for melk. Seier! Jeg tenkte at , nå skal det bli enklere å være meg. Men det gjorde jo ikke det.

Jeg fortsatte å spise like lite som før, og jeg fortsatte å gå, og gå, og gå. Hvis den første turen bare ble på en time, klarte jeg som regel å presse inn en time til seinere på dagen. Og til og med det syns jeg var lite. Til slutt begynte jeg å bli redd for mitt eget beste, for Kaspers beste, og jeg fikk ikke sove på nettene fordi jeg var sulten, kjente beina gnage i madrassen, eller rett og slett fordi jeg var redd for at kroppen min en dag ikke skulle tåle mer.

Kiloene fortsatte å rase av, men etterhvert begynte Kasper å spise brødskiver, og da spiste jeg med han. Så begynte han å spise ordentlig middag, og det var jo ikke noe vits å lage mat bare til én, så da spiste jeg også med han. Men det sier jo seg selv at mengden mat en baby spiser i løpet av en dag, ikke er nok for en voksen kropp som går og går i flere timer hver dag. Hvis jeg hadde gått ned en kilo klarte jeg ikke la vær å smile, det føltes som tidenes største seier.

I dag, akkurat 18 måneder etter at Kasper ble født, har jeg gått ned 20 kilo. Tjue kilo. Jeg spiser mye mer enn jeg gjorde før, jeg tror til og med jeg kan si at jeg i perioder spiser ordentlig bra – men i det siste har hver dag vært en kamp mot den gamle stemmen i hodet. «Du klarer å gå ned en kilo til, du klarer å gå sulten en time til». «Du spiste jo masse for fire timer siden, og tenk hvor deilig det blir å se vekta bukke under 50 – da har du nådd målet». «Hvis du spiser nå, så taper du».

Jeg er flink til å være sulten over lengre tid, flink til å tenke på noe annet, flink til å presse meg til sultfølelsen forsvinner. Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke gå rundt og kjenne på at den tomme magesekken skriker etter mat samtidig som stemmen i hodet skriker tilbake at det bare er å bite det i seg. Jeg vil ha et sunt forhold til mat, jeg vil være mett størstedelen av døgnet. Jeg vil være sunn, og et godt forbilde.

Og jeg jobber med det, hver eneste dag. Men det er ikke lett.

Dette innlegget kunne vært skrevet på tusen andre måter, og det er mye som kunne vært med som jeg valgte å ikke skrive om. I all hovedsak trenger jeg å minne meg selv på at jeg er bedre enn stemmen i hodet, og at en kilo fra eller til ikke betyr noen ting så lenge jeg er fornøyd med meg selv sånn jeg er, og så lenge kroppen er fornøyd. For meg betyr det å skrive om det, å dele, så jeg liksom ikke spiser bare for meg selv, men for å kunne være den beste versjonen av meg selv i møtet med andre. Det hjelper for meg. 

Advertisements

11 thoughts on “Den vanskelige maten

  1. Så fint du skriver Line. Jeg liker at du ikke pakker det inn, men skriver det akkurat som det er. Og da tenker jeg at du er kommet langt på vei med problemene dine rundt mat også. Når du klarer å se dem så klart som du gjør mener jeg. Stå på og ikke vær redd for å be om hjelp når/om du trenger det!

    Lik

    1. Takk. Det tar litt energi og jeg har tidligere møtt ekstremt mange kommentarer om hvor tynn jeg er/har blitt, så å konfrontere «meg selv» med et blogginnlegg hvor jeg frivillig deler gjør at jeg står bittelitt sterkere når jeg møter sånne kommentarer igjen. Det gjør så jeg husker på at det faktisk går bra, for det er ikke alltid så lett og ikke ta til seg kommentarer der folk i skjul hinter til at de tror du er syk.

      Lik

  2. Jeg husker ikke helt om jeg kommenterte forrige gang du publiserte teksten, men jeg tenkte iallfall som Casa Didr. over her, at det er fint at du er så bevisst at du har et litt trøblete forhold til denne maten!
    Du er en tøffing! Jeg blir imponert over hva du får til:)

    Lik

  3. Nå skulle jeg gjerne ha kopiert den forrige kommentaren min, for den mener jeg var full av støtte og oppmuntring og ikke minst ros. For det krever sin kvinne å dele noe sånt som dette, det tror jeg de aller fleste skjønner, og i alle fall forstår andre som blogger hvor mye mot som sitter i deg. Du skriver så fint og det er så ektefølt. Jeg setter stor pris på å følge deg og vil bare gi deg en klem og en klapp på skulderen. Å forsøke å jobbe mot noe kan være minst like bra som å komme i mål (for det gjør en kanskje aldri?).

    Flotte deg! :)

    Lik

    1. Den forrige kommentaren din var flott og jeg har den med meg :) Og takk igjen!

      En kamerat av meg pleide å si «når resan er målet», og det er jo sant – det er jo veien som er livet og dermed burde være målet. Jeg tar en dag av gangen og så går det som regel bra :)

      Lik

      1. Det håper jeg virkelig. Og om det skulle være noe du tror jeg kunne blitt brukt som, klagemur eller noe, er det bare å skrike ut. Noen ganger er det fint med folk som egentlig ikke kjenner en.. :)

        Lik

  4. Jeg er så enig i kommentarene over her. Du er tøff! Og det er supert at du er bevisst på det her. Det kjennes kanskje ikke slik ut, men det hjelper å være klar over dette selv. Klem <3

    Lik

    1. Tusen takk! Jeg har etterhvert skjønt at å tenke over ting (og å blogge om det, feks.) hjelper meg til å kommer over det og å være på rett vei, så da er det jo bare å gjøre det da :) Klem tilbake <3

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s