Bare Line

Åpenhet

Det er mange bloggdebatter som raser for tiden (eller har de kanskje rast fra seg?), om hvor mye man skal gi av seg selv, av barna, om hva fedrene mener, og om hvordan barna det blir skrevet om kommer til å takle skriveriene når de blir ungdommer og treffer puberteten med et høyt smell. «Kødder du med meg mamma, alle på skolen erter meg fordi jeg hadde ertestuing i hele ansiktet når jeg var ett og et halvt år!». Nåvel, jeg har ikke troa på at det kommer til å bli sånn – men hvis det nå skulle vise seg at framtidens ungdommer liker å grave i internetthistorie og mobbe noen fordi de har vært barn, så håper jeg at jeg har klart å forme Kasper til å bli en selvstendig fyr som skjønner at det er noen ting her i verden det kan være greit å heve seg over, ikke ta til seg, og om man blir litt lei seg likevel så har mutter’n alltids en armkrok som man kan sitte i mens man ser på gullrekka, noe ho lover å aldri blogge om.

Pappaen til Kasper skriver jeg bevisst ikke om, men det kan være verdt og nevne at han er den beste pappaen Kasper noen gang kunne fått, han har tid og kjærlighet, og vi både samarbeider og kommuniserer godt. Kasper liker den nye kjæresten hans, og jeg ønsker han og dem alt godt i livet (oj, dette blei nesten litt klisjé). Og jeg håper og tror han ville sagt i fra om han mente bloggingen tok en seriøst teit retning.

Men det var ikke Kasper eller pappaen hans dette innlegget skulle handle om, det skulle handle om meg selv, og om hvor mye jeg gir av meg selv. De som kjenner meg godt vet at jeg har mye som surrer inni hodet, mye som stadig må bearbeides og mye historie som har gjort meg til den jeg er i dag, men som jeg egentlig aller helst har lyst til å glemme. Jeg har dager hvor jeg konstant går rundt og føler at jeg snakker for mye, avbryter og klager, samtidig som jeg er hundre prosent sikker på at folk sender meg blikk bak ryggen min og himler med øynene hver gang jeg åpner munnen. Usikkerhet, men likevel med en stor trang til å dele, og så blir alt bare feil. Det blir som om jeg strever for å bli likt, samtidig som jeg strever etter å være trygg nok i meg selv til å ikke bry meg om hva andre skulle mene om meg.

I det siste har jeg grått mye, tenkt mye, fundert mye. Ikke fordi jeg ikke har det bra, men kanskje nettopp fordi jeg har det bra. Jeg har det nemlig veldig bra for tida, og det er jeg på en måte ikke så veldig vant med. Jeg er god på å være deppa, sliten, tiltaksløs og lei meg. Jeg er god på å blogge ironisk om dårlige dager, på å nevne at enda et kjøkkenglass knuste, at kjøttbollene svidde seg nok en gang, og at jeg sklei på isen på vei til skolen. Lange timer stirrende i taket om natta er enklere for meg å forholde seg til, enn å skulle skrive om hvor herlig livet mitt er. For det er det også. I det siste har jeg smilt mer og oftere enn jeg kan huske sist jeg gjorde, jeg har ledd hjertelig og til og med fnist litt. Jeg har hatt sommerfugler i magen fordi livet er fint, og jeg har tatt meg selv i å vandre rundt med tidenes største og kleineste glis.

Men jeg klarer ikke å skrive om det uten å være misfornøyd med formuleringene, så de beste dagene får gjerne de korteste innleggene. Og det gjør jo ikke så mye, men jeg vil jo gjerne dele de gode dagene med dere også, spesielt dere der hjemme som kjenner meg så godt, og som lurer på hvordan vi, jeg, har det her «oppe». Jeg føler ikke at jeg må unnskylde meg fordi jeg ikke har blogget på en stund, men jeg har lyst til å forklare meg likevel. Jeg liker å oppdatere dere, mamma, pappa, mormor og morfar og resten, både kjente og ukjente – men jeg vil ikke bekymre dere heller. Jeg vil fortelle dere om alle de flotte dagene vi har, øyeblikkene hvor jeg får sommerfugler i magen fordi livet mitt er så fint og tårene jeg får i øynene fordi jeg er så takknemlig for det jeg har fått. For det er sånn jeg er, mye av begge endene i skalaen, både triste tårer og glade tårer.

Men som sagt, med så mange gode dager over lengre tid følger det gjerne en tankeprosess som jeg ikke vil gi dere innblikk i, som enn så lenge forblir mellom meg og notatboka mi, det kjæreste jeg eier. Den som jeg ikke kan lese i uten å begynne å gråte, den jeg blar igjennom for å huske de gode minnene, mens jeg bestemt blar over de sidene jeg vet så alt for godt hvor er og med hvilket innhold, og som ingen andre noen sinne har fått se. Enda.

For jeg har et mål, en drøm, om å kunne leve med all fortiden og være stolt over hva den har gjort meg til. Å kunne sette pris på at livet er bra fordi jeg vet så alt for godt hvordan den kan se ut på den andre siden, men ikke bli sendt inn i en endeløs prosess med bearbeidelse og tanketomme blikk og vansker med å fokusere på alt jeg burde fokusert på likevel. Å kjenne tårene presse på hver gang jeg får en god klem av noen jeg er glad i, fordi jeg er så uendelig glad i dem, men ikke bli lei meg når jeg tenker på det etterpå fordi jeg vet hvorfor jeg hadde lyst til å gråte.

Jeg har på følelsen av at 2014 blir det store refleksjonsåret, og for første gang på veldig lenge gleder jeg meg til hverdager. Til ferier, til bursdagen min, til livet. Til å komme meg videre, til å leve. Det kommer til å bli tungt, det vet jeg, med mye tårer, mye tenking og mye frustrasjon. Men det kommer til å bli bra, det vil være fylt av kjærlighet og glede, det vil sende meg videre – til noe som er veldig bra.

IMG_5424

it’s all about love, and happiness, and good times, and not so good times. 
its’ all about travel and new experiences, discoveries and great happenings
and first words, and all the other firsts.
it’s about learning, and living, being and feeling
and we can’t forget the creativity, the doing and the reading.
we musnt’t forget the good writing,
all of the big things in life are really the small ones.
we mustn’t forget.
we need to be out there and take an interest,
how else can we love?
it’s all about music, up’s and down’s
satisfaction and despair
to be grateful and to love.
it’s about making life and everything a journey,
to find meaning to keep on doing,
or to change to the better.
cherishing the small stuff in life,
feeling good and secure, but don’t forget;
– all experience makes you YOU. 
write it down, use it, work with it, get past it.
don’t forget it. 
because you are gorgeous, beautiful, smart and talented.
love lives in you.


Jeg poster dette med en ekkel følelse i magen, kanskje til og med litt redsel. Men det er dette som er meg, det er sånn jeg er og vil være – og det er sånn jeg vil like meg selv. Puh.

Advertisements

3 thoughts on “Åpenhet

  1. Refleksjoner er en BRA ting! Stort sett uansett hvordan man gjør det, og jeg synes du gjør det på en superfin måte jeg, og så blir jeg glad av å lese om at du er glad! :)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s